Debatt ● einar-arne drivenes
Polarforskning i flaggets tjeneste?
Det er tid for å diskutere hvor store pengesummer en skal bruke av knappe forskingsbudsjetter til forskning i Antarktis og i hvor stor grad utenrikspolitikken skal være styrende for ressursbruken i polarforskninga.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tidligere UiT-rektor Jarle Aarbakke spør i Khrono om det er riktig å bruke forskningsfartøyet Kronprins Haakon som isbryter i Antarktis på bekostning av forskning i de nordlige polarstrøk.
Spørsmålet om polarforskning og norske politiske interesser er ikke ny. Det ble også et brennhett tema da det gjaldt den norske deltakelse i Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957/58. Vitenskapshistorikeren Robert Marc Friedman har avslørt hvordan forskningsinteresser måtte vike for utenrikspolitiske hensyn da det norske bidraget til IGY ble planlagt (Norsk polarhistorie, bd.2 s. 372 ff).
Midt under den kalde krigen ble det etablert et storstilt internasjonalt forskningssamarbeid, hvor land fra alle kontinenter deltok. Da IGY startet, hadde 68 land opprettet vitenskapelige programmer med om lag 60 000 deltakere. IGY-retorikken var at dette var ren vitenskap, ikke politikk.
Så enkelt ble det ikke, særlig etter at Sovjetunionen bestemte seg for å delta. USA var bekymret for Sovjetunionens eventuelle vitenskapelige baser i Antarktis og ønsket å få sine allierte med på mottiltak. Norsk UD ble spurt om Norge hadde noen planer for norsk forskning i IGY-året i Antarktis.
Da byråsjef Gustav Heiberg sendte forespørselen fra USA videre til Norsk polarinstitutt (NP) og den nasjonale komiteen for IGY, var svaret et kontant nei. NPs direktør Sverdrup mente at økonomiske grunner gjorde det opplagt at Norge burde konsentrere seg om Svalbard.
Den nasjonale IGY-komiteen var fra begynnelsen også meget skeptisk til ekspedisjoner som forutsatte store grunnlagsinvesteringer, og en ekspedisjon til Antarktis var dermed utelukket. Byråsjef Heiberg i UD var derimot mer urolig for Norges posisjon i Antarktis og «våre suverenitetskrav» og for Sovjetunionens hensikter, og byråsjefen hadde USA i ryggen.
UD konkluderte med at Norge var nødt å sende en ekspedisjon til Antarktis. Regjeringen foreslo og Stortinget vedtok at Norge skulle sende Norway Station-ekspedisjonen, organisert og ledet av Norsk polarinstitutt. Polarforskerne måtte følge flagget.
Tilbake til dagens bruk av landets flotteste forskningsskip som isbryter for å bringe forsyninger til forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Det er ikke vanskelig å slutte seg til Aarbakkes skepsis. Riktig nok har det vært og vil alltid være en tett forbindelse mellom politikk og forskning i polarområdene. Det trenger vi som nasjon ikke å være beskjemmet av, og der er vi i godt selskap med alle polarnasjoner.
Men er det ikke nå tid for å diskutere hvor store pengesummer en skal bruke av knappe forskingsbudsjetter til forskning i Antarktis. En forskning som så sterkt er knytta til utenrikpolitikk. I hvor stor grad skal utenrikspolitikken være styrende for ressursbruken i polarforskninga. Må forskerne eller forskningspengene alltid følge flagget?
Les også:
Følg flere debatt i akademia på Khronos meningsside
