sonderinger

Rødgrønn klut i debatten om ny kunnskapsminister

Ett eller to departement? Hvem skal få ansvar for høyere utdanning? Forslag om nestleder Ola Borten Moe som kunnskapsminister skaper debatt.

Forslag om Senterpartiets nestleder, Ola Borten Moe, som kunnskapsminister skaper debatt.
Forslag om Senterpartiets nestleder, Ola Borten Moe, som kunnskapsminister skaper debatt.
Publisert Oppdatert

Spørsmålene er mange rundt ny regjering og hvem som skal ha ansvar for kunnskapsektoren, og ikke minst hvilken politikk som nå skal føres.

Arbeiderpartiet ønsker statsråden i Kunnskapsdepartementet, sa Støre i mai. Senterpartiet ønsker posten som kunnskapsminister, sa Knutsdatter Strand i juni til Khrono og i september pekte mange på SV-leder Audun Lysbakken som et sannsynlig alternativ.

Kabalene påvirkes jo også åpenbart av om det blir en flertallsregjering med Ap, Sp og SV, eller en mindretallsregjering. Det er fortsatt bare sonderinger som pågår ved Hurdalssjøen tirsdag formiddag, 28. september.

Mange viktige spørsmål banker på døra

Universitets- og høgskolesektoren er splitta i synet på nytt finansieringsutvalg og utredning av finansieringssystemet for sektoren.

Ap og Sp har ønsket seg arbeidslivsrelevans inn i finansieringsordningen, universiteter og høgskoler er splittet her også.

Vil en ny regjering gå for å reversere strukturreformen, som alle unntatt Senterpartiet stemte for? Hvordan blir internasjonal konkurranse/excellence og verdensledende miljøer adressert av en rødgrønn regjering?

Foreslår Ola Borten Moe

Bryt vanetenkningen, skrev tidligere redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, friskt i helgen.

Han spør: Hvorfor skal SV ha ansvaret for utdanningspolitikken? Fikk Bård Vegar Solhjell og Kristin Halvorsen egentlig gjort så mye som kunnskapsministre sist gang de satt i regjering, annet enn å videreføre reformene som Kristin Clemet (H) hadde gjennomført?

Braanen skriver at han syns det hadde vært spennende om Senterpartiet fikk nettopp kunnskapsdepartementet, og trekker fram Marit Arnstad og Ola Borten Moe som potensielle kandidater. Og han heller mest i retning av Borten Moe.

Da tok debatten av på Braanens facebookprofil.

«Å se Ola Borten Moe i Kunnskapsdepartementet ville vært omtrent like «morsomt» som å se Helge Lurås som leder for PFU», skriver Gisle Selnes, professor ved Universitetet i Bergen.

«Helse, fødetilbud og utdanningstilbud er helt avgjørende i Distrikts-Norge og i kampen mot sentraliseringen. Og så hadde det vært gøy å se Ola Borten Moe i Kunnskapsdepartementet, da», svarer Braanen.

«Jeg skjønner ikke hvorfor Arnstad og Borten Moe nevnes i samme åndedrag her. Bortsett fra at de tilhører samme parti, har de lite til felles når det gjelder kunnskapspolitikk. Arnstad har tross alt kjennskap til sektoren som tidligere styreleder ved NTNU. Det har ikke Borten Moe», svarer Hilde Gunn Slottemo, professor ved Nord universitet.

Hilde Gunn Slottemo ønsker seg en statsråd med stor tyngde og kjennskap til universitets- og høgskolesektoren.
Hilde Gunn Slottemo ønsker seg en statsråd med stor tyngde og kjennskap til universitets- og høgskolesektoren.

— Må ha en statsråd med stor tyngde

Hilde Gunn Slottemo er professor ved Nord universitet. Hun kastet seg inn i debatten rundt innlegget til Bjørgulv Braanen om å bryte vanetekningen.

— Hvem bør være ansvarlig for høyere utdanning og forskning? Hvilket parti og har du en drømmestatsråd eller to å foreslå?

— Mitt største ønske er at det blir en statsråd som har stor tyngde og som har kjennskap til universitets- og høgskolesektoren. Han/hun må også evne å lytte til folk som jobber der, for det er mange saker som står i kø etter å løses. Jeg mener også det er viktig med en statsråd som skjønner at god forsknings- og utdanningspolitikk ikke trenger å være det samme som god distriktspolitikk, understreker Slottemo.

Hun trekker fram at det de siste årene har vært en tendens til at distriktspolitiske forhold har overskygger andre viktige saker.

— Som et eksempel så mener jeg det må gjøres noe med finansieringsmodellen til universiteter og høgskoler, slik at den incentivbaserte delen av budsjettene reduseres til fordel for en større basisbevilgning. I tillegg bør det gjøres noe med Forskningsrådet og den meningsløse lange tida mange bruker på å søke eksterne forskningsmidler uten å få noe. Det er ufornuftig bruk av flinke fagpersoners arbeidstid, understreker Slottemo.

Hun trekker også fram at det bør bli større muligheter for å få finansiert spennende prosjekter som ikke krever så utrolig mye når det gjelder internasjonale nettverk og alt det andre som det stilles krav om i en søknad for å komme i betraktning i dag.

— Det finnes utrolig mange små, spennende prosjekter som kunne tilført fagmiljøene mye hvis de hadde blitt realiserte: prosjekter som kunne vært teoretisk eller empirisk nyskapende, metodisk stimulerende, som kunne gitt viktig fag- eller samfunnskritikk, ny fagkunnskap osv, trekker Slottemo fram.

