Debatt CARL HENRIK KNUTSEN, TORE NILSSEN OG TORE WIG

Skal snøballen rulle, må det være riktig snøball

Norske myndigheter kan få den rette snøballen til å rulle ved å ta det fornuftige valget som andre nå har tatt, og forlate Plan S, skriver Carl Henrik Knutsen, Tore Nilssen og Tore Wig.

Joda, vi er enig i at snøballen bør rulle i retning åpen tilgang til forskning. Men den snøballen heter ikke Plan S, skriver innleggsforfatterne.
Joda, vi er enig i at snøballen bør rulle i retning åpen tilgang til forskning. Men den snøballen heter ikke Plan S, skriver innleggsforfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi ønsker å rette en oppriktig takk til Ruud, Raade og Aspaas for et konstruktivt svar på vår kronikk om Norges deltakelse i Plan S og alternative veier til åpen publisering. Vi registrerer blant annet at vi er enige om at noen tidsskrifter holder høyere kvalitet enn andre, og at dette kvalitetshierarkiet blant tidsskriftene har en verdi i forskningen.

Men vi registrerer også at Ruud, Raade og Aspaas fremdeles mener Plan S er en farbar vei, om enn «kanskje et nødvendig onde». Her er vi uenige. Plan S er ikke nødvendig – det finnes alternativer som vil innebære langt færre og mindre «bivirkninger» på forskningskvalitet og på forskningssektoren.

Som vi skrev i vår kronikk, vil Plan S insentivere publisering av forskning av ymse kvalitet fra forskere med midler til å betale. Den vil også føre til at profittjaget vi ser i forlagsbransjen nå, vil fortsette. Dersom vi presses over i en modell der tidsskriftene tar betalt for hver enkelt publiserte artikkel, vil fristelsen til å øke antallet artikler og senke kvalitetsterskelen bli sterkere. Vinnerne i et slikt system vil bli de forskerne som har dype lommer og ikke klarer å publisere godt i dagens system. Taperne er forskere fra fattige land, unge forskere uten tilgang til midler, og, ikke minst, kunnskapsutviklingen i samfunnet rundt oss.

I kronikken vår beskriver vi en vei til åpen tilgang som, i sin evne til å løse utfordringene i forbindelse med overgangen til åpen tilgang, går langt utover Plan S. Ruud & Co misforstår oss på et sentralt punkt. Nei, vi finner det ikke hensiktsmessig å overlate til redaksjonene, de faglige foreningene og forskerne selv å gjøre arbeidet frem mot åpen tilgang. Vi mener ikke det er realistisk, eller at det bør forventes, at forskermiljøene spontant skal koordinere seg, finansiere infrastruktur og betale kostnadene ved publisering, og generelt gå «i spissen» for åpen tilgang. Det har flere miljøer prøvd lenge – med enkelte suksesshistorier – men uten å lykkes i stor skala. Nå trenger forskermiljøene at andre og sterkere krefter, med tilgang på midler, overtar.

I stedet for å dytte grasrota – forskerne og redaktørene – foran seg, som Ruud & Co ønsker, bør forskningsfinansiørene, og regjeringene som støtter dem, gå i bresjen. Disse tunge aktørene bør nå legge til side Plan S og eventuelt andre ideer som griper inn i og regulerer tidsskriftenes muligheter for å fremme god forskning – og heller bruke sin store innflytelse og tilgang på midler til å finansiere en overgang for de gode tidsskriftene direkte. Som mange i debatten rundt åpen tilgang har påpekt, er kunnskap et globalt, kollektivt gode. Finansiering og fremskaffing av slike kollektive goder bør foregå på et globalt nivå. Finansiører i ulike land bør finne sammen – og organisere en koalisjon rettet mot dette formålet.

Det har alt blitt brukt mye tid og krefter på å bygge opp cOAlition S. Dersom de gjenværende finansiørene, med NFR i spissen, heller hadde brukt ressursene sine på å lage en større koalisjon rundt en mer spiselig visjon om veien til åpen tilgang, ville dette vært en fabelaktig start. Denne koalisjonens hovedmål burde være å sikre infrastruktur og penger til direkte å finansiere overgangen for gode tidsskrifter til OA.

Dette er ikke et luftslott. Konkrete ideer til gjennomføring har tidligere vært oppe i debatten, og den totale pengesummen for å gjennomføre en slik endring for de viktigste tidsskriftene virker langt fra uoverkommelig. Kostnadene er synlige og bør være temmelig greie å regne på (i motsetning til de reelle kostnadene ved Plan S).

Plan S-forkjemperne vil gi tidsskriftene et insentiv til å legge om til åpen tilgang ved å straffe forskerne som publiserer i dem, mens vi mener forskningsfinansiørene kan gi tidsskriftene et slikt incentiv direkte ved å gi penger til omstilling, uten å legge kostnadene over på forskerne. På kort sikt betyr dette kanskje mindre penger til den egentlige forskningen. Men på lang sikt vil dette gi oss den forskningssektoren samfunnet trenger – med god og relevant forskning som fritt når ut til alle, og som er åpent tilgjengelig for alle.

Joda, vi er enig i at snøballen bør rulle i retning åpen tilgang til forskning. Men den snøballen heter ikke Plan S. Dette har noen av de tyngste aktørene i bransjen allerede skjønt. Norske myndigheter kan få den rette snøballen til å rulle ved å ta det fornuftige valget som andre nå har tatt, og forlate Plan S. Dernest bør Norge og NFR gå i bresjen for en ny og bredere koalisjon som søker å sikre åpen tilgang ved hjelp av gulrøtter istedenfor pisk.

Powered by Labrador CMS