Om dette systemet skal fungere må vi være enige om definisjonen på en vitenskapelig publikasjon, skriver innleggsforfatterne. Foto: Mina Ræge
Om dette systemet skal fungere må vi være enige om definisjonen på en vitenskapelig publikasjon, skriver innleggsforfatterne. Foto: Mina Ræge

Er alle publiseringer «vitenskapelige»?

Forskningspublisering. Nye universiteter kan bli møtt med nedlatende blikk fra de etablerte. Da forbauser det oss at de ikke forsøker å rydde opp, slik at de i hvertfall klarer å fortelle at de vet forskjellen på et anerkjent tidsskrift og et jukse-tidsskrift, og forskjellen på en vitenskapelig publikasjon og en avisartikkel, skriver Kai A. Olsen og Kjetil Haugen.

Publisert   Sist oppdatert

En viktig jobb for universitetsansatte er å publisere. Ved mange utenlandske universiteter, kanskje spesielt i Storbritannia, legges det stor vekt på at en publiserer i «4 star»-tidsskrifter – altså de beste av de beste. En kollega i London har fått en liste på 20 tidsskrifter – publiser her!

Den store fordelen med å ha nivå 1- og 2-listene er at vi her kan skille klinten fra hveten.
Kai A. Olsen og Kjetil Haugen

I Norge er vi noe mer moderat. Her har vi en lang liste av nivå 1-tidsskrifter, men også to tusen tidsskrifter på topp-nivået – nivå 2. Skillet går stort sett på siteringstall («impact factor»), de som blir mest referert kommer på nivå 2.

Doktorgradsstipendiater må publisere for å få godkjent graden. Førsteamanuenser må publisere for å få opprykk til professor. Skal en ha mulighet til å få forskningsmidler kreves det også at en publiserer. Igjen er vi noe mer avslappet i Norge enn i andre land. Her får vi fast stilling med doktorgrad, i mange andre land kreves det i tillegg en god publikasjonsliste for å få «tenure» – fast jobb.

I Norge har vi på noen tiår gått fra liten eller ingen vektlegging av publikasjoner til at dette er blitt sentralt. For å stimulere til publisering gir departementet poeng for hver publikasjon, ett poeng for nivå 1 og tre poeng for nivå 2. Poengene brukes for å sammenligne publiseringsgraden ved institusjonene, og til å beregne forskningsbevilgninger. Bedømmelses­komiteene er også blitt strengere, selv om det ved enkelte institusjoner kanskje ikke kreves så veldig mange publikasjoner for å gå fra førsteamanuensis til professor.

Om dette systemet skal fungere må vi være enige om definisjonen på en vitenskapelig publikasjon. Her er nivå 1- og 2-listene av stor betydning. I en verden der det er viktig å publisere og der det er mye midler for å understøtte publisering, kommer det en rekke vitenskapelige tidsskrifter og konferanser som er alt annet enn vitenskapelige, opprettet kun for å ta fortjeneste.

Forretningsmodellen er å akseptere alt, ta betaling og så legge ut artiklene på tidsskriftets nettside etter kun en overfladisk «review». Konferansene blir selvfølgelig avholdt, men da gjerne mange på samme dag i samme lokale.

Den store fordelen med å ha nivå 1- og 2-listene er at vi her kan skille klinten fra hveten. Det er absolutt variasjoner i kvaliteten på tidsskrifter i disse listene, men erfaring viser at alle oppfyller grunnleggende krav til en seriøs «review»-prosess. Dersom du ikke finner et tidsskrift på disse listene vet du at publiseringen ikke vil gi poeng, og du kan være ganske sikker på at dette ikke er vitenskapelig.

Nå har vi gjennom egen erfaring sett at enkelte norske institusjoner ikke er så nøye med definisjonene. Vi har sett på universiteter der de ansatte i stor grad publiserer utenom de offisielle listene, altså i tidsskrifter der vi i liten eller ingen grad kan kontrollere kvaliteten. Andelen rene jukse-tidsskrifter kan også være høy.

Mens de fleste ansatte med norsk bakgrunn har fått med seg vårt publiseringssystem, er det ikke alle ansatte fra utlandet som er kjent med dette. Har en problemer med å bli antatt i de kjente tidsskriftene, kan det være et insitament for å sende det dit en vet at alt blir akseptert. Problemet er da at mange av deres publikasjoner kan bli «underkjent» om de senere søker opprykk. I tillegg vil heller ikke institusjonen få forskningsmidler for disse publiseringene.

På Nord universitetet går en enda lenger. For hver ansatt har de oppgitt Vitenskapelige publikasjoner og Andre publikasjoner. Se for eksempel vitenskapelige publikasjoner for Hanne Solheim Hansen, konstituert rektor ved Nord universitet.

For henne, som for mange andre Nord-ansatte, er det meste ført under «vitenskapelig», også innlegg i lokalavisen, foredrag på kurssamlinger, og mye mer. Utenforstående vil få et helt galt inntrykk av hva en mener med en vitenskapelig publisering. Hva som da ligger under «annet»-kategorien kan en lure på. Andre universiteter har samme oppdeling, men klarer å skille det som er vitenskapelig fra det andre. Det er ikke vanskelig. Databasen Christin, der alt er lagret, kan plukke ut det som er vitenskapelig.

En kan jo lure på hvorfor Nord velger å gjøre dette. Vet de ikke hva en vitenskapelig publikasjon er, eller er ideen at hver ansatt i hvertfall skal få noe å vise fram under «vitenskapelig»-kategorien?

Nye universiteter kan bli møtt med nedlatende blikk fra de etablerte. Da forbauser det oss at de ikke forsøker å rydde opp, slik at de i hvertfall klarer å fortelle at de vet forskjellen på et anerkjent tidsskrift og et jukse-tidsskrift, og forskjellen på en vitenskapelig publikasjon og en avisartikkel.

(Etter at innlegget ble publisert har Nord universitet oppdatert rektors oppføringer. red.mrk)

Siste fra Khronos forside:

Siste kommentarer