Sanne ord fra rektor ved Nord universitet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Rektor Hanne Solheim Hansen ved Nord universitet skriver i Khrono 5. desember at «Vi er avhengig av samarbeid med hele befolkningen». Så sant. Det er bare at etter Nord universitets behandling av Helgeland er det vanskelig å ta dette utsagnet på alvor. Etter å ha brutt fusjonsavtalen med Nesna, Mo i Rana og Sandnessjøen, og gitt egne studenter inntrykk av å være både lurt og nedsnakket, oppfordrer nå rektor om hjelp fra samfunnet. Dette etter at for eksempel Nordland fylkesting enstemmig har motsatt seg nedleggelsene av Nesna tre ganger. Befolkningen, i form av Helgelandssykehuset, kommuner og regionråd, har vendt seg til VID vitenskaplige høgskole, som starter opp sykepleierutdannelse igjen i Sandnessjøen til høsten. Foruten VID har regionråd og næringsliv også innledet dialog med andre høgskole- og universitetsaktører.

Debatt ● hanne solheim hansen

Vi mangler sykepleiere og lærer og har minst forskningsmidler landet. Det kan vi gjøre noe med

Rektor minner om at universitetsmiljøer er en av få sikre faktorer for å bidra til befolkningsvekst. Det er også helt korrekt, og er som å høre Nordområdemeldingen, Distriktnæringsutvalget og Distriktdemografiutvalget de siste ukene. Men, med sin fjerning av fagmiljø og nedskalering av studier på Helgeland til det halve på fire år er det lett å mistenke at Helgeland ofres av hensyn til utviklingen i Bodø og utvalgte byer i Trøndelag.

Nord ønsker seg ikke Helgeland, men Helgeland ønsker seg heller ikke Nord. Årsaken er delvis så klart den manglende troverdigheten hos både Nords ledelse så vel som i byråkratiet. Dette beskrives godt i den helt nye 300-siders artikkelsamlingen Kampen om Campus Nesna ved professor emeritus Sigurd Allern (red.) på Orkana forlag. I tillegg skyldes det en annen sannhet som rektor gjør oppmerksom på: Nord er på jumboplass. Dette har både ytre og mer selvforskyldte årsaker, men henger også sammen med at Nord i seg selv fremstår som Strukturreformens mest mislykkede konstruksjon. Hverken fagfolkene eller undervisningen fortjener jumbo-plasseringen, men fagmiljøene er satt i en umulig situasjon. I Bodø og Trøndelag har man nemlig ikke bare ulike egeninteresser, men det foreligger helt forskjellige strategiske mål for regionene. Den pågående konflikten om sammenslåing av Nordlandsforskning og Trøndelag forskning og utvikling illustrerer både denne spenningen og problemene.

Parallelt ser vi jo at UiT makter å styrke og utvikle sine fusjonerte høgskoler i Alta, Harstad og Narvik, samtidig som kvaliteten på forskningen øker. Bortsett fra urettferdigheten ved å være tilgodesett med UH-sektorens og reformens resteparty, er situasjonen direkte truende for Nordlands 18 sørligste kommuner. Derfor kommer tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, professor Grønmo, med en del forslag om fremtidens høyere utdanning på Helgeland i siste kapittel i Kampen om Campus Nesna. For, som Solheim Hansen sier, så er rekruttering av kompetanse så vel som befolkningsutvikling noe man kan gjøre noe med. Men Nord er ikke er en del av løsningen.