Plan S: Snøballen som stopper opp

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Verden trenger åpen tilgang til akademisk litteratur. Spørsmålet er hvordan vi skal få det til. Etter at det vitenskapelige rådet i ERC, EUs fremste forskningsfinansiør, i sommer trakk sin støtte til Plan S, er det tid for å tenke over dette en gang til. Da Plan S ble lansert med brask og bram i 2018, var et av forkjempernes viktigste premisser at flere og flere finansiører skulle støtte opp om planen, slik at planens ambisiøse målsetning om å endre det globale publiseringssystemet kunne bli realisert.

Snøballen rullet imidlertid langt saktere enn det som gjentatte ganger ble forespeilet. Nye og tunge partnere uteble, stort sett, og svenske Riksbankens Jubileumsfond meldte seg endog ut. Nå som også den viktigste aktøren bak Plan S, ERC, har hoppet av, er det på tide for Norge å ta en fot i bakken og revurdere sin deltakelse før Plan S begynner å gjelde for norske forskere fra 2021.

La oss ta ett steg tilbake: Plan S er et forslag fremmet av en gruppe forskningsfinansiører som kaller seg «cOAlition S». Hovedarkitekten var EU kommisjonens nå avgåtte spesialutsending for åpen tilgang, Robert-Jan Smits. I dag har Plan S Norges Forskningsråd (NFR) og dets leder John-Arne Røttingen blant sine fremste våpendragere. NFRs ivrige støtte er imidlertid ikke reflektert i det bredere forsknings-Norge – NFRs egen høringsrunde viste sterk skepsis til Plan S blant norske forskningsinstitusjoner og forskere.

Det er altså høyst uklart om Plan S vil lykkes i sine store ambisjoner, og for det globale forskningssystemet er det kanskje like greit: Plan S tar sikte på å erstatte dagens uheldige måte å finansiere akademisk publisering på, med en annen uheldig måte, som kan ha store og negative ringvirkninger på alt fra yngre forskeres karriereveier til forskningskvalitet. (Konsekvensene av denne omfattende planen har ikke blitt grundig utredet, men har blitt diskutert tidligere i rapporter og utallige debattinnlegg. Mer enn 1100 norske forskere og andre har skrevet under et opprop om at Plan S må konsekvensutredes).

Dagens system består stort sett av tidsskrifter som tjener penger ved at leserne betaler for tilgangen til forskningsartiklene. Dette systemet begrenser hvem som kan lese disse artiklene (du må ha råd til å kjøpe tilgang), og det har bidratt til at den akademiske forlagsbransjen er en av verdens mest lønnsomme.

Plan S fremmer istedenfor et system der tidsskriftene tjener penger ved at forskere betaler for retten til å publisere i tidsskrifter, mens tilgang for lesere er gratis. Dette systemet begrenser hvem som kan publisere forskningen sin (du må ha råd til å betale for publisering), det gir uheldige incentiver til publisering av forskning som ikke holder mål (middelmådige forskere som kan betale, vil slippe lettere til), og det fjerner ikke problemet med den lukrative forlagsbransjen, der både nye og gamle aktører nå kaster seg over de fortjeneste­mulighetene som Plan S og lignende initiativer skaper.

For å komme dit, altså til en verden der akademiske tidsskrifter finansieres av forskerne og ikke av leserne, bruker Plan S påbud og forbud. Er forskningen din finansiert av NFR eller en annen av organisasjonene bak Plan S, vil du bli pålagt å publisere denne forskningen på en måte som tilfredsstiller kravene til Plan S. Relevante og gode tidsskrifter som ikke oppfyller kravene, vil forskerne ikke kunne publisere i. Om Plan S blir stående, vil dette gjelde norske forskere med NFR-prosjekter alt fra neste år. Mange norske forskere vil altså snart miste muligheten til fritt å publisere artikler i de kanalene de selv finner mest relevante. Er dette den rette måten å gå frem på?

Selve eksistensberettigelsen til forskningssektoren ligger i dens evne til å drive god forskning. Hvordan sikrer man at forskningen er god? En mulighet er for universitetene og andre forskningsinstitusjoner å ansette gode forskere, og for NFR og andre finansiører å bevilge penger til de beste prosjektene. Til dette trenger vi et apparat til å vurdere forskningen slik at man ender opp med å ansette, og gi bevilgninger til, de beste forskerne. Vi trenger et system for å evaluere søkerne til utlysinger av stillinger og prosjektmidler. Her spiller de gode og etablerte forskningstidsskriftene – inkludert mange som «forbys» med Plan S – en viktig rolle.

En utbredt oppfatning er at man kan lære noe om hvor god en søker er, ved å studere den forskningen søkeren så langt har produsert. En annen utbredt oppfatning er at man blir sikrere i vurderingen av en søker, jo flere som har vært involvert i evalueringen av vedkommende. En tredje utbredt oppfatning er at en evaluator kan omgå utfordringen med at ens egen kunnskap er begrenset og ikke dekker alle ulike fagfelt som søkerne har forsket på, ved å søke hjelp fra ulike folk som er eksperter på de forskjellige fagfeltene.

Det fine med mange forskningstidsskrifter er at de svarer på alt dette. Gode tidsskrifter henter inn råd fra en rekke uavhengige konsulenter i vurderingen av innsendte manuskripter, og disse konsulentene er gjennomgående eksperter på fagfeltet som hvert manuskript omhandler.

