For få kvinnelige professorer

Da jeg disputerte i 1988 ble det uteksaminert 110 doktorer i hele Norge. Av dem var det bare ni kvinner. I fjor uteksaminert vi i Norge 1316 doktorer, om lag halvparten var kvinner. På 30 år har det har gått fra total mannsdominans til et flertall kvinnelige doktorer på mange fagfelt.

Mye går i riktig retning. Likevel er bare 31,9 prosent av professorene kvinner. Det er for lite. Historien har vist hvor viktig det er for samfunnet at kvinner inntar posisjoner som tidligere var forbeholdt menn. Og da tenker jeg ikke bare på økonomisk selvstendighet og positive effekter av økt arbeidsdeltakelse. For et svært viktig poeng er at kvinner bringer inn andre perspektiver og ser andre løsninger enn det menn historisk har gjort. Det fører til bedre samfunn og økt livskvalitet. Et eksempel fra akademia er Lucy Smith.

I 1981 ble Lucy Smith Norges første kvinne som avla juridisk doktorgrad. Avhandlingen hennes Foreldremyndighet og barnerett tar for seg grunnleggende rettsspørsmål i forholdet mellom barn og foreldre. I 1987 ble hun landets første kvinnelige jusprofessor. Med sin hovedkompetanse innen barnerett og forholdet mellom barn og menneskerettigheter, regnes Lucy Smith som en pioner når det gjelder utviklingen av barnerett som selvstendig juridisk fagområde. I 2003 ble hun medlem av FNs barnekomité som overvåker barnekonvensjonen.

Det kaller jeg å sette spor, og å påvirke liv og samfunn positivt. I dag tar vi barns rettigheter for gitt. Det var ikke alltid slik.

Lucy Smith var også Universitetet i Oslos første kvinnelige rektor 1993–1998. I dag henger tre portretter av henne på kontoret mitt. Lucy Smith var og er en stor inspirasjon for mange - også for meg.

Egentlig burde jeg ha et portrett av Kristine Bonnevie, UiOs første kvinnelige professor, på kontoret også. I 1912 – ett år før kvinner fikk allmenn stemmerett – ble hun landets første kvinnelige professor.

I en artikkel i Apollon beskrives utnevnelsen: «Det er klart den var radikal når det måtte en ny lov til for at det skulle skje: Lov om Adgang til at ansætte Kvinder i Statens Embede. Loven ble vedtatt den 9. februar 1912, og er gjerne omtalt som «Lex Bonnevie». Loven var ganske sikkert tilskyndet av bekymringen de aldrende professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett på universitetets zoologiske laboratorium hadde, for at de igjen måtte ta over alle pliktene den unge og effektive Bonnevie hadde spart dem for. Bonnevie hadde nemlig søkt et professorat ved Bergens Museum, som var en stiftelse, og som derfor kunne ansette henne i et professorat selv uten lovendring.»

Bonnevie var en av de mest betydelige arvelighetsforskerne i sin samtid og hennes bidrag til forskningen var stort. Hun opparbeidet seg også et betydelig internasjonalt renommé.

I dag mangler det ikke på eksempler på kvinner som utmerker seg i akademia. Jeg har lyst til å trekke frem én spesielt, nemlig UiOs professor Kristin Braa. Hennes mobilhelsesystem HISP brukes i dag av 1,5 milliarder mennesker i 60 land. Det bidrar til at folk får riktig helsehjelp, og det gjør at land med dårlig utbygget 1helseinfrastruktur mer effektivt kan ha oversikt over befolkningens helsetilstand. Her snakker vi stor samfunnseffekt. Nylig signerte Kristins team også en avtale med WHO.

Universitetet i Oslo har arbeidet systematisk med likestilling og kjønnsbalanse i mange år. UiOs likestillingspolitikk er forankret i Strategi 20202, hvor målsettingen er at UiO skal ha en tydelig profil for likestilling ved rekruttering og skal tilstrebe bedre kjønnsbalanse på de ulike stillingsnivåene, samt ha incentivordninger som fremmer kvinner til toppstillinger. Likestillingspolitikken er videre konkretisert i Handlingsplanen for likestilling og kjønnsbalanse. Handlingsplanen har som hovedmål at det skal være et tydeligere lederansvar for likestilling, at kvinneandelen i vitenskapelige stillinger skal øke og at kjønnsbalansen i alle studieprogrammer bedres.

Vi har i mange år hatt en egen likestillingsrådgiver som koordinerer arbeidet. Og det settes av midler til blant annet mentorprogram for kvinnelige postdoktorer, opprykkseminar, kvalifiseringsstipend og coachinggrupper for kvinnelige førsteamanuenser.​

UiO kan glede seg over Kristin Braas meritter og over at kvinner gradvis får den plassen de bør og skal ha i akademia. Det arbeides iherdig for likestilling ved UiO. Men det går langsomt, og for langsomt for en utålmodig sjel som meg. Jeg bruker 8. mars til å få råd om hvordan vi kan få opp farten.