Vi trenger norsk også i «den globaliserte arbeidshverdagen»

Førsteamanuensis på NHH og språkkomiteleder, Marita Kristiansen, reagerer på kappløpet om at mest mulig og mye mer av undervisningen på lavere grad skal foregå på engelsk.

Publisert   Sist oppdatert

Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, uttalte nylig at det er viktig at studentene blir skodd for en «globalisert arbeidshverdag». Argumentasjonen om at det må undervises mer på engelsk i høyere utdanning slik at studentene skal stå bedre rustet når de skal ut i arbeidslivet, har ofte dukket opp i språkpolitiske diskusjoner de siste årene, både nasjonalt og lokalt på Norges Handelshøyskole (NHH) som er min arbeidsplass.

Høyere utdanning har da også hatt et økende fokus på internasjonalisering: på å øke antallet utvekslingsstudenter og øke antall studenter som får seg jobb i utlandet etter endt utdanning, på å nå fram med forskningsresultater internasjonalt og på å rekruttere internasjonale fagkrefter til institusjonene. Jeg er ikke uenig i at dette er viktige mål for høyere utdanning.

Det jeg er uenig i er den plass engelsken skal gis i utdanningsløpet, eller den manglende plassen utvikling av norsk fagspråklig kompetanse skal gis. Det er mye som kan sies både om behov for norsk fagspråk for å kunne formidle forskningsresultater til samfunnet generelt og også behov for å bruke norsk i akademia for å bedre integrere ikke-norske forskere i staben. Jeg vil her likevel bare kommentere norsk som bruksspråk i undervisningen.

I år er det ti år siden Universitets- og høyskolerådet (UHR) lanserte sin språkpolitiske plattform. Plattformen kom med en klar anbefaling om at undervisning på lavere nivå burde foregå på norsk, mens en gradvis burde bygge på med engelskspråklig undervisning på masternivå for å styrke studentenes fagspråklig kompetanse på engelsk. En lang rekke institusjoner utarbeidet i etterkant språkpolitiske retningslinjer som la opp til en gradvis økende bruk av engelsk som undervisningsspråk, men hvor bachelorprogrammene forble norskspråklige.

Argumentet for dette var at studentene trengte å tilegne seg et norsk fagspråk og terminologi for på en god måte å kunne kommunisere fagkunnskapen sin i arbeidslivet. Ønsket om fagspråkkompetanse også på norsk ble understreket gjennom endringen i Universitets- og høyskolelovens paragraf 1-7 som slo fast at institusjonene har ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk.

Det jeg er uenig i er den plass engelsken skal gis i utdanningsløpet, eller den manglende plassen utvikling av norsk fagspråklig kompetanse skal gis. 

Marita Kristiansen
Førsteamanuensis, Norges Handelshøyskole

Til tross for en relativ stor enighet i institusjonenes språkpolitiske dokument om prinsippene for utvikling av kommunikasjonsferdigheter både på norsk og engelsk gjennom en gradvis overgang til mer engelsk, så har det vært liten vilje eller interesse for å sette strategiene ut i konkret handling. Tvert imot så ser vi en gradvis framvekst av mer engelsk, noe som også slås fast i den nordiske rapporten Hvor parallelt hvor bruk av norsk er analysert i et eget kapittel.[1]

Rapporten er utarbeidet av en nordisk gruppe ledet av Frans Gregersen, Universitetet i København, som har sett på i hvilken grad nordiske universiteter og høyskoler bruker det lokale nordiske språket og/eller engelsk i undervisning og forskning. Resultatene viser en klar økning av engelsk over tid, selv om det er store forskjeller mellom ulike fagområder.

Fokusetøkt internasjonalisering (les bruk av engelsk) står sterkt i høyere utdanning i hele Norden, og er i ferd med å feste seg som en nødvendighet for å kunne tilpasse seg den globaliserte hverdagen. Vi tilpasser oss jevnt og trutt, tilbyr stadig flere kurs på engelsk, på stadig lavere nivå, stadig flere masteroppgaver skrives på engelsk, stadig flere mastergradsprogrammer går på engelsk og doktorgradsutdanningene er stort sett engelskspråklige.

Det er derfor interessant å lese resultatene fra Språkrådets nylige undersøkelse av bruksspråk i næringslivet. Når bare fire prosent av norske bedrifter bruker engelsk i det daglige, og kun seks prosent av styrene i selskapene, kan vi ikke legge opp til at nyutdannede skal ha jobbet med størstedelene av fagene sine kun på engelsk. Jeg er derfor ikke enig med Rice i at det nødvendigvis er behov for en videre økning i bruk av engelsk i undervisningen. Det vi bør ta tak i, er hvordan heve studentenes fagspråklige kompetanse generelt, og kommunikasjonsferdighetene spesielt, både på norsk og engelsk.

Hvordan kan vi for eksempel trene studentene på å skrive gode rapporter til styret, enten på engelsk eller norsk, i kurs hvor en slik type ferdighetstrening vil være relevant for læringsutbyttet? Eller hvordan trene en ingeniørstudent i å kommunisere faget sitt som del av undervisningen? Selv bidrar jeg sammen med kollegaer som jobber med fagkommunikasjon inn i masterkurs hvor vi veileder og kommenterer på konkrete caseoppgaver.

Det gir ikke bare mulighet til å direkte kunne gi tilbakemelding på studentenes språkbruk, men setter også fokus på kommunikasjon generelt i en situasjon som oppfattes som relevant for studentene. Jeg har mindre tro på at den store refleksjonen oppstår når studentene sitter passivt og lytter til en foreleser som foreleser på engelsk. I tillegg til det har vi på NHH vært så heldige å kunne få beholde et slikt fagspråkmiljø som Rice etterlyser, nemlig et miljø kan gi spesialtilpassede språkkurs rettet mot våre studenter og den kompetansen de skal opparbeide seg.

NHO etterlyser også økt kompetanse engelsk, men også i andre fremmedspråk. Men samtidig er NHO som Ole Brum og sier ja, takk, begge deler: «bruk norsk når du kan og engelsk når du må» sier NHOs språkplakat, ikke så ulikt parallellspråkprinsippet i UHRs språkpolitiske plattform. Forskjellen er at universitetene og høyskolene ikke har gjort noe konkret for å sikre parallellspråkbruk, og kommunikasjonsferdigheter har generelt liten plass som en integrert del av høyere utdanning, til tross for at fagkunnskapen jo i stor grad formidles via språk, enten skriftlig eller muntlig.

Arbeidet til den nevnte nordiske gruppen videreføres nå i en ny gruppe av forskere i regi av Nordisk ministerråd. Målet er å komme fram til indikatorer for språkvalg som kan rapporteres på nordisk nivå slik at vi kan følge med på reelt bruksspråk i sektoren, både i undervisning, forskning og formidling og til dels administrativt. Samtidig starter Språkrådet i disse dager opp et prosjekt for å utvikle god mønsterpraksis for å ivareta parallellspråkbruk i høyere utdanning, hovedsakelig på norsk og engelsk. Jeg har tro på at vi med litt planlegging og høyere bevissthet skal kunne si ja, takk, begge deler, og dermed sikre at vi fortsatt kan sende ut nyutdannede som behersker faget sitt også på sitt eget morsmål.

[1] Kristoffersen, G., M. Kristiansen og U. Røyneland. 2013. Landrapport Norge. Språkpolitiske grunnlagsdokumenter, internasjonalisering og parallellspråklighet i teori og praksis ved norske universitet og høgskoler.