Studentene fortjener bedre – for Knutsen og Hagtvet har litt rett

Øyeblikksbilde fra et klasserom på en norsk høyskole: Idet læreren skal innlede om novellen som skal diskuteres denne dagen, viser det seg at ingen av studentene har lest den. Alle timene med forberedelse av gode diskusjonsoppgaver er bortkastet. Læreren bestemmer seg for å gi studentene en time til å lese det de rekker, så de kan diskutere på basis av dette. I etterkant forteller hun historien til noen kollegaer. «Å, ja! Når professor NN opplever det, avlyser hun undervisningen og sender dem hjem. Når dette har skjedd et par ganger, begynner studentene å lese pensum til timene!» Historien ovenfor er sann, men et unntak. Det er imidlertid ikke uvanlig at studenters manglende forberedelser til undervisningen går utover det faglige utbyttet for hele gruppa.

Knutsen og Hagtvets spissformulerte kronikk har ført til stor debatt, om ikke av de temaene de ønsket å debattere: Kvaliteten på studiene og studentenes arbeidsvaner. De spør seg hvor den intellektuelle nysgjerrigheten har blitt av og hvilke konsekvenser manglende tilegnelse av ferdigheter som kritisk tenkning kan ha for den norske velferdsstaten. Ingen av fagfellene som har respondert vil ta tak i debatten om studentenes arbeidsvaner. Knutsen og Hagtvet unnlot å vise til forskningsresultater for å underbygge sine synspunkter, kanskje i en tro om at årelang erfaring som de fremste på sine fagfelt ville være god nok dekning. Slik la de seg lagelig til for hugg. Å argumentere på bakgrunn av egen og andres erfaring kalles synsing i akademisk sammenheng. På denne måten skyves en viktig debatt til side, og det er synd, for studentene fortjener bedre. De fortjener et godt læringsmiljø. Et læringsmiljø som kan bidra til dannelse og evne til å bruke vitenskapelige teorier for å belyse praktiske problemstillinger. Dette skjer ikke i et vakuum hvor hver enkelt tar ansvar for egen læring. Et flertall vil ha nytte av engasjerte og oppdaterte medstudenter og lærere for å utvikle disse ferdighetene, for slik å bli best mulig forberedt til fremtidig arbeidsliv og som demokratiske medborgere i velferdsstaten.

En avgjørende faktor for et godt læringsmiljø er en kompetent og engasjert lærer. Derfor er det viktig at studentene stiller krav til lærerne. Ofte rettes fokus mot uengasjerte forelesere som ikke gir studentene muligheter til å bidra i timene, samt kommuniserer dårlig med studentene. Disse finnes, og det må tas tak i.

Imidlertid er det mange som har trådt ned fra pidestallen og droppet forelesningsformen til fordel for mer studentaktiv undervisning. Vi får positive tilbakemeldinger på undervisningen i studentenes anonyme evalueringer. Allikevel skjønner vi hvor Knutsen og Hagtvet vil. Vi deler ikke nødvendigvis alle synspunktene som fremmes, men kronikken får oss til og tenke på episoder som den ovenfor. Studentenes eget bidrag er nemlig den andre avgjørende faktoren for å skape et godt læringsmiljø, hvor evnen til kritisk tenkning kan fremmes. Studentene selv er smertelig klar over dette, og uttrykker ofte frustrasjon over gruppediskusjoner som faller i fisk, fordi de var den eneste som hadde forberedt seg til timen.

La oss illustrere med et eksempel: Samme tema undervises i to forskjellige grupper. Et av målene med timen er å trene på evnen til å diskutere på bakgrunn av teori og egne erfaringer, samt evne å ta en annens ståsted. I den ene gruppa, vil få ta ordet i diskusjonene. Jeg klarer ikke å få mer enn et fåtall til å bidra. Mine forsøk på å koble teoretiske perspektiv til studentenes uttrykk for egne erfaringer forblir ukommentert, og diskusjonene tar ikke av. Etter timen, grubler jeg over hvordan jeg kunne fått til dette bedre, men bestemmer meg for å prøve det samme opplegget med en annen gruppe først. Neste uke har jeg en gruppe ferske studenter. Denne økta blir helt annerledes. Studentene er nysgjerrige. De tar tak i teorien som presenteres og kobler den til egne erfaringer. De stiller spørsmål, sammenligner, analyserer og engasjerer seg. Vi får til en reell dialog, hvor studentene er med på å sette agendaen gjennom sine bidrag. De bygger på hverandres innspill og kommer fram til ny innsikt sammen, kun med litt hjelp fra min side som ordstyrer og sokratisk hjelper. Hva var forskjellen mellom disse timene? Ikke læreren. Ikke undervisningsmetodene. Ikke temaene. Men læringskulturen i disse to gruppene var nok ganske ulike. Vi kan bare synse om i hvilken grad den andre gruppa var bedre forberedt til timen, men vi har avdekket i andre grupper at nettopp det er den vesentlige forskjellen. I tillegg bidro den andre gruppa med to punkter som er vesentlige for å skape et godt læringsmiljø:

• Vilje til å bidra med kunnskap og spørsmål
• Intellektuell nysgjerrighet

Kjære kollegaer, hvis vi skal være helt ærlige, kjenner vi ikke igjen noe av det Knutsen og Hagtvet beskriver? I debatt med fagfeller har vi blitt møtt med henvisninger til statistikker om høyere gjennomstrømming, men Knutsen og Hagtvet er bekymret for kvaliteten på utdanningen, ikke for gjennomstrømming. Når statistikken også viser store forskjeller i hvor mange timer ukentlig studentene bruker på studiene, er det en indikasjon om at noen faktisk bør jobbe mer. Å unnlate å ta denne diskusjonen, fordi vi vil være på studentenes side, er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Om det var bedre eller verre før er en avsporing av debatten. På en av høyskolene vi har jobbet på, var «hvordan vi kan få studentene til å jobbe mer» og «hvordan bidra til en bedre læringskultur hvor det ikke er «ukult» å være flink» et tema på et personalmøte for ca. 50 ansatte. Ingen ga uttrykk for at dette var en irrelevant problemstilling. Vi har gjentatte ganger møtt studenters frustrasjon over medstudenter som melder seg ut eller ikke leser.

Fjorårets underviserundersøkelse viser at underviserne oppgir studentenes innsats og engasjement som noe lavere enn det som er ønskelig (3.5 av 5 for læreutdanninger). En analyse av Studiebarometeret fra samme år viser at studentene som opplever best læringsutbytte er de som har undervisere som stiller krav og forventer at studentene stiller forberedt til undervisning. Dette ønsker vi å ta på alvor. Da må vi tørre å ta diskusjonen både om hvordan vi kan gjøre undervisningen engasjerende og relevant og hvordan vi bidrar til å skape en kultur for læring blant studentene. Det fortjener studentene – fordi en kritisk masse blant dem ønsker å lære mest mulig. Det er i hvert fall vårt inntrykk, men det kan jo også avfeies som synsing.​