Prinsippene raseres

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Onsdag kveld kom Utdannings- og forskningskomiteen på stortinget med sin innstilling for statsbudsjettet 2023. Det er her, i likhet med i budsjettforliket, flertall for innføringen av skolepenger. Det er en skamplett i norsk utdanningspolitikk.

Innstillingen kommer samme dag som fristen for å svare på høringen om innføring av studieavgifter for internasjonale studenter. Med andre ord er vi nå farlig nær ved å se at skolepenger blir innført.

Innføringen av studieavgifter for internasjonale studenter er et stort nederlag, da det bryter med noe så fundamentalt som prinsippet om at utdanning skal være gratis for alle.

skolepenger

Massiv motstand mot innføring av skolepenger

Det er ferdigheter og kompetanse, ikke lommeboken, som skal avgjøre hvem som kan ta høyere utdanning i Norge. Et universelt prinsipp skiller ikke på hvem det gjelder. Når døra for studieavgifter åpnes, er det kun et tidsspørsmål før studieavgiften øker for enkeltgrupper eller at nye studentgrupper blir pålagt studieavgift, slik vi har sett i en rekke andre land.

Kunnskapsdepartementet legger til grunn at institusjonene ikke bare kan dekke en budsjettreduksjon gjennom skolepenger, men også øke sine inntekter.

Dersom studieavgiften blir en ny inntektskilde, gir det staten insentiver til å kutte bevilgningene til institusjonene. Utdanningsinstitusjonene risikerer å bli en evig salderingspost, noe som gir institusjonene insentiver til å øke skolepenger - både for internasjonale studenter, og for andre studentgrupper på sikt.

At studieavgifter har blitt en salderingspost, som økes år etter år er et kjent fenomen fra andre land, blant annet fra Storbritannia, der man gradvis har økt studieavgiftene fra 1000 pund i 1998 til over 9000 pund i 2022.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I budsjettforslaget som ble lagt frem tidligere i høst, er det først og fremst beregnet hvor mye institusjonene vil kunne tjene inn på studieavgifter. Samtidig vet vi fra våre naboland at det er flere faktorer som spiller inn på kostnadsbildet.

Danske og svenske institusjoner har endt opp med å bruke betydelige ressurser på administrasjon, markedsføring og innføring av stipendordninger som skal kompensere for tapet av internasjonale søkere. Da går vinninga opp i spinninga.

Ei heller tar man hensyn til de ressursene internasjonale studentene bringer med seg inn i lokalsamfunnene de studerer i. Det foreligger ingen utredning av hvilken ressurs internasjonale studenter som blir værende etter endt utdanning tilfører samfunnet. Det burde virkelig være av interesse for statsråden, som til stadighet understreker at vi kommer til “å gå tom for folk før vi går tom for penger”.

Det er kritikkverdig og ansvarsløst at regjeringa og departementet har valgt å vektlegge hva som er praksis i andre land, fremfor å vektlegge utdanningskvalitet, prinsippet om lik rett til utdanning og hva som kommer det norske samfunnet til gode.

Konsekvensene det kommer til å ha på utdanningskvaliteten, studentenes læringsmiljø, studentmassens mangfold, internasjonalt samarbeid og tilgangen på nødvendig kompetanse er adressert ikke av kunnskapsdepartementet og forslaget fremstår derfor som dårlig hastearbeid, gjort på Ola Borten Moes bestilling.

At en sosialdemokratisk ledet regjering i et forlik med en sosialistisk samarbeidspartner velger å innføre noe som øker forskjellene i samfunnet, som er usolidarisk, og som bryter med partienes egen politikk og Hurdalsplattform, er for oss uforståelig. Her er det noen som ikke har gjort jobben sin.