Overgriperne i akademia må lukes ut
Trakassering og overgrep. Landets universitets- og høgskoleledere har en jobb å gjøre for å kvitte seg med overgriperne blant sine ansatte. Vi bør diskutere opprettelse av en felles sentral varslingsnemnd i akademia, skriver redaktør Tove Lie.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Snart to år etter at metoo-kampanjen startet, og tusenvis av kvinner over hele verden fortalte sine historier om seksuell trakassering og overgrep, har norske universiteter og høgskoler gjennomført en egen undersøkelse om tilstanden blant sine ansatte.
Resultatene er nedslående og alvorlige. Noen av oss er sjokkerte. Mange er det ikke. Det siste er kanskje aller mest nedslående. At landets høyere utdanningsinstitusjoner ikke har lært noen ting av metoo-kampanjen?
Opprettelse av en uavhengig felles varslingsnemnd som håndterer saker om overgrep og seksuell trakassering i akademia, er verdt å diskutere.
Tove Lie
Kartleggingen avdekker at det er seksuelle overgripere ansatt i akademia - både kvinner og menn. Overgripere bør ikke ha noen plass ved landets universiteter og høgskoler.
Vi vet ikke hvem de er eller hvor mange de er, men nå vi vet at det er noen der. 18 personer av de som har svart på undersøkelsen har oppgitt å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep i jobbsammenheng siste 12 måneder. I tillegg svarer 35 personer at de har opplevd noe som gjør at de er usikre på hva de skal svare på spørsmålet:
«Har du i løpet av de siste 12 månedene, i ditt nåværende arbeidsforhold, opplevd at noen har skaffet seg seksuell omgang med deg ved bruk av vold, eller har du følt deg tvunget, truet eller presset til seksuell omgang?»
Ordlyden i spørsmålet ligner straffelovens paragraf 291 a-c og som i loven refereres til som voldtekt. I tillegg har 300 personer svart at de har vært utsatt for seksuell trakassering i forbindelse med jobben i akademia.
— Det betyr at det kan være drøyt femti personer som har vært utsatt for noe straffbart. Det er mye høyere enn jeg hadde tenkt, sa rektor ved Universitetet i Bergen og leder i Universitets- og høgskolerådet, Dag Rune Olsen til Khrono, da tallene ble presentert sist uke.
Og faktisk kan det være mørketall utover dette også. Vel 17.000 av 42.000 ansatte i høyere utdanning har svart på undersøkelsen. Hva de resterende 25.000 har opplevd, eller fortsatt opplever, vet man dermed ikke.
Men tallenes tale så langt er klar. Universitetet i Oslo topper den dystre statistikken med seks rapporterte tilfeller av overgrep blant ansatte i løpet av et år. På NTNU rapporteres det om fire tilfeller, på NMBU og Universitetet i Agder to hver. Nord universitet, Høgskulen på Vestlandet, UiT Norges arktiske universitet og Universitetet i Bergen har ett tilfelle hver.
Og ingen av tilfellene har anmeldt saken til politiet eller meldt fra på egen institusjon. Hvorfor er det slik?
Henleggelsesgraden i voldtektsanklager er høy - over 80 prosent av alle anmeldte saker henlegges, ifølge en kartlegging VG har gjort. Mange antar - og med rette - at det ikke er noen vits i.
Kan det tenkes at det er det samme ved landets universiteter og høgskoler? At ansatte som utsettes for overgrep eller trakassering ikke tror det er noen vits i å si fra?
Det er noen få kjente tilfeller av trakasseringssaker eller overgrep ved landets universiteter og høgskoler. Flere av dem preges av nettopp unnfallenhet og en evig lang reaksjonstid.
En av de ytterst få sakene som har endt i rettssalen var sak mot en professor ved Universitetet i Bergen som hadde tvunget seg til sex med både studenter og stipendiater over flere år. Han fikk første muntlige advarsel i 1988, skriftlig tilrettevisning i 1990, men først i april 1997 ble han avskjediget, ifølge domstol.no. Og så - etter 14 år - i 2002 befestet endelig høyesterett at universitetet var i sin rett til å gi vedkommende sparken. I en annen kjent sak fra samme sted tok det 10 år med advarsler og tiltak før noe skjedde, ifølge Bergens Tidende.