«Gi oss en statsråd som gir fagpersoner makta tilbake over egen undervisning og forskning »

I tillegg er Slottemo opptatt av at det bør gjøres noe med byråkratiseringa i sektoren.

— Kravene om strømlinjeforming og likhet mellom institusjonene har skapt et enorm stort byråkratisk apparat og krav om detaljstyring av både undervisning og forskning. Fagansatte bruker masse tid på å forholde seg til detaljerte krav om hvordan undervisninga skal legges opp. Gi oss en statsråd som gir fagpersoner makta tilbake over sin egen undervisning og forskning, oppfordrer Slottemo.

Og hun poengterer:

— Alt dette bør en ny statsråd ta tak i. En som evner å gjøre det er viktigere enn person og parti for meg.

— Foretrekker du to en eller to statsråder i Kunnskapsdepartementet?

— Jeg synes det er litt vanskelig å si. Et samlet departement med en statsråd vil gi betydelig tyngde internt i regjeringa. Det kan for eksempel ha stor betydning i interne budsjettforhandlinger. Samtidig blir det veldig stort og potensielt krevende for en statsråd å ha oppmerksomhet mot et enormt stort felt som skal dekke både barnehager, grunnskole, videregående, forskning og høyere utdanning, svarer Slottemo til Khrono.

Hun legger til:

— Hvis det skal være ett departement er det i alle fall viktig at det er en sterk og geskjeftig statssekretær som samarbeider godt med statsråden. Bjørn Haugstad og Torbjørn Røe Isaksen er vel et eksempel på at statssekretæren fikk stor innflytelse innenfor et område ogvirkefelt.

Spør etter en ny Hernes

OsloMet-professor Kim Gunnar Helsvig har skrevet Kunnskapsdepartementets historie. Han mener ambisjonene de tre sonderingspartiene har på utdanningsfeltet fordrer en statsråd av et ikke ubetydelig kaliber for å lykkes.

— Jeg vil si at tiden kaller på en minister som evner å skjære igjennom, som ser helheten i sektoren og peker ut en ny kurs. Det betyr en sterk statsråd som ikke lar seg pille på nesen eller overstyre av egenrådige byråkrater i departement og direktorat, fastslår professor Helsvig, overfor Dagsavisen.

Helsvig mener også at man må tilbake til én statsråd i Kunnskapsdepartementet. Slik både Gudmund Hernes, Kristin Clemet og Torbjørn Røe Isaksen fikk anledning til å styre.

— Skal to statsråder lappe sammen og småreformere hver for seg, kan det fort bli rotete og lite slagkraftig, sier Helsvig til Dagsavisen.

Bjørgulv Braanen på sin side skriver at han ikke vet om han er enig med Helsvig, som han oppfatter ber om en ny Hernes.

— Men at det kreves en tydelig vilje på dette feltet, er det ingen tvil om. Og hvor finner vi den? Slik jeg ser det, er Sp best skikket til å gå løs på denne oppgaven. Og partiet har sterke politikere som kan få ting gjort, for eksempel Marit Arnstad og Ola Borten Moe. De kunne blitt henholdsvis kunnskapsminister og forsknings- og høyere utdanningsminister, eller omvendt. Det ville kunne gitt et nytt løft til sektoren, med nye utdanningspolitiske grep, som å løfte yrkesfagene og profesjonsutdanningene, ikke minst i distriktene, mener Braanen.

«En politikk for forskningsfeltet er noe annet enn å ta stilling i striden om distriktshøyskoler»

Magnus Engen Marsdal, som leder tankesmien Manifest, gir Bjørgulv Braanen rett på flere punkter, han trekker fram at akademiseringen av mer praktiske utdanningsretninger er til skade for både lærere og elever innen disse feltene, og for samfunnet.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

— Jeg tror også Braanen har rett i at et Sp-blikk på slike utdanninger kan være vel så fruktbart som blikket til den norske embetsmannsstat, hvori opptatt Ap-eliten, skriver Marsdal i Braanens kommentarfelt, men legger så til:

— Men så er det sånn at vi også snakker om statsråden for forskning her. Og da må jeg si meg enig med Gisle Selnes. En politikk for forskningsfeltet er noe helt annet enn å ta stilling i striden om distriktshøyskolene. Hvis det er et problem at profesjonsutdanningene preges eller overstyres av sentrale aktører uten innsikt i virksomhetenes egenart, skjønner jeg ikke hvorfor det skulle være så gildt å ønske seg statsråder for forskning som har minst mulig peiling på feltet. Det framstår lite respektfullt overfor de fagfolkene som vier livet sitt til forskning og som desperat trenger en statsråd som forstår noe av sektorens utfordringer, skriver Marsdal og avslutter:

— Jeg forstår at Selnes blir provosert. Hvorfor skulle det være mer fornuftig å si at «olje-bonde Borten Moe blir garantert en dritbra minister for forskning» enn å påstå at «den råeste finansmegleren blir nok den beste landbruksministeren»?Hvilke av utfordringene innen forskningsfeltet er det Ola Borten Moe synes særlig egnet til å håndtere, spør Marsdal.

Khrono har stilt spørsmål til Ola Borten Moe i sakens anledning, men har så langt ikke fått svar.

Powered by Labrador CMS