Regnbuen Noir: Et svart-hvitt-syn på kjønns­debatten og identitets­kritiske akademikere

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forbehold: Denne kronikken er skrevet i det ordinære språket om kjønn, som er mitt eget språk. Pronomen og kjønn refererer her verdinøytralt til definerbar og universelt tilgjengelig, reproduktiv type kropp ved meg selv og andre; ikke en udefinerbar subjektivt gitt mental tilstand ingen har tilgang til foruten personen selv. Jeg forbeholder meg retten til å snakke mitt eget språk i mitt eget land for å beskrive felles virkelighet, uten å bli hatstemplet for denne grunnleggende kulturutøvelsen.

Ettersom Per Kochs analyse er preget av assosiasjonenes minimumsinnsats og impulstankens trynefaktor ønsker jeg aller først å sprekke den fargeblinde regnbueboblen han lemfeldig hatstempler mine modige medakademikere Anne Kalvig og Kamilla Aslaksen fra:

Jeg er 31 år, selv skeiv og identitetskritisk. Blant annet er jeg en av forfatterne og initiativtakeren til Store Norske Leksikons reviderte artikkel om BDSM. Transpersoner og debattanter som Scott Newgent, Buck Angel, Debbie Hayton og Blaire White er enige med oss, vi som er kritiske til settet med ideer sentrert rundt at identitet trumfer virkelighet – derav navnet (kjønns)identitetsideologi.

Jeg er tidligere bekymringsfri stand-frivillig på Pride-festivalen i Oslo som nasjonal talsperson for studentorganisasjonen til MDG – og identitetskritisk. Jeg er søster til en mann som var målet til terroristen(e) 25. juni på grunn av sin homoseksuelle legning – og identitetskritisk. Jeg har selv bedt feminister ta avstand fra stigmatiserende pervostempling av menn som kaller seg kvinner, og jeg har kritisert WDI Norges styre for tendensiøs tallbruk i fremstillingen av transkvinner som en gruppe fetisjister – som identitetskritisk. Jeg står ved lag ved den konkrete kritikken.

Og like fullt: mener vi våre meddebattanter tar feil, gir vi saklig kritikk og begrunner så godt vi kan. Hvorfor gidde å begrunne? Fordi vi har tro på medmennesker! Et positivt, dynamisk menneskesyn der samtalen er et poeng. Vi har tro på debatten og den levende veven der individets tanker om sammenhenger krysser kollektivets.

Å bare hatstemple dem vi synes tråkker over derimot, gang på gang til man har et lukket og selvopprettholdende system av komplementære hatanklager med «kilder» som bekrefter hverandre, hører ikke hjemme i et sunt demokrati. Vi kan selv være neste til å gjøre og ta feil. Som Lena Lindgren skriver i Ekko om «den ‘modige’ kritikeren» (er det ikke litt deilig å anklage den andre? Også så lett?); i digitalsamfunnets innebygde krisetider, med algoritmisk kalkulert konflikteskalering, holder vi alle en stein i hånden. «Det er den første steinen» (s. 145). En god debatt er et valg om å ta andres feilsteg slik vi ønsker at de tar vårt. Ingen vil bli steinet.

Noen mener steinene som utgjør hatstempling og hatytring er ulike; den ene helt OK og til det gode, den andre til det onde.

Jeg synes de er like grå.

Dessuten, for å tråkke over grensen må man faktisk ha gått en stund. Per Koch stempler Anne Kalvig og Kamilla Aslaksen, mest via guilt by association med WDI internasjonalt m.fl. (som i seg selv misforstås), for å være «antitrans» og hatefulle. Det stemmer ikke – Kalvig og Aslaksen er identitetskritiske. Og de har gått lenge. Det gjør dem tapre og modige i dag, ufrivillig demonstrert av Koch selv, i hans urovekkende og ubehagelige innlegg.

Å være identitetskritisk (IK) vil si å problematisere den uforklarlige økningen av barn verden over som vil gå til krig mot sin egen kropp, heller enn ukritisk og dydsposerende bejuble dette Kartesianske frigjøringsprosjektet, der sinnet – i moderne språkdrakt som «identitet» – ser ut til å forstås som både løsrevet og forutgående en somfødt, kjønnet kropp..

Å være IK vil si å ha fått med seg at den radikale kjønnsteorien som Foreningen FRI turnerer på skoler landet rundt med, via statsfinansierte programmer promotert f.eks. av Oslo kommunes utdanningsdirektør sist sommer, har mistet såpass bakkekontakt at kjønnsforskere ikke lenger klarer å definere sitt eget studieobjekt på en måte som forklarer det de selv påstår er rett, nemlig at «kvinne» er gjensidig ekskluderende fra «mann».

