Portrett av dedikert stavhopper

Dokumentaren Duplantis — mot nye høyder ligger i NRKs nettspiller.

Men her må det først ryddes. Er Armand Duplantis og Mondo den samme personen? Ja, Mondo er familiens kallenavn på idrettsstjernen, et navn mange andre også bruker. Er Armand Duplantis svensk? Nei, han er amerikaner, med en svensk mor. Han vokste opp i USA — i Lafayette, Louisiana. Men han har valgt, og fått lov til, å konkurrere som svenske. Armand har dobbelt statsborgerskap, har tilbrakt mange somre i Sverige, og bor nå delvis i Stockholm.

Armand Duplantis er et av disse vidunderbarna som får til noe «ingen andre» klarer. Han har ni verdensrekorder i stavsprang som senior (og en rekke underveis i yngre aldersklasser), sist med spektakulære 6,25 meter under OL i Paris i begynnelsen av denne uka — den rekorden ga ham selvfølgelig også OL-gull.

Regissør Brendan Robideaux har fulgt Duplantis gjennom de senere årene. Det å følge Duplantis, skal her forstås som å følge familien Duplantis. Den framstår som en familie som legger mye inn i sønnens idrettskarriere. Moren, Helena, var en svensk sjukjemper, som møtte faren, Greg, under et USA-opphold. Han var tidligere stavhopper. Armand er den av de fire barna som har drevet det lengst på idrettsbanen.

I tillegg til det nye materialet, som stort sett er filmet de siste seks-sju årene, får vi mye fra familiens egne videoer. De er annerledes enn andre familiers videoer. Vi er med på at den svært unge Armand og faren leker sprang over et kosteskaft med sønnen på stuegulvet allerede fra 2—3 års alder. Og videre bærer det ut i hagen der en ordentlig treningsbane er bygget. Her trener han fra svært ung alder.

Dokumentaren reiser flere interessante spørsmål, som jeg kommer tilbake til. Den gir et sympatisk bilde av Armand (og foreldrene). Armand sier: «Jeg hopper for foreldrene mine, som har gitt meg så mye».

Samtidig savner jeg at filmen går dypere og tettere inn på noen av de vanskelige sidene av de livsvalgene familien har gjort. Hva med de forsakelsene denne altoppslukende satsingen innebærer? Pubertetsopprør mot trenerfaren nevnes ikke. Hva med guttens tre søsken? Armand sier han ikke liker skolen, men han går dit uten videre.

Kanskje har Robideaux tenkt at det er tilstrekkelig å vise tvilen i bilder, uten dialog. Vi får nemlig mange bilder av Armand halvt fra siden, sittende lett foroverbøyd, grublende. Kanskje er det her tvil og avgjørelse tematiseres. I stavhopperens ensomme indre. Men for oss som filmpublikum blir det litt for lite tydelig.

Samtidig: Vi får mer innsikt i den mytiske siden av stavhopp enn av selve det slitet vi må anta at den stadige treningen innebærer. Det er fint, fordi vi sjeldnere hører om slike temaer i den daglige sportsjournalistikken. Greg er tydelig på at dette er en annerledes idrett som utøves av folk som ikke er normale — og som henger sammen med hverandre i sosiale fellesskap. 

Stavhoppet snakkes fram mer som kunstform, og livsform, enn som idrett. Det handler om den ultimate individualisme, som presenteres som en øyeblikkets handling. Armand snakker da også lite om hvor mange timer han trener i uka, men sier heller at han jakter en følelse. Han vet til enhver tid hvor mange mennesker på kloden som har vært mer enn 6 meter over bakken kun ved hjelp av egen kraft — og en stav. Stavhoppets eksistensielle univers er kanskje mest levende for de innvidde, men her får også vi andre et innblikk.

En interessant side av dokumentaren er at den viser forskjellen på det amerikanske og det europeiske idrettssystemet. I USA er idretten i stor grad koblet til utdanningsinstitusjonene, helt opp til universitetsnivå. I Europa opererer den annerledes, som en del av et friere organisasjonsliv. Det gir amerikanske utøvere mindre frihet til å finne egne trenere i deres idrett — hvis deres utdanningsinstitusjon ikke har kompetanse på den i lærerstaben. Nettopp i denne forskjellen er Armands og familiens interesse for overgang til Sverige basert.

Et annet interessant tema som vi får en del stoff på, er foreldre som trenere. Dette temaet har vært mye diskutert i Norge i sommer, og gjennom de siste årene. I Duplantis-familien ser det ut til å være en sterk treenighet mellom sønnen og de to foreldrene som danner grunnlaget for hans utvikling. Vi får glimt av både hvordan press og uenigheter takles, og av et treningsregime som er hensynsfullt og tar høyde for hvordan den som trener føler og vurderer rådene og samarbeidet. De nære relasjonene er viktige.

Det er særlig dialogene mellom faren og sønnen som framheves. Moren er mer i bakgrunnen, men blir mer sentral i fortellingen mot slutten av filmen. Der får vi også et eksempel på en tydelig inngripen fra foreldrene, rett nok gjort med myk autoritet.

En av styrkene ved dokumentaren er at den viser filmmateriale fra hele Armands oppvekst. Det gir oss en forståelse av veien til resultatene. En annen er at den forteller fram den individorienterte satsingen som et kollektivt prosjekt (først og fremst i familien).

På den annen side kunne jeg ønske meg en noe tøffere tone i deler av dokumentaren. Den hopper tilsynelatende relativt lett over det som kanskje er vanskelige spørsmål.

Men at den viser fram dedikasjon, jeg hadde nær sagt total dedikasjon, er fint å se.