Politivoldsaken, Frode Molven fra forlaget og forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under pressekonferansen. Kristensen, som er krimforfatter, kom inn i prosjektet i siste fase, for å gjøre manuset mer lesbart. Foto: Tor Farstad
Politivoldsaken, Frode Molven fra forlaget og forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under pressekonferansen. Kristensen, som er krimforfatter, kom inn i prosjektet i siste fase, for å gjøre manuset mer lesbart. Foto: Tor Farstad

Politivoldboken står støtt

Politivoldsaken. Det er intet nytt i professor Jostein Gripsruds sluttinnlegg nr. 2 om boken «Politivoldsaken». Boken som avslører Norges største forskningssvindel står fortsatt støtt, skriver forfatterne.

Publisert

Som forfattere av en kontroversiell bok er vi glad for kritikk. En omfattende kritisk debatt viser at emnet er viktig. Kritikk bidrar samtidig til å avsløre mulige feil i boken. Det har ikke manglet på angrep, ikke minst fra personer som selv har mye å forsvare fordi de tidligere har støttet «politivoldforskningen».

I sitt siste sluttinnlegg fortsetter professor Gripsrud å gjenta seg selv, og konstruere problemstillinger som ikke finnes.

Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen

Viljen til å ramme boken og forfatterne har vært stor, noe som usaklighet og personangrep har vitnet om. Men ingen har til nå kunnet rokke ved faktumbeskrivelsen i boken, der vi dokumenterer at Gunnar Nordhus og Edvards Vogts prosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» fra 1981 var en stor forskningssvindel.

Dette forskningsprosjektet på over 12.000 sider dannet grunnlaget for den traumatiske «politivoldsaken» i Bergen, som varte flere tiår og fortsatt preger Bergen til en viss grad.

Ettersom flere nå har fått tid til å lese boken, får vi stadig tilbakemeldinger fra akademikere og professorer som finner boken meget god og overbevisende. Alle anmeldelser har vært svært gode. Boken er blitt innkjøpt av Kulturrådet, og kommet med i «finaleheatet» til «Årets bok 2019» på nettstedet «Bok365.no».

Men professor Gripsrud fortsetter å akseptere de mange løgnene som Nordhus og Vogt bygget på i sin «politivoldforskning». Gripsrud svikter forskningens sannhetsforpliktelse, og sementerer sin kritikkverdige posisjon. Det spiller ingen rolle for ham at forskningen var skandaløst utført, så lenge den tjente et godt formål.

I sitt siste sluttinnlegg fortsetter professoren å gjenta seg selv, og konstruere problemstillinger som ikke finnes. Samtidig unnlater han å komme nærmere inn på at kritikk han tidligere er kommet med, effektivt og dokumentarisk er tilbakevist av oss – slik som for eksempel tilfellet med «utsorterte» voldstilfeller som skyldtes politiets lovlige maktbruk. Også «professorstriden» «dropper» han. Slik føyer Gripsruds argumentasjon seg inn i en tradisjon innen politivoldsaken: Dokumentasjon om at Nordhus, Vogt & Co tok feil, hadde aldri betydning for voldsforskerne.

I stedet konstruerer han nye argumenter. Han fokuserer blant annet på at vi forfattere sier at forskningen var en «svindel». Medieprofessoren viser til at det i jusleksikon.no står: «I dagligtale omtales bedrageri gjerne som svindel». Så induserer Gripsrud at vi i realiteten har påstått «bedrageri» og ikke «svindel». I og med at et vilkår i straffelovens bedrageribestemmelse er at det kreves uberettiget vinnings hensikt, spinner han videre på dette og spør hva som skulle være «vinnings hensikt» for Nordhus & Vogt.

Argumentasjonen her minner om Gripsruds lange avsporing i sitt første innlegg, der han uten dokumentasjon brukte flere sider på spekulasjoner om professor Peter Heimanns relasjon til Nordhus og Vogt.

Når det gjelder forholdet mellom «svindel» og «bedrageri», burde Gripsrud som akademiker ta til etterretning at vi faktisk ikke benytter ordet «bedrageri» i boken. Dette nettopp fordi «bedrageri» er en strafferettslig term, som det knytter seg bestemte vilkår til. Ordet «svindel» er ikke en strafferettslig term. De vilkår som knytter seg til bedrageribestemmelsen har ikke rettslig relevans for ordet «svindel», som er et folkelig og ikke et rettslig begrep. Gripsrud prøver her å konstruere en problemstilling som ikke finnes.

Innad i forskerfellesskapet legges det merke til Gripsruds relativistiske forskningsetikk. Det legges også merke til at Gripsrud har snudd 180 grader i sitt syn på boken. Først var han overbevist om at bokens budskap var korrekt. Gripsrud skrev på facebook den 14. november 2019 blant annet:

Nå blir noen kanskje overrasket, men her er mitt foreløpige syn på hva som faktisk står i boka av Kvam & co: Å lese de første 220 sidene i den nye politivoldboka har vært en svært tankevekkende opplevelse: Alt etter de første 70 sidene, der voldsforskernes datainnsamling på Haukeland omtales grundig, var jeg overbevist om at forfatterne må ha rett i det de har valgt som sitt hovedanliggende – at dette var nesten utrolig elendig forskningspraksis på flere plan.

Hovedmannen var uten tvil stud.jur. Gunnar Nordhus, hvis eneste akademiske eksamen var i ex.phil. Hans betydelige talegaver, store energi og mangel på elementære anstendighetsgrenser ser ut til å være roten til det meste som gikk galt både med forskningen og dermed med betydelige deler av forsvaret for den i årene som fulgte.

Det Gripsrud her skrev, er i tråd med hva de fleste lesere har meldt tilbake til oss. Men i ettertid er medieprofessoren så blitt den ivrigste kritikeren av alle, uten at han har klart å påpeke en eneste substansiell feil ved vår dokumentasjon.

Det synes uforståelig at lesing av den siste delen av boken førte til Gripsruds helomvending. Vi spør oss hva som har skjedd.