Relevant arbeid er helt irrelevant

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Relevant arbeid etter endt utdanning høres rimelig tilforlatelig ut som kriterium for finansiering av høyere utdanning, men bygger på en misforståelse om hva høyere utdanning dreier seg om: Det er ikke en fabrikk som skal produsere flest mulig ferdigpakkede arbeidsfolk. Det er en institusjon som skal skape og spre kunnskap.

FrP, Sp og Ap gått sammen om å gjøre relevant arbeid etter endt utdanning til et finansieringskriterium for høyere utdanning. Det er et særdeles dårlig kriterium som bygger på et smalt kunnskapssyn og et grunnleggende misforståelse av hva høyere utdanning egentlig skal levere til samfunnet.

Høyere utdanning skal være mer enn et vedheng til arbeidslivet. Selvfølgelig ligger det en verdi i at studietilbudet er moderne og relevant. Studentene sorterer jo selv utdanningsprogrammene på kvalitet og relevans. Likevel er det problematisk å direkte knytte finansieringen til et slikt krav.

Skal vurderingen skje ved opprettelse og sammensetning av et studieløp? I så fall tyder det meste på at tilbudet vil styres av arbeidsgiverne, om innholdet ikke regelrett dikteres av dem. Fagmiljøenes innsikt ville havne i skyggen av kortsiktige prognoser laget av næringsorganisasjonene. Det verdifulle samspillet mellom akademia og arbeidslivet der nye ideer overføres og innovasjon skapes settes i fare.

Skal vurderingen skje i etterkant, ved å lage en bonusordning som premierer universitetene med flest alumni ansatt i “relevante” stillinger? Hvordan vil studienes relevans for jobben måles? Det klarer ikke FrP, Sp eller Ap å svare på. Det finnes en lang rekke utdanninger og kombinasjoner som er viktige for samfunnsutviklingen, samtidig som det er vanskelig å definere hva “relevant arbeid” er for disse gruppene. Uten en klar definisjon på dette, blir egentlig hele forslaget meningsløst.

Selvfølgelig skal skatte- og oljepengene brukes til å utdanne borgere til morgendagens oppgaver, og her kan virksomhetenes innspill bidra til å tilpasse det faglige tilbudet. Dessuten påvirker staten regelmessig ved å dele ut rettede midler til fagfeltene som det antas å være størst behov for i fremtiden.

Nyansen mellom direkte styring og samarbeid har likevel stor betydning. Oljekrisen og de påfølgende sjokkene har krevd store tilpasningsevner fra arbeidstakerne og næringsdrivende. Omstillingen forutsetter en generell dannelse og bredde, som ved første øyeblikk kan synes lite relevant, men som kan vise seg å være avgjørende når forholdene endrer seg. Det er verdt å merke seg populariteten til brede utdannelser som sivilingeniører og siviløkonomer, selv om studentene “risikerer” å lære mye de ikke får anvendt på sin arbeidsplass.

Helhetlig er det nettopp bredden i utdannelsen mange får i høyere utdanning noe av sikkerheten det gir i arbeidsmarkedet: En evne til å tilpasse seg og ta nye muligheter. Dette er grunnleggende for både kunnskapen som skal skapes ved våre utdanningsinstitusjoner, så vel som den som skal spres. Vi kan ikke la de drukne i næringslivets krav og ønsker. Derfor bør vi lage et finansieringssystem som sikrer faglig uavhengighet og samarbeid, men på institusjonenes vilkår.