Andelen utenlandske doktorander er firedobla

Andelen utenlandske statsborgere blant doktorander i Norge har økt jevnt og trutt siden 1990, viser Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2017.

Mens andelen i 1990 var 9 prosent var den 13 prosent i 2000, 28 prosent i 2010 og i 2016 viser tallene Kunnskapsdepartementet presenterte i sin tilstandsrapport i mai at andelen var økt til 38 prosent.

— Det vil være svært uheldig om vi ender opp med å få universitetsfag hvor det bare er ansatt utenlandske statsborgere, sier stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien (Sp), til Klassekampen.

— Jeg hører til min forbløffelse at det i Senterpartiet diskuteres et forslag om å begrense antallet forskere fra utlandet gjennom kvotering. For en kunnskapsnasjon ville dette være å skyte seg selv i foten, skriver rektor ved Universitet i Oslo, Ole Petter Ottersen, på sin blogg.

Les også: «Det å utvikle ny kunnskap er et globalt prosjekt. Intet mindre.»

Asia og Vest- og Sør-Europa dominerer

Blant doktorandene med utenlandsk stasborgerskap er det klart flest som har sitt opprinnelsesland enten i Asia eller Vest- og Sør-Europa. Så er det et sprang ned til Øst-Europa og Afrika som ligger ganske likt.

Tallene i tilstandsrapporten fra 2007 og fram til 2016 viser også at den største veksten, relativt sett, har kommet fra Asia og Vest- og Sør-Europa.

(Kilde: Tilstandsrapporten for høyere utdanning, 2017)

Det er teknologiområdene som dominerer, mens landbruk og veterinærmedisin og matematisk-naturvitenskapelige fag også ligger høyt. På alle disse tre fagområdene har over 50 prosent av doktorandene utenlandsk statsborgerskap.

Fagområdene Samfunnsvitenskap, medisin/helse og humaniora lå alle tre på rundt 20 prosent i 2016, og har alle tre hatt en relativt beskjeden vekst siden 2007.

NMBU på topp - UiO minst

Det er NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) som i dag ligger høyest. 59 prosent av NMBU sine doktorander hadde i 2016 utenlandsk statsborgerskap.

De var tett fulgt av Universitet i Agder (UiA) på 54 prosent, men tallene viser store svingninger fra år til år. UiA var oppe i hele 65 prosent i 2015, men nede på 41 prosent i 2014.

Lavest andel utenlandske doktorander har Universitet i Oslo, med 29 prosent, og de har ligget stabilt rundt dette tallet de siste tre årene.

532 i 2016

Tall fra NIFU viser at av de 1420 avlagte doktorgradene i 2016 var det 532 av dem som hadde utenlandsk statsborgerskap.

Blant mennene var det 45 prosent som hadde utenlandsk statsborgerskap, mens det blant kvinnene var 30 prosent.

Mens mange kommer til Norge er det relativt få med norsk statsborgerskap som velger å ta sin doktorgrad i utlandet. Ifølge tall fra ANSA, presentert i studentavisen Under Dusken, var det 188 i 2014, mens det i 2004 var 307. 

ANSA trekker fram overfor studentavisa at dårlige støtteordninger og skyhøye skolepenger er en viktig forklaring på hvorfor så få reiser ut.

90 nasjoner

Til sammen var nesten 90 nasjoner representert blant doktorandene i 2016.

Nærmere halvparten av de utenlandske statsborgerne var fra europeiske land, 30 prosent kom fra Asia, 13 prosent fra Afrika, mens 9 prosent var fra det amerikanske kontinentet, skriver NIFU i sin årsrapport for 2016.

Til Uniforum i mars uttalte Sofie Høgestøl, leder for stipendiatorganisasjonen UiODoc, blant annet:

— Norge har antakelig de beste doktorgrads-vilkårene i verden. Du får god lønn, sykelønn og pensjonspoeng. Det var derfor jeg kom hjem.

Overfor Uniforum trekker Høgestøl fram at hun mener alle de internasjonale er en stor ressurs fordi norske studenter og forskere er dårlige på å reise ut.

— En internasjonal forsker tilfører et mangfold i fagmiljøet som man ikke ville hatt ellers, sier hun til Uniforum.

Frykter ubalanse

I Aftenposten i juni skrev Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo under tittelen «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter», om at han mener internasjonaliseringen av universitetene har nådd et vippepunkt som kan gjøre ­offentlig finansiert forskning irrelevant for det norske samfunnet.

