Debatt ● Nedim Olsson Kasumacic
Sandra Borch: Takk, du gir meg håp!
Unntak fra karakterkravene er ikke veien å gå for å løse rekrutteringskrisen for sykepleie. Å fjerne forventninger er en annen måte å si at dette får du ikke til, så da trenger du ikke å prøve engang.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det at Sandra Borch sa nei til å fjerne karakterkravene for opptak til lærer- og sykepleierstudiene fikk meg til å tanke på den gangen jeg og familien fikk vår første høneflokk.
I påvente av hønenes ankomst la vi inn en god del arbeid og omtanke i å bygge et godt og trygt hjem til våre nye familiemedlemmer. Oppvarmet og isolert hus, diverse typer fôr og alt mulig annet som høner trengte ifølge fjørfeentusiastene på internett. Etter å ha observert hønene over noen uker oppdaget jeg at de ikke var så interessert i alt dilldallet vi hadde stelt i stand til dem. Stadig vekk ville de ut at huset for å grave etter mark og insekter og krangle om det lille de fant, selv om de hadde tilnærmet ubegrenset med førsteklasses fôr i sitt komfortable hjem.
De ville rett og slett jobbe og konkurrere for tilværelsen.
Bakgrunnen for forskning og høyere utdanningsministerens «Nei» er en søknad fra flere universiteter og høgskoler om dispensasjon til å fjerne karakterkravene fire i matematikk og tre i norsk for opptak til lærer og sykepleier studier. De melder om svake søkertall og utfordringer med å fylle studieplassene. Jeg deler deres bekymring, og det ligger også et paradoks i dette, ettersom dette er kompetanse Norge skriker etter og er en sikker billett til jobb.
Medisinen som foreslås er derimot kortsynt og strider mot menneskets natur.
Konkurranse, og det å ville jobbe for tilværelsen er en instinktiv del av vårt vesen. Det er rett og slett et menneskelig grunnbehov på linje med næring og oksygen. Heldigvis er vi også utstyrt med en hjerne som har latt oss utvikle etikk og normer for å temme mange av de negative sidene av disse instinktene. Men nå er jeg redd for at vi stadig beveger oss i en retning hvor alt skal være enklere, en verden uten barrierer og noen form for krav.
Naustdal og Skår skriver i en kronikk i Khrono at det å fjerne karakterkravene for sykepleierutdanningen vil bidra til å fylle flere studieplasser. Og ja, dette er helt sikkert et greit tiltak på kort sikt. Samtidig mener jeg at det på lengre sikt er farlig å stadig redusere kravene vi stiller til hverandre. Mitt forslag til Naustdal og Skår er å heller tenke på gode tiltak for å gjøre både sykepleierstudiet og yrket mer attraktive. Kanskje vi heller skal sette søkelys på problemstillingen om at 1 av 5 nyutdannede sykepleiere slutter å jobbe i helsetjenesten innen ti år etter endt utdanning?
Det å fjerne krav og forventninger er en annen måte å si at dette får du ikke til, så da trenger du ikke å prøve engang.
Nedim Olsson Kasumacic
Karakterkrav for enkelte studier er nå en ting, men la oss på et bredere bilde. Men hva med eksamen? Mange tar til orde for at konseptet med eksamen bør bort. Det er for tøft, for urettferdig, for belastende. Nylig ble det avslørt at Utdanningsdirektoratet i siste øyeblikk endret vurderingskriteriene på matematikkeksamen for avgangselever på ungdomsskolen som gjorde at mange toere plutselig ble treere. Er dette virkelig veien å gå? Er målet å skape kompetente mennesker eller pene tall? Hva med jobbintervjuer? De er jo heller ikke en dans på roser, så kanskje de også bør ut? Skal livet bli som et brettspill uten regler og krav, der ingen kan vinne? Hvem har lyst å spille noe sånt?
Det å fjerne krav og forventninger er en annen måte å si at dette får du ikke til, så da trenger du ikke å prøve engang. Det er også med på å frarøve mennesker muligheten til å dekke et grunnbehov. Og vet vi nok om de psykologiske og samfunnsmessige konsekvensene når dette behovet forblir udekket?
Det er mange gode grunner for å gjøre ting enklere. Barrierer basert på kjønn, seksuell legning, etnisitet og funksjonsevne er gode eksempler på områder der vi som samfunn fortsatt har en jobb å gjøre. Vi må jobbe hardt for at medfødte egenskaper som det verken er mulig eller ønskelig å forandre på, ikke skal stå i veien for enkeltindividets muligheter i livet. Alle bør ha de samme mulighetene, men veien dit er ikke å redusere kravene.
Du gir meg håp, minister Sandra Borch, når du sier nei.
