Debatt ● Sverre Bromander og Anne-Kristine Roland
Regjeringen bør sette KI-krav til utdanningsinstitusjonene
Regjeringen bør sette krav til, men ikke pålegge, utdanningsinstitusjonene når det gjelder undervisning i kunstig intelligens. Juristforbundet svarer UiB-dekaner.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et debattinnlegg i Khrono 7. januar svarer dekan Karl Harald Søvig og visedekan Halvard Haukeland Fredriksen ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen på Juristforbundets innlegg den 3. januar.
Vi er nok ikke så uenige med Søvig og Fredriksen. Vi har stor tillit til utdanningsinstitusjonene. Men vi ønsker oss, og forventer, at spørsmålet om hvilken juridisk kompetanse vi som samfunn trenger både har interesse og får oppmerksomhet utenfor de juridiske utdanningsinstitusjonene (også).
Vi ønsker ikke detaljstyring, vi ønsker ikke å forsterke styringstrykket, men vi ønsker å forsterke debatten, meningsutvekslingen og ideutvekslingen om hvordan fremtidens jurister skal se ut.
Begrepet «pålegg» var kanskje uheldig, dersom det leses som en instruks eller påbud. Da bør vi velge et annet begrep. Men vi vil at både Stortinget og regjeringen skal ha tanker, meninger og forventninger både til dagens og morgendagens jurister — og da også institusjonene som utdanner dem. Regjeringen bør sette krav til, men ikke pålegge, utdanningsinstitusjonene når det gjelder undervisning i kunstig intelligens. På samme måte som samfunnet bør sette krav til juristenes funksjon og virke i samfunnet.
Regjeringen bør tilrettelegge for at studiestedene skal ha full akademisk frihet og ressurser til å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Det vil være svært uheldig om regjeringen skulle gripe inn i den akademiske friheten gjennom pålegg til studiestedene.
Samtidig så er vi nok ikke ubetinget enige om at innholdet i jusutdanningen bør overlates til utdanningsinstitusjonene alene.
Ikke fordi vi ikke har tillit til studiestedene, men fordi vi tror det har en stor verdi om samfunnet, også utenfor utdanningsinstitusjonene, interesserer seg for og debatterer og diskuterer jusutdanningen. Og da også stiller krav til hvordan vi skal utdanne jurister til dagens og morgendagens virkelighet og samfunn.
Vi er opptatt av at det settes krav til jurister, for det er det som kan og vil legitimere juristers virke og grunnleggende verdier som vi bygger vårt virke på. Det bør derfor som en naturlig følge settes krav til utdanningen av jurister, for at de skal virke best mulig både i dagens og morgendagens samfunn, og ivareta profesjonens rolle. Uten jurister med nok kompetanse til å håndtere KI, risikerer vi juridiske feilvurderinger og svekket rettssikkerhet. Så kan vi diskutere hvilken form disse krav bør ha.
Vi kan ikke ha flere stortingsmeldinger som retter seg mot fremtidens kompetansebehov som ikke mener noe om jurister.
Bromander og Roland
Juristforbundet forventer mer oppmerksomhet rettet mot jurister og juridisk kompetanse, herunder da utdanningen naturlig nok. Vi kan ikke ha flere stortingsmeldinger som retter seg mot fremtidens kompetansebehov som ikke mener noe om jurister. Og skal det gi noe mening å analysere fremtidens, eller dagens, behov for jurister, så må det også være oppfatninger og vurderinger om hva jurister kan og skal kunne.
Når den såkalte Utsynsmeldingen (Meld. St. 14 (2022-2023)), som hadde som mål å dekke og peke på de viktigste kompetansebehov fremover ikke nevner jurist med ett ord, og knapt nok begrepet og faget jus, så er det etter vårt syn både uforsvarlig og uakseptabelt. Samtidig som det er en debatt, og usikkerhet rundt, om dagens lovverk er godt nok til å håndtere digitaliseringen av samfunnet.
Da er vi i en situasjon hvor samfunnets oppmerksomhet handler for lite om den juridiske utdanningen og juridiske kompetansen, og det er det samfunnet selv som først og fremst vil lide under. Særlig om man tror på at det er noe som helst sannhet i det at «med lov skal landet bygges».
Juristforbundet forventer økt finansiell støtte til de juridiske utdanningsinstitusjonene. Det er særdeles liten sammenheng mellom hvordan myndighetene, Stortinget og regjering, ser på og vurderer lovgivning som styringsverktøy, og hvordan de samme myndighetene velger å (ikke) finansiere utdanningsinstitusjonene som både skal utdanne de som skal nyttiggjøre seg og operasjonalisere lovgivningen i samfunnet og som skal forske på hvordan de samme lover faktisk fungerer i samfunnet.
Stortinget og regjering har altfor lite kunnskap om og har vist altfor lite interesse for hvordan lovvedtakene faktisk fungerer i samfunnet etter at de har passert Stortingets dørterskel. De samme bør også vise langt større interesse for hvordan de som skal håndtere lovvedtakene utdannes.
Det er jo ikke minst dette som berettiger beskyttelse av både juristtittelen og legger grunnlaget for og understreker nødvendigheten av juridiske stillingskoder og stillingsbetegnelser i både det offentlige og private. For den juridiske kompetanse skal være en verdi som det rettes oppmerksomhet mot, som vurderes og som trekkes frem og underbygges.
Avslutningsvis vil vi understreke at Juristforbundet selvfølgelig er svært opptatt av den akademiske frihet. Denne er en helt grunnleggende verdi i vårt samfunn som ikke bør rokkes ved. Det er ikke den verdien som vi ønsker denne debatten bør eller skal handle om. Men at samfunnet tar jurister og verdien av juridisk kompetanse såpass på alvor at det blir en offentlig debatt om behovet. Både antall jurister og hvilken kompetanse de har og skal ha, er en debatt som bør løftes frem i det offentlige rom.
