Romsk slaveri – tid for ny historieskrivning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

20. februar markeres at det romske slaveriet ble opphevet i dagens Romania. Visste du ikke at romer ble holdt som slaver i Romania i omtrent 500 år, og at det opphørte så sent som i 1856? Det er i tilfelle ikke så rart, for det er så godt som fraværende i den offisielle historieskrivningen.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I det pågående NFR-finansierte forskningsprosjektet MEMOROBIA forsøker vi å ikke bare dokumentere dette fraværet, men også forstå hvorfor det har oppstått. Vi har, for å undersøke saken, trålet hyllene på universitetsbibliotek på jakt etter slaveriet. Dets fravær er påfallende i bøker av ulike kategorier, som rumensk historie og global slaverihistorie. Men noen steder dukker det opp. Vi har analysert disse tekstene for å forstå hvorfor slaveriet ikke har blitt bedre kjent.

Mangfald

Rasisme: — Universitet og høgskular har eit sterkt behov for opplæring

Her er tre tendenser vi har identifisert i forskningslitteraturen:

Det romer ble utsatt for har konsekvent blitt relativisert. Det har tatt tid å få anerkjent at slaveriet faktisk var et slaveri. Flere historikere har beskrevet det som at de var livegne – altså at de var bundet til jorden de jobbet på. Det vi likevel vet i dag, var at slaveriet i Valakia og Moldova var såkalt løsøreslaveri, der selve menneskene var eiendeler. Livegenskap var mindre alvorlig, og mer utbredt. I det romske slaveriet kunne romer kjøpes, selges, og straffes som eieren ønsket. Hvorfor leder dette til at historien ikke blir kjent? Når et annet begrep enn «slaveri» anvendes, faller det naturlig nok utenfor slaveriets historie, og tas ikke med i bøker om slaveri. For eksempel nevnes det ikke med et ord i «The Routledge History of Slavery» eller «The Cambridge world history of slavery».

Det hemmelige språket

Blant de som har skrevet om slaveriet som et faktisk slaveri, mener enkelte at slaveriet var nødvendig, eller positivt for romer. Romer ble sett på som en trussel, eller som ville naturmennesker, og slaveriet var en måte å tøyle dem på. Den svenske rasebiologen Allan Etzler skrev om slaveriet allerede i 1944, og diskuterte det som en mulig metode for romer også i Sverige. Han konkluderer dog med at tvangssassimilering heller er veien å gå. En konklusjon også den norske presten og forskeren Eilert Sundt landet i, noe som inspirerte tvangsassimileringen av romanifolk/tatere. Den svenske forskeren Arnstberg går så langt i nyere tid som å si at slaveriet hadde positive konsekvenser for romer, ettersom de gjennom det lærte seg nye yrker. Hvorfor kan denne diskursen ha ledet til en usynliggjøring av slaveriet i historieskrivningen? Dersom slaveriet faktisk var noe som hjalp romene – uten så veldig mye effekt ettersom de ifølge disse forfatterne fortsatt lever i utenforskap – er det ikke så relevant å snakke om i dag. Noe som bringer oss videre til siste punkt.

Flere forfattere viser manglende vilje eller evne til å se hvilke konsekvenser slaveriet har hatt for romer i dag. Et eksempel er når forfatteren av «A Concise History of Romania» konkluderer avsnittet om slaveriet, med å fastslå at romer levde i marginene av det rumenske «siden deres livsstil var fundamentalt annerledes». Historikeren Achim lander i en liknende konklusjon når han avslutter sin bok med et kapittel om dagens situasjon, og refererer til romers «limited interest in school». Den hegemoniske forestillingen om at romer har en så annerledes kultur og levesett overskyer alle andre forklaringer på fattigdom og ekskludering– til og med slaveri. Utenforskapet kan de skylde seg selv, og det er dermed romsk kultur det er interessant å sette søkelys på dersom man skal forstå romers situasjon i dag – heller enn slaveriets historie.

Det finnes altså en tendens i forskningslitteraturen til å relativisere, rettferdiggjøre og forskjønne det romske slaveriet. Men det behøver ikke fortsette slik. Vi kan, basert på kunnskap om slaveri og dets konsekvenser fra andre kontekster, skrive om historien. Og det virker som romer selv blir sentrale i nettopp det.

Forskeren Ian Hancock, som blant annet fikk Raftoprisen i 1997, kritiserte relativiseringen av slaveriet, og dro paralleller til det Afro-Amerikanske slaveriet, i sin bok «Pariah syndrome» fra 1987. Han løfter også frem romers motstand mot slaveri gjennom blant annet flukt. Margareta Matache, som inngår i det overnevnte NFR-finansierte MEMOROBIA-prosjektet, har satt oppreisning på agendaen, noe hun mener innebefatter en rekke tiltak, fra sannhetskommisjoner til økonomisk kompensasjon.

Studien av hvordan det romske slaveriet har blitt fortalt – eller ikke blitt fortalt – i historiebøkene er et tydelig eksempel på at avsender påvirker budskapet, også i forskningen. Historieskrivning både påvirker og blir påvirket av maktforhold i samfunnet. Utvikling av arbeiderhistorie og kvinnehistorie viser at samfunnsforandringer og historieskrivning henger sammen. At historiske saksforhold blir tystet ned eller forvrengt, er både et produkt av og opprettholder samtidig maktforhold. Det er derfor ingen tilfeldighet at visser gruppers erfaringer og perspektiver anses som mer relevante enn andres, og at når status quo utfordres, kommer det ofte av at forsker med en nærere relasjon til de nedtystede perspektivene stiller kritiske spørsmål. Dersom vi vil forstå fortiden for å forandre fremtiden, behøver vi et mangfold av stemmer. Og i romske spørsmål viser de romske forskerne seg å være en avgjørende del av det kritiske oppgjøret med romske historiske erfaringer, som er viktige for å forstå majoritetssamfunnets selvforståelse og rasistiske historie.