Haugstad: — Uten faglige konflikter er antakelig akademia dødt

Kierulf-utvalget som så på kårene for akademisk ytringsfrihet, leverte sin rapport i mars. Dette temaet er fortsatt brennaktuelt ved norske kunnskapsinstitusjoner.

— Det er nesten litt deprimerende hvor aktuelt akademisk ytringsfrihet er i ferd med å bli, sa NTNUs direktør for organisasjon og infrastruktur og tidligere statssekretær, Bjørn Haugstad, på et møte ved Norges idrettshøgskole (NiH) onsdag.

Haugstad antydet at han tidligere har vært naiv overfor trusler mot den akademiske ytringsfriheten ved universiteter og høgskoler.

— I Norge kan vi ikke ta de liberale, demokratiske verdiene for gitt — det gjelder også akademisk frihet. Norge er ikke immun mot de problemene vi ser i andre land. Vi har dette i økende grad her hjemme også, sa han og viste til utfordringer i USA, Storbritannia og Sverige.

Haugstad mener at begreper som post truth society, populisme, og snikende kanselleringskultur også er ubehagelig nære i Norge.

— Kritikk er helt essensielt

Kierulf-rapporten kom virkelig på riktig tidspunkt, mener NTNU-direktøren.

— Den har et sammendrag på sju sider. Det burde være obligatorisk lesning for nær sagt alle som ønsker å forstå den sektoren vi er en del av, sier han.

Uten kritikk, debatt — ja til og med ganske tøff debatt noen ganger — er akademia ingenting, slo Haugstad fast.

— Uten faglige konflikter er antakelig akademia dødt. Vi er omtrent den eneste samfunnsinstitusjonen som har kritikk som et helt essensielt moment for å kunne komme seg videre, sa han.

Men han mener ikke dermed at det er likegyldig hvordan man håndterer kritikk og hvordan man debatterer. Og man har ikke krav på fravær av ytringer man finner ubehagelige eller støtende.

— Gjennom eksempelets makt bør man utdanne befolkningen, sa han.

Han var opptatt av at det er lettere å ha tillit til forskning og akademikere hvis man ser at de kan være rykende uenig faglig og fortsatt behandle hverandre med respekt.

les også, kronikk:

Akademisk frihet, finnes den lenger?

Må tydeliggjøre norsk kultur

Haugstad kunne røpe at NTNU nå jobber med å inkorporere ideene til utvalget.

— Aktuelle tiltak er å få akademisk ytringsfrihet inn i lederutviklingsprogrammet vårt, og gi bedre medietrening til de ansatte. Det kan være tøft å fronte kontroversielle synspunkter eller delta i en betent debatt. Da trenger man støtte og arenaer for åpen diskusjon internt. Vi ser også på ytringsvettregler og code of conduct som blir foreslått i rapporten. Vi vil ikke nødvendigvis kopiere forslaget fra utvalget, men behandle og tilpasse dette til NTNU, sa Haugstad.

Han fortalte at de vurderer å jobbe mer mer med «onboarding» av nyansatte — altså med å introdusere og inkludere.

— Vi kan ikke ta for gitt at de er klar over alle nyansene av hva som forventes når det gjelder ytringskultur. Gjennom internasjonalisering henter vi for eksempel inn svært dyktige personer fra land med andre holdninger til disse tingene. Vi må formidle hvordan vi ønsker å gjøre det her. Så har sikkert de noe å lære oss også, sa han.

Haugstad sa også at han mener merittering av formidling har noe for seg.

— Det må rett og slett oppfattes som at man blir sett når man bidrar med formidling. Her spiller instituttleder en særlig viktig rolle i å legge til rette for god ytringskultur lokalt. Det er mye de skal ta vare på, sier han.

les også:

Fire universiteter og en høgskole garanterer Equinor positiv omtale

Bør være forsiktig med å bruke professortittel

Kierulf-utvalget har vært inne på at akademisk frihet også stiller noen ekstra kvalitetskrav til ytringene til akademikere, fordi akademikere har en spesiell troverdighet. Dette var også Haugstad opptatt av.

