Sintef-sjefen troner alene på institutt-lønnstoppen

Sintef er det fremste av forskningsinstituttene her til lands. Det er også avlønningen av toppsjefen. Med 3,9 millioner kroner i årslønn er konsernsjef Alexandra Bech Gjørv den desidert best betalte toppsjefen blant de 32 instituttene som mottar statlig grunnfinansiering.

På andreplass kommer Institutt for energiteknikk på Kjeller, der administrerende direktør Nils Morten Huseby har en lønn på 2,4 millioner kroner.

Nummer tre er Øyvind Fylling-Jensen i matforskningsinstituttet Nofima, såvidt under Huseby.

På fjerdeplass ligger konsernsjef Elisabeth Maråk Støle i hardt pressede Norce. Støle har drøye 2,2 millioner i årslønn, i selskapet som nylig måtte nedbemanne for å tilpasse kostnadene.

Skyhøyt over rektorlønn

Khronos oversikt (se tabell nederst i saken) er basert på årsrapportene fra de aktuelle instituttene i 2019. Disse mottar alle en statlig såkalt grunnfinansiering, administrert av Norges forskningsråd. Totalt i 2020 får disse 1135 millioner kroner innenfor grunnfinansieringsordningen.

Sintefs andel i 2020 var over 290 millioner av denne potten. I tillegg er Sintef en av de store vinnerne når offentlige, konkurranseutsatte forskningsmidler tildeles på prosjektbasis. Omsetningen i konsernet var på nesten 3,5 milliarder kroner i fjor.

NTNU var institusjonen som i sin tid opprettet Sintef. Dagens rektor, Anne Borg, hadde i 2019 en årslønn på 1,65 millioner. Langt under halvparten av Sintef-sjefens gasje. Borg er den som tjener mest av sine rektorkolleger ved de store universitetene i Norge. De andre ligger på en årslønn mellom 1,5 og 1,6 millioner kroner.

Alexandra Bech Gjørv er også lønnet omtrent det dobbelte av den best betalte toppbyråkraten i staten som i fjor var Nav-sjefen Sigrun Vågeng, viser en lønnsoversikt fra Nettavisen.

Konkurranseutsatt

Sintef opplyser at det er styreleder Walter Qvam som svarer på spørsmål om konsernsjefens avlønning.

— For det første er 3,9 millioner summen av flere ytelser inkludert en resultatavhengig bonusordning som ledergruppen i Sintef har. Den er oppad begrenset til to månedslønner, ut over normal lønn som for konsernsjefens del er 3,5 millioner kroner, sier Qvam.

Han vil også legge til at selv om Sintef har grunnfinansiering fra Forskningsrådet utgjør denne 8 prosent. Resten (92%) er konkurranseutsatte midler og inntekter.

— Hva er argumentasjonen for en såpass høy avlønning. Bech Gjørv ligger 50 prosent over nestemann på listen?

— Jeg kan ikke kommentere hva andre gjør. Men styrets ståsted er at Sintef er utrolig viktig for Norge og er også store i internasjonal sammenheng. Det er et konkurranseutsatt forskningsforetak og det må over tid også gjenspeiles i avlønningen av nøkkelpersoner. Vi legger oss da mellom en vanlig stor norsk bedrift og et forskningsinstitutt når det gjelder lønnsnivå til topplederen, sier Walter Qvam.

Forskning og forretning

Han forteller at styret har vært fornøyde med utviklingen i Sintef etter at instituttet ble rammet av oljeprisfallet i 2014.

— Fra 2016 til 2019 har Sintef gjennomgått en betydelig utvikling, både strukturelt og økonomisk, og etter vår målestokk betrakter vi 2019 som et godt år. Sintef er en type virksomhet der vi må kombinere forskning som fag og forskning som forretning, forklarer styrelederen.

Qvam understreker at norske topplederlønninger er lave i internasjonal sammenheng.

— Da tenker jeg ikke i forhold til absurde nivåer i USA og ellers. Men også i forhold til skandinaviske virksomheter, sier Qvam.

— Men lederlønningene har vel noe å si for organisasjonen og arbeidslivet ellers?

