Sannhet, forsoning og den giftige stillheten

For to år siden skjedde det noe stort. Stortinget oppnevnte Kommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og fra 2019 også skogfinner. Fornorskningspolitikkens sannheter og en påfølgende forsoningsprosess var ønskemålet.

Khrono omtaler Sannhetskommisjonens arbeid i en artikkel den 9. april. Med en kommisjon lesset med akademikere er det er fint at Khrono omtaler den. Det som kommer fram i artikkelen er likevel ikke mye nytt. Kommisjonsmedlem Pia Lane kommer med en fin uttalelse: «Det som er sterkt å oppleve er at folk fortsatt er så berørt av det som har skjedd.» Dette er likevel ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det at folk fortsatt er så berørt av det som har skjedd, er nettopp en av hovedgrunnene til engasjementet for å få nedsatt denne kommisjonen.

Fra et opplevelsesperspektiv var fornorskningspolitikken preget av at den ble kokt i hop og påført samer, kvener, norskfinner og skogfinner i det stille. De berørte folk ble ikke spurt om de ønsket denne politikken. ikke ble de bedt om å uttale seg om hvorvidt dette var veien til et opplyst og anstendig liv. Hvor giftig stillheten hadde vært fikk samene og kvenene først oppleve når barndommen ble fratatt dem og de ble nødt til å lære seg å overleve innenfor internatenes kalde harde vegger.

Kommisjonen er nå snart to år inn i mandatperioden. Offentligheten er med ujevne mellomrom blitt orientert om at kommisjonen har folkemøter, og at det er mulig for folk å dele sine opplevelser av fornorskningspolitikken, både personlig og skriftlig. Etter mitt skjønn er arbeidet med minnematerialet en svært viktig del av kommisjonens arbeid, da det enda er mange tidsvitner som kan fortelle om sine opplevelser. Denne delen av arbeidet svarer til delen om historisk kartlegging i mandatet: Personlige historier skaper forståelse, empati og engasjement, det har medieoppslagene om Agnete Lorås og Per Arnfinn Persen vist.

Utover arbeidet med å samle inn de viktige historiene om menneskers opplevelser, hva er kommisjonens visjoner for at dette skal munne ut i forsoning? Starter forsoningen ved en rapport som den 1. September 2022 blir trukket som et lykketroll opp av eska – full av klargjørende fakta til hvilke knall bon boner som skal kjøpes inn når forsoningen skal feires?

Når starter en forsoning? Startet forsoningen, eller skulle den startet, i det øyeblikk Stortinget bestemte å nedsette Sannhets- og forsoningskommisjonen? Fornorskningen fremtrer som først og fremst et problem for samer, kvener, norskfinner og fra 2019 også skogfinner.

Hvor er majoritetsbefolkningen i dette bildet? I 2018 ble boka «White fragility: Why It’s So Hard for White People to Talk About Racism» av Robin DiAnglo publisert. Forfatteren setter søkelyset på hvorfor hvite i USA har vanskeligheter med å forstå og forholde seg til rasismen i landet. Mange av de samme mekanismene ser vi i det norske samfunnet. Fornorskningen er noe som også rammet nordmenn, den herskende majoritetsbefolkningen, og som videreføres i form av uvitenhet, usynliggjøring og latterliggjøring. Hvordan tenker kommisjonen å kommunisere dette ut til samfunnet?

Ville kommisjonen ved å være mer synlig i offentligheten, og komme med jevnlige oppdateringer om deres arbeid og visjoner, bidra mer aktivt bidrag til forsoningsprosessen? Med et så akademikertungt lag som kommisjonen er, ville det være i tråd med praksis innenfor urfolksforskningen de siste 30 år, å involvere og engasjere befolkningen. Gi dem ansvar, deltakelse og et eierforhold til viktige prosesser som foregår i deres samfunn.

Hvem er de som sitter i kommisjonen, bakom deres nåværende og forhenværende titler? Hva er deres historie? Med hvem er det folk blir bedt om å dele det som for mange er deres mest smertefulle og såre minner? På hjemmesiden for kommisjonen står det kort om hvert av medlemmene, for det meste med henvisninger til deres profesjonelle virke. En situering av kommisjonens medlemmer ville være i tråd med dagens etiske standarder for forskere som gjør undersøkelser i urfolkssamfunn. Dette ville være opplysende for alle. Hvordan skal det norske folk forstå, enn sagt ønske, en forsoning de ikke aner angår dem vel så mye som samer, kvener, norskfinner og skogfinner? Hvorfor spør ikke riksmediene mer, hvorfor spør ikke samiske medier mer, hvorfor spør ikke kvenske medier mer?

Det er taust. Vil denne umeddelsomheten vedvare fram til 1. september 2022? I så fall, vil ikke da kommisjonens praksis bare gjenspeile fornorskningspolitikkens praksis, der stillheten fortsetter å legge sitt bedøvende dekke over denne skammens del av norsk historie? Mandatet gir rom for å dele opplysninger om nettopp prosessen: «Dersom kommisjonen finner det hensiktsmessig, kan den avgi delrapporter underveis i arbeidet». Finner kommisjonen det hensiktsmessig å komme med slike delrapporter eller har de hermetisert seg som en gruppe? Eller er det ikke påfallende at et tolv-persons stort lag, samt fire i sekretariatet, ikke evner å kommunisere mer ut?

Hvordan tenker kommisjonen at deres arbeid ikke bare skal befeste tausheten som den norske stats fornorskningspolitikk har påført samer, kvener, norskfinner og skogfinner, og med det den store norske uvitenheten?