Og han spør videre om det kan være en motsetning mellom å være nasjonalt relevant og internasjonalt ledende - og svarer ja på spørsmålet, gjengir Klassekampen. 

— Jeg tror den eksplosive skjevutviklingen i forsker­rekrutteringen de siste fem åra har kommet litt brått på fagmiljøene selv, sier Østerud til Klassekampen.

Han avslutter likevel med å framheve at internasjonalisering er avgjørende viktig for universitetene.

— Vi trenger internasjonal publisering og utveksling av forskere og studenter. Jeg har selv en doktorgrad fra utlandet. Mitt varsko handler om universitetenes evne til å fylle oppgavene som fra starten av legitimerte opprettelsen av et eget norsk universitet, og som har vært bærende for forsknings- og utdanningspolitikk fram til nylig, sier Østerud, ifølge Klassekampen.

— Som å skyte seg selv i foten

Senterpartiets forskningspolitiske talsperson, Anne Tingelstad Wøien, åpnet i et intervju med Klassekampen for å innføre kvotering av norske ansatte i fagfelt som er dominert av utenlandske ansatte.

— Det vil være svært uheldig om vi ender opp med å få universitetsfag hvor det bare er ansatt utenlandske statsborgere, sier hun til Klassekampen.

I sin blogg gjengitt i Khrono, skriver rektor ved Universitet i Oslo, Ole Petter Ottersen om debatten om internasjonalisering:

— Jeg hører til min forbløffelse at det i Senterpartiet diskuteres et forslag om å begrense antallet forskere fra utlandet gjennom kvotering. For en kunnskapsnasjon ville dette være å skyte seg selv i foten, skriver Ottersen, og han fortsetter:

— La meg slå det fast med en gang: Det er kvalifikasjoner som må være avgjørende i en ansettelsesprosess ved et norsk universitet – ikke nasjonalitet. Det ligger dypt innbakt i selve universitetsidéen at vi alle tilhører, skal høste fra, og bidra til en internasjonal kunnskapsallmenning. Det å utvikle ny kunnskap er et globalt prosjekt. Intet mindre.

Isaksen vs. Wøien

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har også reagert på Senterpartiets utsagn, og til Klassekampen har han blant annet uttalt:

— For det første bryter et kvoteringsforslag norsk lov, men den loven kan jo selvfølgelig endres av oss politikere. Men dersom vi som politikere skal påføre utdanningsinstitusjonene en kvoteringsordning, bryter vi alle tanker og prinsipper om akademisk frihet. Jeg vil at norsk akademia fremdeles skal være åpent og internasjonalt.

Wøien på sin side har reagert på Isaksens påstander om at det å åpne for kvotering av utenlandske forskere er å ville bygge murer rundt norsk akademia:

— Jeg har aldri snakket om murer. Murene finnes i så fall i kunnskapsministerens hode når noen mener noe annet enn ham. Vi skal ikke sette noen grenser for akademias frihet, men man må kunne sette spørsmålstegn ved den utviklingen vi ser, sier Wøien til Klassekampen.

De to braket også sammen i Dagsnytt 18 på NRK torsdag 27. juli.

— Bør spørre om farene ved renasjonalisering

Rektor Ottersen, som til uka reiser til Karolinska Institutet i Sverige for å bli rektor der, utdyper i sitt innlegg:

«Vil internasjonaliseringen gjøre det vanskeligere for norske kandidater å oppnå fast stilling ved norske universiteter? Ja, selvsagt, og dette vil naturligvis kunne oppfattes som negativt for den enkelte. Men akademia styrkes av mobilitet, og mange av våre egne forskere reiser utenlands for å konkurrere med lokale søkere der. Skulle vi finne på å legge et tak på antallet utenlandske forskere til Norge vil vi måtte finne oss i at et tilsvarende tak blir lagt på antall norske forskere som får tilgang på stillinger ved utenlandske universiteter.»

Og han legger til:

«Vil rekrutteringen av norske talenter til norske universiteter bli svekket ved at det er stor internasjonal konkurranse om stillingene? Jeg tror det motsatte er tilfellet. Forskere trekkes til de fagmiljøene som holder høyt nivå og som har veletablerte internasjonale nettverk. De vil definitivt ikke trekkes til fagmiljøer som setter nasjonalitet foran kvalitet.»  

«Flere avisinnlegg i denne debatten advarer om farene ved internasjonalisering. Ingen spør om farene ved renasjonalisering. Det burde de gjøre. For det å renasjonalisere norsk forskning er nettopp dette: Å skyte seg selv i foten, understreker Ottersen avslutningvis.»