Alt dette (og mer til, blant annet at lesere vet hvor de skal gå for å finne høykvalitets­forskning) leder mange forskere til å mene at tidsskrifter er uvurderlige verktøy i forsknings­systemet. Riktignok er tidsskriftene ikke perfekte. Redaktørene gjør feil, og konsulentene gjør feil. Så man trenger å vite hvilke tidsskrifter som gjør færrest feil. Hvis forskere flest mener at de beste tidsskriftene er de hvor det gjøres færrest feil, vil tidsskrifter med få feil jevnt over trekke til seg de beste arbeidene fra forskere verden over og ende opp med å inneholde den beste forskningen.

Hvis en søker har publisert arbeider i et tidsskrift som vi synes publiserer gode artikler, gir dette oss en indikasjon om at søkeren er god. Hvis vi som evaluatorer også synes disse arbeidene er gode, har vi enda en indikasjon, og vi blir enda sikrere på at dette er en god søker. På denne måten har tidsskriftene en verdi. Jo mer verdifullt innholdet i et tidsskrift typisk er, jo bedre stiller en søker som har fått forskningen sin publisert i dette tidsskriftet.

Siden det er viktig at forskningen som produseres, er god, er det viktig at tidsskriftenes rolle som støtte i evalueringen av søkere holdes ved like og gjerne styrkes. Vi ser ikke åpen tilgang til akademisk litteratur som noen trussel her – og åpen tilgang kan sikres uten å underminere tidsskriftenes rolle, dersom man velger klok politikk. Derimot er Plan S en stor, mørk sky på horisonten som fort kan stå i veien for de planene vi som samfunn måtte ha om at forskningen skal være god og relevant – og i fremtiden enda bedre og enda mer relevant.

Begrensninger på hvor forskning kan publiseres, vil gjøre det vanskeligere å plukke ut de beste søkerne og de beste prosjektideene. Når evaluatorer har lite informasjon tilgjengelig, vil de lete den opp der den er å finne. Søkere som kommer fra små universiteter, som har ukjente veiledere og medforfattere, og/eller som kommer fra fattige land, vil ha små sjanser til å nå opp dersom vi ikke kan bruke den informasjonen som ligger i deres evne til å publisere i gode tidsskrifter.

Akademia er allerede full av mekanismer som fører til diskriminering. Plan S vil lede til enda en slik mekanisme. Ønsker man å fremme utjevning, må man søke etter alternativer.

Så hva kunne et alternativ være? Vi trenger at akademisk litteratur er gratis for både lesere og forskere – bare da kan vi ha virkelig åpen tilgang. Dette, som gjerne kalles diamant-versjonen av åpen tilgang, vil koste penger – men det gjør jo også både dagens system og det systemet Plan S heier på.

Det forskningsfinansiørene (for eksempel de som inngår i cOAlition S), og politikerne som står bak dem, bør gjøre, er å legge penger på bordet. Deretter bør de invitere redaktørene for de fremste tidsskriftene til det samme bordet og tilby finansiering for å gjøre tidsskriftene åpne. Dette vil koste, men neppe mer (i lengden) enn dagens system eller et Plan S-system der man må betale avgifter til forlagshus for hver publiserte artikkel. En slik løsning vil heller ikke ha de store og negative konsekvensene som Plan S-systemet fører med seg.

De store profittdrevne forlagshusene trenger ikke å inviteres til slike forhandlinger, iallfall i første omgang. I stedet kan man begynne med å få med seg universitetsforlag, faglige foreninger (noen ganger kalt «learned societies») og andre som gir ut tidsskrifter av høy kvalitet, eller ønsker å gjøre det. Så sørger man for at de beste tidsskriftene våre blir gratis for både lesere og forskere. Redaktører som i dag har sine tidsskrifter under forlagshus som Wiley og Elsevier, vil med tiden kunne revurdere sine kontrakter og heller søke en åpen løsning med direkte finansiering. Hvis det i tillegg benyttes ressurser på å utvikle en digital infrastruktur for tidsskrifter som kan konkurrere med de store forlagenes løsninger, tror vi et slikt tilbud vil være svært fristende for mange av de gode tidsskriftene. Profittjegerne må da finne seg andre jaktmarker. En trussel om økte skjevheter i akademia forsvinner. Og samfunnet kommer bedre ut.

For å få dette til må Plan S stoppes – det er ennå ikke er for sent å komme seg inn på riktig spor. Tilhengerne av Plan S, med NFR og Røttingen i spissen, bør innse at den rullende snøballen som de proklamerte da Plan S ble lansert, nå har stoppet opp, og snart er i ferd med å rulle oppover. Den naturlige konsekvensen av dette er å revurdere NFRs deltakelse i Plan S og konstruktivt jobbe for alternative, og bedre, løsninger som sikrer åpen tilgang.

Hvis ikke bør de ansvarlige politikerne ta en selvstendig og grundig kikk på utviklingen og utrede hva den mest formålstjenlige politikken er – en politikk som både sikrer åpen tilgang og reduserer skadevirkninger på norske forskningsmiljøer. Vi håper Henrik Asheim og andre tar denne utfordringen. Gjør vi ingenting, og fortsetter i Plan S-sporet, kan forskere i Norge og et par andre land ende opp med å sitte der med skjegget langt inne på postkontoret.