Debatt ● Karl-Johan Kjøde
Sekulær blindsone i norsk akademia
Når så mange kristne studenter opplever nedsettende ytringer fra foreleser: hvorfor melder ikke flere ifra?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
På tirsdag kunne man lese om «forelesere som snakker nedsettende om religiøse personer». 52 prosent av kristne humaniora-studenter og 44 prosent av kristne lærerstudenter opplever at forelesere ofte, ganske ofte eller av og til snakker nedsettende om religiøse personer. Forekomsten er høyere enn gjennomsnittet på 40 prosent. Skiller man ut hvor mange som svarer ofte og ganske ofte, er forekomsten tre ganger så høy ved humaniora og pedagogikk som for eksempel realfag og økonomi.
Sjikane av religiøse er med andre ord mest fremtredende i dannelsen av fremtidens lærere. Da Vårt Land kontaktet de store universitetene om funnet, virket de fullstendig tatt på sengen av problemstillingen og viser til varslingssystemer som skal plukke opp slikt, uten at det har skjedd. Spørsmålet som melder seg når så mange kristne studenter opplever nedsettende ytringer fra foreleser er, hvorfor så melder ikke flere ifra? Og hvorfor har ikke andre undersøkelser avdekket problemet tidligere?
Enkleste utvei er å avfeie funnet som irrelevant. Heldigvis har ingen av de forespurte fakultetene valgt denne tilnærmingen. For et sannhetssøkende og selvransakende akademia er det på sin plass å ta innover seg også de ubehagelige realitetene. Ingunn Folkestad Breistein, dekan ved fakultetet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder (UiA), svarer til Khrono at de vil «ta funnene på alvor og se om det finnes et forbedringspotensial». Det er et viktig signal. Frem mot neste kartlegging i 2029 har utdanningsinstitusjonene god tid til å både skaffe seg mer kunnskap og iverksette tiltak.
En annen grunn kan være at kristne studenter tier om problemet fordi de ikke tenker at det er så viktig å si ifra. Kristne i Norge er tross alt verken en undertrykt eller marginalisert gruppe og må derfor bite det i seg og vende det andre kinnet til. En slik tilnærming kan være prisverdig, men kan på den andre siden også være en alvorlig unnlatelsessynd. Å stå opp mot nedsettende omtale av religiøse handler nemlig ikke bare om å stå opp for seg selv, men også for andre minoriteter som muslimer, jøder og hinduer. Til syvende og sist vil det gagne hele akademia om vi i mindre grad tar mannen istedenfor ballen. Som student kan det innebærer å helt enkelt å rekke opp hånden og stille spørsmålet «Mener du virkelig at …», eller ta i bruk varslingskanaler.
Å stå opp mot nedsettende omtale av religiøse handler nemlig ikke bare om å stå opp for seg selv, men også for andre minoriteter som muslimer, jøder og hinduer.
Karl-Johan Kjøde
Noen studenter tenker at akademia fremstår så gjennomsyret av dårlige holdninger overfor religiøse at det ikke nytter å si ifra. Dersom det er tilfelle — og da særlig innen humaniora- og pedagogikkmiljøene — er disse funnene ekstremt verdifulle.
Det er nemlig urimelig å anta at halvparten av foreleserne snakker nedsettende om religiøse personer med vilje. Langt mer sannsynlig er det at sjikanen henger sammen med mangel på bevissthet og kunnskap om temaet, en slags sekulær blindsone. Men det er ikke en blindsone vi kan tillate oss lenger, særlig ikke ettersom det er snakk om lærerstudenter som i neste omgang står i fare for å videreføre blindsonen til norske skoler.