Det finnes jo ingen konsekvente trekk ved en såkalt «kvinnelig» kjønnsidentitet som kategorisk skiller den fra en «mannlig» en, annet enn at ordet vedkommende bruker om seg selv er forskjellig. Men folks kjønn er ikke tomme ord. Koch er i godt selskap med fem senterledere i kjønnsforskning når han på Orwelliansk opp ned-vis like fullt kaller vår eneste logisk gyldige kjønnsdefinisjon, den biologisk forankrede i hunkjønn og hankjønn som aldri finnes samtidig, for banal og reduksjonistisk.

Presisjon og gyldige definisjoner kan oppleves smalt for dem, tror jeg, som ikke forstår hva det ikke er. En biologisk definisjon av kjønn er ikke en lukket dør for å studere de (ofte skjevfordelte) sosiale og psykologiske konsekvensene av den binære menneskekroppen.

Tvert imot: Derfor finnes feminisme. Og, opprinnelig, kjønnsforskning.

Man kan derav selvsagt være en biologisk mann som oppfattes av andre sosialt, eller av ham selv psykologisk, som biologisk kvinne. Derfra kan noe lik kulturerfaring følge, i voksen alder. Men kvinne i seg selv er ikke en oppfatning. Vi er kjøtt og blod, og levd liv fra dét somfødte utgangspunkt alene.

Som Aslaksen påpeker, hvis en «kvinnelig kjønnsidentitet» er å identifisere (eller oppfatte) seg som kvinne, og «kvinne» er å ha en kvinnelig kjønnsidentitet, så går vi ganske enkelt i ring. Om «kvinne» er kropps-uspesifisert gir det heller ikke mening når transkvinner/menn krever østrogenbehandling.

Sirkulære og selvrefererende definisjoner er som vi vet ugyldige. Ei er de særlig meningsfulle: jeg er ikke kvinne fordi jeg evner å si at jeg er det. Kvinne er ikke en setning. Likevel er ovennevnte sirkulære dogme nå å finne i skolepensum, statlige informasjonskanaler (deriblant til unge) og lovarbeider for endring av juridisk kjønn (trådt i kraft 2016), Straffelovens §185d (2021) og lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi (pågående høring).

Redefinisjonen av «kjønn, kvinne og mann» er blitt presset frem, og ukritisk omfavnet, politisk. Altså det motsatte av naturlig språkutvikling hos majoriteten. Påstander i det nye språksystemet om kjønn er ugyldige og internt motstridende fordi kjønn har alltid vært den biologiske helheten som er menneskets reproduktive type kropp. Identitet er akkurat dét – ikke ens kjønn.

Å være identitetskritisk (IK) vil si å ha lest, på tross av norske mediehus’ ubegripelige skrivenekt, om voldtektsmannen Isla Bryson sendt til kvinnefengsel, om omskriving av voldtektsofres vitnesbyrd eller om den middelaldrende kvinnen som ble nektet voldsoffererstatning av dommeren i rettssalen i UK etter å ha blitt slått ned av en mann: hun hadde ikke brukt «foretrukket pronomen» på ham i rettssalen.

Det vil si å ha lest om heksejakten og voldstruslene på filosofiprofessor Kathleen Stock som gjorde at hun måtte undervise på zoom, så slutte. Rettssakene til Maya Forstater og Keira Bell og kanselleringskampanjen mot den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie for å ha sagt at «transkvinner er transkvinner»; en kampanje der blant annet mannseide PinkNews, som Koch refererer til, stemplet Adichie som «antitrans», slik Koch gjør.

Det gjorde også de som anga meg til arbeidsgiver (samme dag som Rianne Vogels, 7. februar 2022), for å «spre transfobi», være antitrans og komme med «hatefulle ytringer som klart rammes av Straffeloven §185, som for eksempel feilkjønning (og) ‘transkvinner er menn’». Ja, det er direkte sitat.

I brevet sies det uten betenkeligheter, i stedet som et slags bevis for anklagene, at man har diskutert og kollektivt søkt samme karakterdrap av min person i den lukkede Facebook-gruppen Transdialog.

Gruppen har 700 medlemmer.

To måneder senere fikk mine høytstående panelister på fagseminaret til Stipendiat- og postdoktororganisasjonen jeg ledet det året – ironisk nok om akademisk ytringsfrihet – også personrettede kanselleringsmail, fra Europas mest krypterte mailtjeneste protonmail, om at jeg drev med «grov hets» og at deltakere legitimerte «et ekstremt transfobisk miljø». Ingen av panelistene lot seg skremme, heldigvis, men som én av dem skrev: «nytt for meg å få denne type epost».

Da hadde jeg

allerede i lengre tid vært merket offentlig med rødt som «transfiendtlig» digitalt i programtillegget Shinigami Eyes, nå forbudt av Datatilsynet fordi det hindrer fri debatt. Foreningen FRI klarte likevel ikke å ta avstand til tillegget. På Facebook ble jeg oppfordret til å ta livet av meg - under avsenders fulle navn denne gang. Det var transkvinnen/mannen som lager skytespill av TERFs«for å få utløp».

«TERFS» er kvinner som meg.

