«Radioresepsjonen» og høyere utdanning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

DIGITAL FORVANDLING| Radioresepsjonens Bjarte Tjøstheim og brødrene Sagen forflytter seg fra NRK til betalings-podcast i Schibsted-konsernet. — Vi fortsetter som før, vi tre, men må bare kalle det noe annet.

Begrunnelsen er økonomisk samt en spennende ny mulighet, som Tore Sagen forklarer til Dagbladet 15. juli. Trekløveret følger etter Harald Eia og andre i underholdningens elitelag. Dette mediehuset eier avisene Aftenposten med tilleggspublikasjoner, E24, VG, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Aftonbladet, Svenska Dagbladet samt aksjeposter i flere småaviser. Konsernet er stort i rubrikk-annonser med Finn i Norge, Blocket i Sverige og Tori i Finland og er dominerende aktør i online-annonsering i Frankrike, Sør-Amerika og Asia. Digital kokebok på Godt.no og online radio som «Radioresepsjonen» suppleres av selskapet egne TV-sendinger gjennom VGTV og nett-dating. Dette er digitale forvandlinger av funksjoner fra papiravisenes periode.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Her trer det da også fram et mønster for omvandling av det vi kanskje kunne kalle sentralfunksjoner i det Gutenbergske tekstuniverset. Man omskaper papirmediets funksjoner i bredde og dybde og går digitalt. Her bruker jeg dette som eksempel på tendenser også når det gjelder høyere utdanning.

Vi finner det i virksomheten under det nye utdanningsdirektoratet HK-dir, Universitets- og høgskolerådet og i universitetene selv. Min bakgrunn er særlig fra Høgskolen i Oslo, seinere Høgskolen i Oslo og Akershus og nå OsloMet – Storbyuniversitetet. Navneendringene der er svake ekko av det som er pådriv for overgangen fra offentlig tjenesteyting til kommersielle bedrifter, – ikke i navnet altså, men gavnet.

Forvandlingen av trioen Tjøstheim + 2x Sagen er tidstypisk. De fortsetter som før. Det bygger på det de har lært i statskanalen, men nå med bedre lønns- og ramme-vilkår. Det er dette som er i ferd med å bli systemlogikk i høyere utdanning, men det har ikke kommet like langt. For de få blir det mer å tjene på dette. For de mange blir det mindre.

Eksempler kan være Høgskolen Kristiania og BI eller videoforelesningsselskapet MedEasy som tidligere het Sykepleie +. I et bredere perspektiv faller også andre offentlige tjenester inn i samme mønster. Det gjelder barnehagedrift og bredden av helse- og omsorgs-tjenester. Stendi-saken som betalte under pari for frittstående kontraktører i steden for å ansatte dem, demonstrerer utviklingen.

Men Tjøstheim/Sagen(e) illustrerer også et annet poeng. Markedet for god innholdsproduksjon er preget av en vinner-tar-alt-logikk. Det er som i elite-idrett. Den som tar gull er bare noen tiendels-sekunder raskere. Men det er gullet som glimrer. De andre plasseringene blir fort glemt.

Dette mønsteret bør nå brukes som et varsko når vi står overfor en ny giv i digital innholdsproduksjon i utdanningssystemet. Den kommer i bakkant av Covid-19-epidemien. Aksjeverdien for Instructure som leverer Canvas har gått fra 2 til 3 milliarder dollar på et drøyt år. Investorer på jakt etter superprofitt har kastet seg over dette feltet.

Innholdsproduksjon i skrift, bilde, audio, video og programmert interaksjon krever nye ferdigheter. Den litt eldre faglærer har kanskje skrevet sine 60-100 A4-sider i en kraftanstrengelse med masteroppgaven. Det er ikke nok til å bli forfatter.

Nå er det blitt mer vanlig å bruke flere år på å tilegne seg sjanger-ferdigheter for doktorgraden og forskningsartiklene. Dette gir noe mer trening, men på feil område for å kommunisere godt med studenter. Det sentrale poeng er: Tilstrekkelig god skrivekunst krever mengdetrening. 1 av 10 får gjennomslag hos Forskningsrådet. Da har man kanskje hyret inn søknadsskrivings-konsulenter? Om det bare gjaldt å vinne nasjonal konkurranse om å være best på å skrive eller videofilme forelesninger, kunne en konsulent- eller Schibsted-modell være forlokkende?

Men dette handler ikke om enveis – monologiske – framstillinger av fagstoff som distribueres ut fra ett produksjonspunkt til nasjonens studenter. Det har vi i og for seg hatt i hundre år med Nasjonalbibliotekets og hele biblioteksystemets trykte samlinger. Det er ikke der skoen trykker.

Det er behov for en dypere endring – en transformasjon som det korrekt er nedfelt i strategi for digitalisering ved OsloMet 2018-24. Den går på nye samspill og kommunikasjonsformer mellom lærere og studenter. Der blandes klassiske former for ansikt-til-ansikt-kommunikasjon i auditoriet med sanntids samhandling på nett og – ikke minst – forklaring og interaktive oppgaver i et intimt samspill mellom lærere og studenter i digitale læreverk som brukes før, under, etter og uavhengig av samlingene.

Det siste er altså faglitteratur med nye sjangerkrav og en dokumenthåndtering av ny type. Dette er en faglitterære og dokumentfaglige øvelser. De bygger på nær kontakt og oppfølging av studentene – og hyppig revisjon av materialet – gjennom læringsløpet. Dette kan også deles nasjonalt for gjenbruk og berikelse, men må ha sterkere lokal forankring. Det er dette alle parter trenger for god læring. Så kan man jo også spe på med morsomheter fra Sagen(e) & Co.

Dette må organiseres med lærere som forfattere og redaktører. Resultatet vil bli større samlinger av titler og enkeltelementer som stillbilder, video og interaksjoner. Som parallell til forskergruppene, bør UH-systemet utvikle fagredaksjoner med lavt tyngdepunkt. De bygger opp sin skrive- og medietrening.

De vil bli bærebjelker i undervisningsmiljøene.