Ved Kunsthøgskolen i Oslo har tre ansatte det siste året måttet slutte som følge av anklager om seksuell trakassering og utilbørlig atferd. To faglig ansatte har blitt avskjediget, mens en tredje sluttet frivillig. Trakasseringen og ulike hendelser har vært kjent og omvarslet over år. Til slutt valgte noen å gå utenom høgskolens ledelse og varslet direkte til Kunnskapsdepartementet. Først da ble det grepet alvorlig fatt i sakene, først da kom flere varsler inn.
I tillegg til slike eksempler viser tall fra den ferske kartleggingen i akademia at rundt 50 prosent av de ansatte faktisk ikke vet hvor, eller til hvem, de skal henvende seg hvis de blir utsatt for trakassering og overgrep på jobben.
Jeg frykter at altfor mange ikke har tillit til at lederne i akademia vil kunne ordne opp, håndtere og ta trakasserings- og overgrepssaker på alvor.
Tove Lie
Og de som vet hvor de bør henvende seg? Hvorfor sier de ikke fra? Stoler de ikke på at de blir trodd, at klage og varsling blir skikkelig håndtert? Hvem skal man tørre å fortelle det til? Hvem vet hvem som kjenner hvem? Hvem går på hagefestene til hvem? Hvem er på ferie sammen, seminarer og kurs? Kan hende varsler man til en venn eller bekjent av overgriperen eller den som trakasserer. Kan hende holder rektor, dekan eller andre ledere sin hånd over noen.
Etter at resultatene fra kartleggingen ble kjent har de aller fleste ansvarlige ledere ved landets universiteter sagt de «riktige» tingene: «Slik kan vi ikke ha det». «Dette er alvorlig». «Én sak er en sak for mye». «Dette må vi jobbe med». «Vi må kurse lederne våre.» Noen har til og med beklaget overfor sine ansatte som har blitt utsatt for overgrep og trakassering - og det skulle bare mangle.
Jeg beklager å si det, men jeg frykter at resultatene av kartleggingen, som sektoren tvilte seg fram til skulle gjennomføres, kan være et tegn på at altfor mange ikke har tillit til at lederne i akademia vil kunne ordne opp, håndtere og ta trakasserings- og overgrepssaker på alvor. Det er selvfølgelig svært vanskelige saker å håndtere. Det er vanskelig og krevende å varsle. Noen av de som har vært utsatt har sannsynligvis ikke fortalt det til en eneste en. De lever med skammen og frykter konsekvensene og belastningen med å varsle.
Den aller øverste av de ansvarlige for landets høyere utdanningsisntitusjoner, forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, var klar i sin tale når hun var med på fremlegging av rapporten i forrige uke:
— Dette er handlinger som strider mot både normal folkeskikk og norsk lov. Mobbing og trakassering er forbudt. Å tvinge seg til seksuell omgang med noen er forbudt og helt uakseptabelt. Sånn her kan vi ikke ha det, sa hun og manet universitets- og høgskoleledere til å lage bedre systemer for å ta imot klager og behandle dem.
Men kan hende er det statsråden selv som nå bør vise handlekraft. Kan hende er det nødvendig å opprette en uavhengig felles varslingsnemnd for hele akademia, der ansatte - og studenter - som er utsatt for trakassering og overgrep fra ansatte kan melde fra. Det finnes allerede en felles klagenemnd for annullering av eksamener m.m., bortvisning, og utestenging på grunn av fusk, uskikkethet eller merknader på politiattest for studenter. Skulle det være noe i veien for å opprette noe lignende der de som er utsatt for trakassering og overgrep kan henvende seg?
Noe må gjøres for å skape tillit til at noe blir gjort. Opprettelse av en uavhengig felles varslingsnemnd som håndterer saker om overgrep og seksuell trakassering i akademia, er verdt å diskutere. Antakeligvis blir det en dyr ordning. Men skal man kunne gjenreise tilliten til at universiteter og høgskoler skal være trygge arbeidsplasser og studiesteder hvor den såkalte eliten og de presumtivt mest dannede menneskene i landet skal befinne seg, så har man ikke råd til å la være.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!