Skal jurister være generalister eller spesialister?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nylig la Henrik Asheim frem forslag om å la flere utdanningsinstitusjoner tilby jussutdanning. Ved første øyekast var det vanskelig å forstå om forslaget gjaldt utvidelse av tilbudet om mastergrad i rettsvitenskap, eller etablering av en helt ny utdanning titulert «master i forretningsjus». Her er det viktig å holde tungen beint i munnen.

Forslaget ser ut til å åpne for at blant annet UiS og BI Oslo kan tilby «master i forretningsjus», en hybrid mellom juss- og økonomiutdanning, som visstnok skal svare til et behov for «forretningsjurister».

For å forsvare forslaget viser regjeringen til en mangel på jurister i små kommuner.

styringsmeldingen

Fjerner monopol på juss, psykologi og teologi

Vil problemet med at for få søker seg til juriststillinger i små kommuner, avbøtes med å utdanne spesialister i forretningsjuss? Tvilsomt.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Det er i utgangspunktet bra at regjeringen vil utdanne flere som kan bemanne juriststillinger i små kommuner. For at kommuner i distriktene skal få den juridiske kompetansen som trengs for å løse de mangfoldige juridiske problemstillinger som oppstår i en kommune – alt fra offentlig anskaffelse til barnevern til arbeidsrettslige tvister – hjelper det imidlertid ikke særlig med en «forretningsjurist» med særkunnskap om selskaps- og skatterett.

Mastergraden i rettsvitenskap er i dag en generalistutdanning designet for å sette nyutdannete jurister i stand til å håndtere de fleste typer rettslige problemstillinger. Det er uklart om en «forretningsjurist» med «master i forretningsjus» vil ha den breddekunnskapen som kreves for å bekle stillinger i for eksempel domstolene. Forslaget løser derfor ikke problemet regjeringen begrunner det med.

En bedre løsning kunne vært å la flere utdanningsinstitusjoner tilby en tradisjonell mastergrad i rettsvitenskap, som tilsvarer den som allerede tilbys. Dersom UiS og UiA kunne tilbudt mastergrad i rettsvitenskap, med den samme kvalitet som graden har ved UiO, UiB og UiT, ville resultatet bli at det utdannes flere med bred juridisk kunnskap og ferdigheter. Disse er tradisjonelt utdannete jurister som kan innta de ledige juriststillingene i små kommuner, slik regjeringen ønsker.

Et annet alternativ er å åpne for at utdanningsinstitusjoner kan tilby «master i forretningsjus», men beskytte tittelen «jurist» i gradsforskriften, slik at den forutsetter fullført mastergrad i rettsvitenskap. Det kan ellers bli vanskelig å skille mellom kompetansen til en «forretningsjurist» og en person med mastergrad i rettsvitenskap.

Med denne løsningen kan vi i det minste sikre at juriststillinger forbeholdes jurister, og ikke kan fylles av en som har spesialkunnskaper innenfor enkelte juridiske fagfelt, men som mangler den brede generelle kompetansen som tilegnes av de som tar mastergrad i rettsvitenskap. Dermed avskjæres de med «master i forretningsjus» fra å bekle stillinger i domstolene og påtalemyndigheten. Det vil samtidig kunne gjøre juriststillinger i små kommuner mer attraktive og forhåpentligvis tiltrekke seg flere kvalifiserte søkere, ved at de bare kan bemannes av personer med mastergrad i rettsvitenskap. En bør ikke kunne kalle seg jurist uten å ha utdannet seg til dette, for eksempel ved å ha tatt en juss-økonomi-hybridgrad.

I alle fall burde en forutsetning for å åpne for den foreslåtte endringen være at den nye masterutdanningen oppfyller minstekrav til undervisning i juridisk metode og andre grunnleggende ferdigheter som er essensielle for å jobbe som advokat eller i domstolene. Den nye mastergraden bør dessuten være utformet slik at den oppfyller kravene som stilles til de masterutdanninger som personer med bachelor i rettsvitenskap tar i utlandet, og senere får godkjent her i Norge.

Før forslaget vedtas bør det på et overordnet plan reflekteres over jusstudiets generelle kvalitet når det åpnes for slike hybridutdanninger som foreslås. Store faglige variasjoner i jussutdanningen kan føre til at vi utdanner fremtidige dommere med begrenset kunnskap innenfor viktige fagområder som strafferett, prosess og EØS-rett. At vi kan ende opp med dårligere kvalifiserte dommere reiser spørsmål ved forslagets konsekvenser for rettssikkerheten.

Det har tidligere blitt diskutert om juristutdanningen i tilstrekkelig grad svarer til behov i arbeidsmarkedet, og om det er ønskelig med mer spesialisering av utdanningen. Arbeidsgivere gir uttrykk for at de i større grad ønsker og bruker spesialiserte jurister innenfor deres respektive fagfelt, mens det i domstolene fortsatt er behov for generalister. Jurister er normalt konservative, men forslaget setter lys på behovet for en videreføring av denne diskusjonen. Skal jussutdanningen være en generalistutdanning, eller ønsker vi jurister som er spesialiserte allerede ved innlevert masteroppgave