På slutten av semesteret, våren i fjor, sto jeg opp 25. juni til kaldsvett panikk for om mine egne familiemedlemmer var blitt skutt på. I timene som fulgte la et offentlig Pride-kommentariat skyld på identitetskritikere som meg for terroren – deriblant drapet på to uskyldige liv. «Stokastisk terrorisme» kalte en selvutdannet ekstremismeekspert skyldpåføringen på morgenen, i intervju med NRK. Neste dag ser jeg at flere forskere har lagt ut og «liker» en tweet med følgende tekst: «Til dere som ‘bare har stilt spørsmål’ og konspirert om FRI. (…) Som har båret ved til dette bålet. Håper dere nyter varmen i dag».

Dagen etter ba jeg om sykemelding fra jobb. Jeg gikk glipp av en konferanse jeg skulle være frivillig på. Etterpå reiste jeg utenbys for å spille inn en podkast om at språket om kjønn som har kollapset. En mulighet til å nå ut jeg følte enda sterkere enn før var en livsviktig plikt. De gir oss skyld i terror. De blander homoseksualitet og kjønnsidentitet. De skjønner ikke hva vi sier og aner ikke hva som skjer. Stemmen på innspillingen er munter i kraft av fagformidling og forsøksvis pedagogisk. Bak mikrofonen skjelver jeg.

Da jeg som ung, kvinnelig akademiker opplevde alt dette, var det Kalvig og Aslaksen som var der for meg som uredde kollegaer. Ikke Koch. Ikke Knut Olav Åmås og Klaus Mohn, atypisk skuddredde i akkurat denne saken. De to tilhører flertallet av de privilegerte på topp som aktivt har latt være å skrive et eneste ord om kjønnsdebatten og oss i den, selv om den har rast åpent i kronikkspaltene i årevis og tegnene vært mange på at vi som tør har måtte tålt mer enn vi skal.

Jeg har også savnet fra Khrono reportasjer om vitenskapelige ansatte i Norge og utland som lenge har levd med slikt press mot jobbtryggheten fordi vi uttaler oss om kjønn, utsatt for trakasseringen dokumentert på terfisaslur.com, samtidig som gladrelativistiske kollegaer gir akademisk tyngde til «TERFS» som et «transfobisk industrikompleks», studenter blir oppmuntret til å innrapportere TERFS på sitt eget universitet, eller tidsskrifter som Transgender Studies Quarterly publiserer hele artikler på «TERFism» som en «sionistisk utryddelse-fobi».

Å være IK er å likevel ikke gi seg fordi man har forstått at en redefinisjon av «kvinne» teoretisk nødvendigvis endrer kvinnerettigheter i praksis (jf. kvinnefengsel eller uverdig pleie for kvinner med funksjonsnedsettelser), har sett videoer av den økende mobbaggresjonen mot kvinnepolitiske arrangementer, har tatt innover seg foreldres særskilt vanskeligstilte rolle, og har sett intervjuet med «detransisjonerte» dvs. feilbehandlede 18 år gamle Chloe Cole der hun til slutt bøyer hodet i sorg og forteller at hun har helseplager til en 50-åring.

Cole ble påført dobbel mastektomi som 15-åring i USA. Reglene for aldersgrense for kjønnsbenektende operasjoner varierer mellom land; ideologien om at identitet trumfer virkelighet i alle spørsmål om en kjønnet kropp er den samme.

Den forenklede fortellingen Koch presenterer med stor bravur, uhyggelig iver og tilløp til åpen forakt for folk og opplysning han bare ikke forstår, er fiksjonen om et «antitrans-akademia» der vi som kritiserer åpenbart kritikkverdige forhold fra et faglig ståsted driver med hat, konspirasjonsteorier, ikke har belegg for det vi problematiserer, roper varsko om «noe som aldri skjer» (som skjer), inntar offerrollen fra en slags urørlig maktposisjon, fronter «vitenskapelig utdatert reduksjonisme» og drives av fordommer der vi saktens vil «utslette transfolk».

Fortellingen får fortsette ved at direkte og guilt by association-hatstempling tillates i kronikkform av redaksjoner som Khrono, samtidig som at årvåkne, selvgående allmennkringkastere med makt – og plikt – til å sikre et nøytralt og felles informasjonsgrunnlag for nyansert, sunn debatt, stadig uteblir.

Bunn-nivået demonstrert av Per Kochs innlegg – fasilitert av Åmås, Mohn, Khrono og De Avventende sin berøringsangst – skal ikke det intellektuelle fellesskapet i et kunnskapssamfunn måtte tåle lenger. Vi trenger det beste vi har av kunnskap, de ovennevnte inkludert, for å reise både ytringsrommet, den kollegiale sannhetssøken mellom akademikere, og språkfellesskapet nasjonalt fra kollaps i kjønnsdebatten.

Steining ved hatstempling har hindret debatten og informasjonsfriheten til publikum lenge nok; gråsonen til Regnbuen Noir, hvor all faglig kritikk er «50 shades» av transfobisk hat, må ta slutt.
Fakta er som folk: det sanne står i farger.