— Personlig er jeg en klar tilhenger av at norske selskaper og ledere skal vise moderasjon når det gjelder lønnsnivå. Og det er bra det er en kontinuerlig debatt om dette. Jeg tror heller ikke at de lønningene vi ser internasjonalt nødvendigvis skaper bedre prestasjoner. Men samtidig må vi ha lederlønninger i Norge som til en viss grad reflekterer at nesten alle norske virksomheter konkurrerer internasjonalt, sier Qvam.

les også

Ny rapport om finansiering av instituttsektoren

1,5 millioner i snitt

Oversikten viser at topplederne i de 32 instituttene har drøye 1,5 millioner kroner i gjennomsnittslønn. Til sammenligning har statsministeren en lønn på drøye 1,7 millioner, mens øvrige statsråder har 1,4 millioner årlig.

I den nederste delen av skalaen blant instituttene finnes Fridtjof Nansens Institutt som driver driver uavhengig forskning om internasjonal miljø-, energi- og ressursforvaltningspolitikk og Ruralis, institutt for rural- og regionalforskning.

31 av 32 toppledere har over én million kroner i årslønn.

Mer fokus på penger enn forskning

Ola Kvaløy er dekan for handelskøyskolen ved Universitetet i Stavanger og professor i samfunnsøkonomi. Han er overrasket over noen av de høye lønningene i instituttsektoren.

— Lederlønningene må være konkurransedyktige, men ikke urimelig høye. Og det er et tankekors at lønningene er blitt så høye i en sektor der produktiviteten og kvaliteten på forskningen er blitt betegnet som for lav, sier Kvaløy. Han viser blant annet til Produktivitetskommisjonen som la fram sin siste rapport i februar 2016. Han mener det også er en kontrast mellom avlønningen av instituttsjefene og rektorene på de største universitetene.

— Slik jeg vurderer det er oppgaven med å lede et universitet langt mer komplisert enn et forskningsinstitutt. Dermed blir disse lønnsnivåene et tankekors, sier Kvaløy.

—Hva tror du er forklaringen ?

— Det er vanskelig å si. Om jeg skulle prøve meg så handler det nok om at instituttsektoren er utsatt for mer konkurranse om forskningsmidler og oppdrag og får litt mer preg av konsulentbransjen, der lønnsnivået allerede er høyt. Konkurranse er bra, men en overdreven fokus på å skaffe seg midler kan gå ut over kvalitet og produktivitet, sier professoren.

les også

Mye forskning – lite business

Han legger til at norske lederlønninger ikke er spesielt høye internasjonalt. Og at det har vært en ønsket politikk å sørge for at gapet mellom ansatte og lederes lønn ikke blir for stort.

— Det er mulig at det i akademiske miljøer er en større aksept for høye lederlønninger. Samtidig som mange forskere er redde for at det blir for mye oppmerksomhet og ressurser til ledelse og administrasjon og mindre til selve forskningen, sier Ola Kvaløy.

Lukrativ pensjonsavtale

Svært mange av de best betalte topplederne har gode pensjonsavtaler i tillegg til den solide lønningsposen.

Elisabeth Maråk Støles avtale i Norce ble svært omdiskutert da hun ble ansatt som den første topplederen i 2018. Mens rundt 60 Norce-ansatte måtte finne seg i å gå ned i fremtidige pensjonsytelser som følge av overgang til nytt system, viste det seg at toppsjefen hadde fått en tilleggsavtale som sikret henne en pensjon som var nesten like god som om det gamle, ytelsesbaserte systemet ville gitt.

• Les også: Kritiske til Norce-sjefens pensjon

I årsberetningen for 2019 er tilleggsavtalen fjernet. I stedet er Maråks faste lønn hevet fra om lag 1,9 millioner til over 2,2 millioner kroner.

(Endret tekst i forhold til org. artikkel red. anm.): Hennes kollega Alexandra Bech Gjørv hadde frem til og med 2018 i sin avtale en mulighet til å legge lønn ut over 12 G inn i opptjeningsgrunnlaget. (Sintef opplyser at ved en feil i årsrapporten så det ut som denne avtalen også gjaldt for 2018. Red. anm.) Alexandra Bech Gjørv har nå en såkalt standard hybrid pensjonsordning slik som alle ansatte i SINTEF har.

Gjørv har i tillegg til seks måneders oppsigelse også en avtale om 12 måneders etterlønn om hun skulle få sparken, uten fratrekk dersom hun får seg annen jobb eller inntekt på andre måter i tillegg til bonusavtalen som kan gi to ekstra månedslønner.

Anmerkning: Denne artikkelen er endret i avsnittet om pensjon på grunn av en feil i Sintefs årsrapport for 2019.