Debatt ● Håkon Kongsrud Skard
Psykologutdannelsen er klinisk — det må finansieres
Profesjonsstudiet i psykologi risikerer å bli den store taperen i det i nye finansieringssystemet for universitetene. Skyldes det en misforståelse?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universitetene og høgskolene har fått et nytt finansieringssystem som skal gi større handlingsrom for de enkelte utdanningsinstitusjonene til å disponere sine bevilgninger. Som en akademisk profesjon og tilhengere av at beslutninger tas på lavest nivå av mennesker med fagkompetanse, kan vi vel ikke være negative til dette?
Det er vi i Psykologforeningen i brede trekk heller ikke. Finansieringssystemet ble vedtatt av Stortinget i fjor, nettopp med intensjonen om å gi større frihet og ansvar til den enkelte institusjon, uten at vi protesterte. Finansieringssystemet bevarte tre kategorier av studier som finansieres på ulikt nivå, rett og slett fordi enkelte studier er dyrere å gjennomføre på godt vis. Noe vi også støttet.
Forskjellen er at nå har departementet operasjonalisert det nye systemet. I kategori 3 kliniske studier — kategorien som utløser mest midler per studieplass — finner vi medisin, odontologi og veterinærstudier: Studier som innebærer store kostnader i form av praksis, laboratorier og instrumenter.
Problemet? Profesjonsstudiet i psykologi glimrer ved sitt fravær.
Det er fristende å spørre tabloid: Mener Kunnskapsdepartementet at kyr har større behov for klinisk kvalitet enn mennesker med psykiske lidelser? Men la oss heller gå videre og slå fast at veterinærstudiet hører hjemme som et klinisk studium i kategori 3. Poenget er at det gjør også profesjonsstudiet i psykologi.
Mener Kunnskapsdepartementet at kyr har større behov for klinisk kvalitet enn mennesker med psykiske lidelser?
Håkon Kongsrud Skard
Profesjonsstudiet i psykologi er et seksårig integrert studieløp med ett år praksis fordelt utover studieløpet etter læringsmål fastsatt i de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene, RETHOS. Læringsmålene favner de vide basaldisiplinene og de spissede praktiske kravene som kommer med psykologrollen. Opplæringen i praktiske ferdigheter er tidkrevende, også fordi studentene må følge pasienter og klienter over en lang tidsperiode. Studentene skal i tillegg vurderes skikket, noe som krever at deres forelesere og veiledere får god anledning til å observere dem tett.
Med andre ord: akkurat de samme elementene som gjør medisin, odontologi og veterinær til kategori 3. Etter endt studium blir psykologer autorisert helsepersonell med selvstendig ansvar for å diagnostisere og behandle komplekse og alvorlige helseutfordringer hos sårbare mennesker. Kort sagt: Vi psykologer tar et klinisk studium.
Når vi har spurt Kunnskapsdepartementet om konsekvensen for profesjonsstudiet i psykologi som følger av operasjonaliseringen i det nye systemet, har vi fått et selvmotsigende svar: «De nye kategoriene innebærer ikke i seg selv en endring av bevilgningen til institusjonene, og derfor heller ikke i handlingsrommet til å opprettholde kvaliteten i utdanningene». Det er i og for seg sant og det er heller ingen konkrete endringer i budsjettene for profesjonsutdanningene å spore i år.
Men det er to spørsmål som melder seg: Hvis kategoriene ikke har noen konsekvenser, hvorfor er de bevart i det hele tatt? Og sett i lys av bevilgningene i det forelagte statsbudsjettet, mener departementet at deres eget finansieringssystem ikke vil være førende for prioritering av ressurser på utdanningsinstitusjonene?
Hvis vi skal la tvilen komme departementet til gode, skyldes muligens forvirringen at psykologi også er et bredere universitetsfag. I tillegg til den regulerte profesjonsutdanningen, finnes også bachelor og mastergrader.
Disse utdanningsløpene og forskningsmiljøene produserer kunnskap som både gir positive ringvirkninger for den helserettede profesjonsutdanningen og nyttig kompetanse og kunnskap som benyttes i det øvrige samfunnet. Disse studiene har ikke de tidligere nevnte kostbare tilleggselementene i studieløpet som et profesjonsstudium medfører. Så den eventuelle forvirringen hos departementet bør vike for fakta.
Vi forventer at Kunnskapsdepartementet retter opp feilen og at profesjonsstudiet i psykologi anerkjennes som det kliniske studiet det faktisk er.
