Debatt

Plan S: Snøballen som må rulle

Det er på høy tid at forskerfellesskapene og institusjonene sørger for at flere seriøse tidsskrift går over fra kommersielle forlag til åpne plattformer, skriver innleggsforfatterne.

Overgangen til åpen tilgang er et arbeid som forskerne må stå i spissen for og universiteter verden over må bidra til at dette skjer, slik at man igjen får kontroll på et av de viktigste bidragene fra institusjonene, nemlig ny, banebrytende og kvalitetssikrede forskningsresultater, skriver Ruud, Raade og Aspaas.
Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Knutsen, Nilssen og Wig ber i Khrono om at Norge, og da spesielt Norges Forskningsråd, revurderer sin støtte til Plan S. De er særlig bekymret for kravet om at NFR-støttede prosjekter med start i 2021 skal publiseres i tidsskrift som oppfyller kravene til åpen publisering som stilles i Plan S. Samtidig er forfatterne enige i at åpen tilgang til offentlig finansiert forskning er viktig. Forfatterne kommer også med flere gode forslag til hvordan man kan nå målet om åpen publisering gjennom andre mekanismer enn Plan S.

Forfatterne trekker frem kvalitetssikringsmekanismene som gode tidsskriftredaksjoner ofte har. Fagfeller vurderer innkomne artikler og anbefaler utgivelse eller ikke. Dette er, som forfatterne peker på, ikke et system uten feil og mangler, men det beste systemet som finnes. Fagfellene er forskere fra hele verden som har ekspertise på feltene de evaluerer innenfor. Og de er ansatt av universitetet og forskningsinstitusjoner over hele verden. Det er altså ikke forlagene eller tidsskriftene som sørger for den gode kvaliteten - det er forskerne selv som gjør dette. Forlag og tidsskrift organiserer i beste fall at dette blir gjort. Hele kvalitetssikringsjobben gjøres «gratis» av forskerne - og forlagene tjener penger på denne kvalitetssikringen gjennom sine godt renommerte tidsskrift. Viktig og god forskning blir dermed, som forfatterne også skriver, godt gjemt for alle dem som ikke har tilgang til et godt utstyrt bibliotek ved sin institusjon.

Tidsskriftenes redaksjoner består også i hovedsak av forskere fra ulike institusjoner. Ofte er tidsskriftene eid av faglige foreninger (Learned Societies) som leier tjenester fra forlagene, men vel så vanlig er det at retten til å utgi foreningenes tidsskrift rent faktisk er overdratt til de kommersielle forlagene. Redaktører og fagfeller arbeider altså gratis for forlagene. Det er derfor gledelig at Knutsen, Nilssen og Wig ser det som hensiktsmessig at redaksjonene og de faglige foreningene selv starter på arbeidet med å endre fra lukket til åpen tilgang. Det finnes flere gode eksempler på dette - som den kjente historien om redaksjonen i tidsskriftet Lingua, som i 2015 la ned sitt arbeid da de ikke klarte å få til en akseptabel avtale med Elsevier om overgangen til OA. Redaksjonen fikk med seg alle redaktører og bidragsytere og startet et nytt tidsskrift - Glossa. Historien er kjent for de fleste og vi trenger ikke å si annet enn at Glossa i dag er det ledende tidsskriftet innenfor lingvistikk og publiseres på en plattform lik den forfatterne etterlyser.

Det er forhåpentligvis nå en slik bevegelse også på gang i de tidsskriftene hvor Knutsen, Nilssen og Wig har sine redaksjonsoppgaver og fagfelleoppgaver.

Overgangen til åpen tilgang er et arbeid som forskerne må stå i spissen for og universiteter verden over må bidra til at dette skjer, slik at man igjen får kontroll på et av de viktigste bidragene fra institusjonene, nemlig ny, banebrytende og kvalitetssikrede forskningsresultater.

Samtidig må vi fra institusjonsledelsen og bibliotekenes side erkjenne at endringer i dagens publiseringsmodell ofte møter stor motstand, ikke minst fra forlagene selv, men ofte også fra både «learned societies» og forskersamfunnet. Mange av de forslag forfatterne kommer med som alternativer til Plan S for å fasilitere en overgang til åpen forskning har vært diskutert, og sågar prøvd, uten at man klarte å bidra til vesentlige endringer.

For å fortgang i denne prosessen er dermed etter vårt syn Plan S nødvendig - kanskje et nødvendig onde. Støtte til infrastruktur for åpen publisering som verken baserer seg på forfatterbetaling eller betaling fra leserne er uansett viktig. Skal slik infrastruktur fortsette å kapre «markedsandeler», er det maktpåliggende at forskere som selv er involvert i publisering – som redaktører, medlemmer av faglige foreninger, forfattere og fagfeller – viser handlekraft. Det er på høy tid at forskerfellesskapene og institusjonene sørger for at flere seriøse tidsskrift går over fra kommersielle forlag til åpne plattformer.

Fordi det er den veien snøballen ruller, og må rulle videre, med eller uten hjelp av Plan S.

Powered by Labrador CMS