Giuliano D'Amico og fire andre internasjonale forskere ved Universitetet i Oslo stiller spørsmål ved Kai A. Olsen og Kjetil Haugens påstander om utenlandske forskeres publiseringsvaner. Foto: UiO
Giuliano D'Amico og fire andre internasjonale forskere ved Universitetet i Oslo stiller spørsmål ved Kai A. Olsen og Kjetil Haugens påstander om utenlandske forskeres publiseringsvaner. Foto: UiO

Schrödingers utenlandske forskere

Publisering. Fem utenlandske UiO-akademikere stiller spørsmål ved om Kai A. Olsen og Kjetil Haugen har belegg for sine påstander om internasjonale forskere.

Publisert   Sist oppdatert

I artikkelen Er alle publiseringer «vitenskapelige»? i Khrono 5. mai diskuterer Kai A. Olsen og Kjetil Haugen i hvilken grad norske akademikere publiserer i såkalte «predatory journals». Vi har merket oss følgende sitat:

«Mens de fleste ansatte med norsk bakgrunn har fått med seg vårt publiseringssystem, er det ikke alle ansatte fra utlandet som er kjent med dette. Har en problemer med å bli antatt i de kjente tidsskriftene, kan det være et insitament for å sende det dit en vet at alt blir akseptert».

Insinuerer Olsen og Haugen at siden internasjonalt rekrutterte forskere kjenner systemet dårligere, så kan de lettere falle for «predatory journals»?
Fem internasjonale forskere
UiO

Denne påstanden om utenlandske forskere føles nesten komisk. Under internasjonaliseringsdebatten i 2017-2018 gikk kritikken ut på at internasjonale forskere var for opptatt av å publisere i internasjonale topptidsskrifter, heller enn å undervise og formidle på norsk, og dermed utkonkurrerte de norske søkerne. I dag er den nye påstanden at mange av oss ikke kjenner til hva en Nivå 2-publikasjon er og derigjennom, implisitt, trekker ned kvaliteten på norsk forskning. Man kan lure på om utenlandske forskere er i slekt med Schrödingers katt.

Mer alvorlig er at kronikken reflekterer tendensen til synsing om utenlandske forskere vi allerede registrerte i internasjonaliseringsdebatten. Vi er interessert i å vite hva slags belegg Olsen og Haugen har for å hevde at «ikke alle ansatte fra utlandet er kjent med dette (dvs. det norske publiseringssystemet)».

Vår erfaring som utenlandske akademikere i Norge er at nesten alle ansatte i vitenskapelige stillinger, både norske og utenlandske, fort får vite hvordan systemet fungerer, ikke minst fordi insentivene for å publisere i vitenskapelige kanaler på høyt nivå er lett å merke i mange fagmiljøer. Dessuten er det norske publiseringssystemet en eksportsuksess, som blir brukt i Belgia, Danmark, Finland, Irland, Polen, Sverige og Sør-Afrika, og Kina vurderer nå å innføre det. Systemet og dets nivåer og poeng er altså relativt velkjent internasjonalt.

Dessuten synes vi at ovennevnte påstand er problematisk når den følges av den følgende setningen: «Har en problemer med å bli antatt i de kjente tidsskriftene, kan det være et insitament for å sende det dit en vet at alt blir akseptert.»

Det er uklart hva Olsen og Haugen prøver å kommunisere her. Insinuerer de at siden internasjonalt rekrutterte forskere kjenner systemet dårligere, så kan de lettere falle for «predatory journals»? Finnes det statistikk om at internasjonale forskere ved norske universiteter publiserer mer i sånne tidsskrifter, eller er det bare en løs påstand fra Olsen og Haugen?

Helt siden starten av internasjonaliseringsdebatten i 2017 og 2018 har vi vært opptatt av at ordskiftet baseres på fakta og ikke på synsing. Vi er spent på å høre hva slags belegg forfatterne har for det de hevder i sitatet.

Fire av de fem forfattere stiftet Forum for internasjonal forskere (FIRO) i 2018.