— Vi må holde hverandre til en høyere standard for diskusjon enn det vi forventer av resten av samfunnet. Det bør forventes at vi skal representere gullstandarden for diskusjon, sa han.

Og han var opptatt av at akademikere skal være forsiktige med å bruke tittelen sin.

— Når en professor fra område X uttaler seg om X, tilskrives en større kompetanse, troverdighet og tyngde enn hvilken som helst annen. Man må vite hva man snakker om når man bruker professortittelen, sa han.

Haugstad tror det vil være flere negative konsekvenser av å bryte disse normene. Noen kan for eksempel la seg overbevise av en fin professortittel, selv om argumentene ikke holder mål. Og tilliten til at akademia og akademikere holder seg til en høyere standard kan undermineres.

— Dette skader altså ikke bare ens egen troverdighet, men legitimiteten til hele akademia. Derfor bør fagfeller være de første til å slå ned på brudd på normer på god akademisk diskurs, sa han.

Haugstad understreket at han mener det er helt legitimt for akademikere å delta i debatter drevet av et politisk engasjement, så lenge man er åpen om det.

— Det er imidlertid ugreit å seile under falskt flagg, og låne legitimitet på andre felt enn det en har kompetanse på, uten å opplyse om at man er professor i noe helt annet, sa Haugstad.

Thue var ikke enig

Fredrik Thue, professor i profesjonenes teori og historie ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, deltok i den påfølgende debatten. Han var ikke helt enig med Bjørn Haugstad i at man som vitenskapelig ansatt aldri skal uttale seg om andre ting enn det man har forsket på.

— Når uttaler akademikere seg som professor og når gjør de det ikke? Jeg er historiker, og har spesifikt forsket på Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo på 1970- og 80-tallet. Men jeg blir ringt av journalister for å å uttale meg bredere enn dette, og sette ting i perspektiv, sa han.

Han trakk fram at det ofte snakkes om at man uttaler seg som forsker, men påpekte at vitenskapelig ansatte også er lærere.

— Det har det blitt reflektert for lite om. Lærere snakker om større temaer enn bare sin egen forskning. Man setter ting i et større perspektiv, sa han.

Han stilte også spørsmål ved hvorvidt ekspertrollen skal være det eneste legitime, eller om det også kan finnes et rom for en offentlig intellektuell.

Haugstad til Khrono: — Må tåle krevende debatt

Khrono fikk noen ord med Haugstad etter innledningen.

— Forskere beskyldes også for å være forsker verst? Det kan bli tøffe tak?

— Det er nok av historier om akademikere som er ubehagelige mot hverandre. Men jeg mener også at det finnes forskning på at miljøer som holder høy faglig kvalitet også kan ha skikkelig høylytte debatter internt, men i en atmosfære der man ønsker å ta ballen og ikke mannen, sier Haugstad.

— Men det finnes akademiske «sluggere» også som skremmer kolleger av banen og gjør saklig debatt vanskelig?

— Dersom man ikke tåler en krevende faglig debatt, så er det vanskelig å være akademiker, og noen kan sikkert skremme andre av banen når det gjelder debatt. Det er jo mange uttrykk rundt dette, blant annet at når man bryter i gjørma med grisen så blir man skitten, mens grisen koser seg. Men i sånne sammenhenger håper og mener jeg at noen «voksne» må være hjemme, sier Haugstad.

— Du nevnte instituttlederne spesielt – og «kloke ledere» generelt, har et spesielt ansvar når det gjelder akademisk ytringsfrihet også?

— De skal være effektive ledere, og det er et stort press.

— Men er instituttlederne kompetente nok på ledelse?

— Instituttledere må først og fremst være respektert som fagperson på det instituttet vedkommende skal lede, og i tillegg være en god leder.