Politiet har et rekrutterings­problem — men handler det om finnmarkinger og samer?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en pressemelding tirsdag 1. august, presenterte finansminister Trygve Slagsvold Vedum og næringsminister Jan Christian Vestre en prøveordning med desentralisert politiutdanning i Alta med oppstart høsten 2025. 24 politistudenter skal plasseres ved en eksisterende utdanningsinstitusjon, og undervisningen vil være basert på nettundervisning og samlinger. Det er altså ikke snakk om at Politihøgskolen skal opprette et nytt studiested i Alta.

Det er en rekke utfordringer med en slik prøveordning. Hvor ressurskrevende blir det for PHS å drifte en slik utdanning? Planlegger regjeringen å kutte studieplasser fra et eller flere av dagens tre studiesteder for å finansiere de 24 studieplassene i Alta? Vil man klare å holde samme kvalitet i utdanningen som ved de tre PHS-campusene, der studier i stor grad foregår gjennom organiserte undervisningsaktiviteter? Skal man velge ut Alta-studentene ut ifra geografisk tilhørighet eller konkurransepoeng?

politiutdanning

Vil styrke politi­beredskapen i nord med ny utdanning

Disse spørsmålene burde åpenbart vært avklart med PHS før regjeringen lanserte prøveordningen. Politihøgskolens ledelse ble nemlig først gjort kjent med at prøveordningen skulle lanseres kun dager før Vedum og Vestre besøkte Alta. Fagansatte ved PHS, som tross alt kommer til å få ansvaret for å lage et faglig forsvarlig undervisningstilbud til Alta-studentene, var ikke kjent med planene om en slik prøveordning. En slik styring av PHS er lite tillitvekkende, og er neppe et godt utgangspunkt for en god og langsiktig utvikling av politiutdanningen. Det stilles strenge krav til akkrediterte høgskoler, og som NTNU-professor Arve Hjelseth skriver i avisa Khrono, bør man være varsom med å gjøre forskning og høyere utdanning til gjenstand for distriktspolitiske markeringsbehov.

Hvorfor en prøveordning med politiutdanning i nettopp Alta? Ifølge regjeringen har det i flere år vært krevende å rekruttere og beholde ansatte i Finnmark politidistrikt. Det påstås videre at en særlig utfordring har vært å rekruttere politistudenter fra den samiske delen av befolkningen. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved denne fremstillingen av politiets rekrutteringsproblemer.

Debatt ● Arve Hjelseth

Senterpartiet, forskning og høyere utdanning

For det første er det viktig å skille mellom å rekruttere og beholde. I motsetning til en rekke andre yrker, særlig i kommunal sektor, er det ikke mangel på kvalifiserte søkere på politistillinger i Finnmark. Det er hard konkurranse om ledige politistillinger over hele landet, og ettersom politiutdanningen er så spesifikt rettet inn mot politiyrket, er det stor villighet til å søke jobber over hele landet.

For det andre kommer søkerne til politiutdanningen fra alle deler av landet, også Finnmark. Hvis vi ser på antall søkere til PHS pr. 10 000 innbyggere, var det i 2022 bare Agder som hadde flere søkere enn Troms og Finnmark.

For det tredje ser det ut til at PHS lykkes relativt godt med å rekruttere samiske søkere. Det er selvsagt vanskelig å vite nøyaktig hvor mange samiske studenter det er ved PHS, på samme måte som det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange samer som bor i Norge. Et vanlig estimat er imidlertid at det bor rundt 40 000 samer i Norge, altså 0,7 % av Norges befolkning. Politihøgskolens årlige studentundersøkelse kartlegger studenter med samisk bakgrunn, og det er lite som tyder på at samer er underrepresentert ved PHS. Det er viktig med god geografisk spredning på søkerne til PHS, samt at den samiske befolkningen er godt representert. PHS har derfor i flere år gjennomført et målrettet rekrutteringsarbeid, blant annet opp mot de nordligste fylkene og den samiske befolkningen. Det må selvsagt Politihøgskolen fortsette med i årene fremover.

Det er imidlertid langt større grunn til bekymring hvis vi ser på rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn (innvandrere og norskfødte med to utenlandsfødte foreldre). Registerdata som PHS har bestilt fra SSB viser at kun 4 % av studentene ved PHS har slik bakgrunn. Ifølge SSB utgjør denne gruppa omtrent 20 % av Norges befolkning, og ca. 16 % av alle studenter registrert bosatt i Norge. Tall fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse viser at andelen med innvandrerbakgrunn blant sykepleiestudenter er 17,9 %, mens på grunnskolelærerutdanningen, som lenge har slitt med rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn, er andelen 7,1 %. Disse tallene setter politiets rekrutteringsproblemer i et perspektiv.

Registerdataene fra SSB viser også at andelen studenter med innvandrerbakgrunn er høyere ved PHS Oslo (6,5 %) enn PHS Stavern (3,5 %) og PHS Bodø (2,5 %). Det er ikke spesielt overraskende når vi vet at ca. 1 av 3 innbyggere i Oslo har innvandrerbakgrunn. Rekrutteringspotensialet i Oslo er altså stort. Imidlertid har PHS Oslo pr. i dag kun om lag 170 studieplasser. Det er betydelig færre enn for få år siden, og det er kapasitet til å utdanne langt flere politistudenter i Oslo enn i dag.

Det er mange gode grunner for å styrke politiutdanningen i Oslo med flere studieplasser, og hensynet til rekruttering av studenter med innvandrerbakgrunn er én av dem. I 2018 tok rektor ved PHS, Nina Skarpenes, sammen med daværende politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, til orde for at ny politihøgskole bør bygges i Groruddalen eller Oslo sør, nettopp av hensyn til rekruttering av søkere med innvandrerbakgrunn. Flere studieplasser og ny politihøgskole i Oslo sør/øst er i seg selv selvsagt ikke nok, men det er et godt utgangspunkt for å øke andelen studenter med slik bakgrunn.

Når det gjelder Finnmark er det som sagt lite som tyder på at det er vanskelig å få tak i kvalifiserte søkere til ledige politistillinger. Problemet i Finnmark handler først og fremst om en høy turnover, som er en utfordring også i andre deler av landet. Her bør Politidirektoratet i samarbeid med politidistrikter som er sårbare for høy turnover gjennomføre en kartlegging av problemet. Det er viktig å undersøke hvorfor ansatte i politiet slutter etter kort tid, slik at man kan sette inn mest mulig effektive tiltak. Her kan man lære av både utdanningssektoren og helsesektoren, som i langt større grad enn politiet sliter med å rekruttere og beholde faglig kvalifiserte ansatte. Et eksempel er Tromsø kommune, som nylig har innført en rekke målrettede tiltak for å redusere gjennomtrekk i helsetjenesten.

Samtidig håper jeg regjeringen erkjenner at politiet først og fremst har et rekrutteringsproblem når det gjelder personer med innvandrerbakgrunn og kommer med konkrete tiltak for å løse dette.