Fri forskning med ekstern finansiering er ingen selvmotsigelse

Publisert
Dekan på fakultet for Samfunnsvitenskap ved OsloMet, Ann-Helén Bay. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Dekan på fakultet for Samfunnsvitenskap ved OsloMet, Ann-Helén Bay. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Forskning. Det fullt mulig å frambringe forskning av høy vitenskapelig kvalitet også når midlene kommer i form av eksternt finansierte prosjekter, skriver dekan Ann-Helén Bay.

Kan vi forene ambisjonen om akademisk kvalitet og autonomi med krav til samfunnsmessig relevans?

Spørsmålet har vært et forskningspolitisk tema i flere ti-år. Ofte knyttes argumentasjonen til måten forskningen finansieres på: Én side vil hevde at grunnbevilgninger til institusjonene og rause bevilgninger til frie prosjekter fremmer forskning fundert på forskernes egen nysgjerrighet. Kvaliteten sikres ved at forskeren har mulighet for å prøve og feile på veien fram til vitenskapelige resultater. Og, forskeren er fristilt i forhold til eksterne interesser eller krav om kortsiktig nytte. Den motsatte posisjonen legger derimot vekt på at nettopp bevilgninger med krav til tematisk avgrensning og konkrete leveranser er det som best sikrer at forskningen dekker samfunnets utfordringer. Her er samfunnsrelevansen i seg selv et kvalitetskriterium.

Etter min vurdering er det fullt mulig å frambringe forskning av høy vitenskapelig kvalitet også når midlene kommer i form av eksternt finansierte prosjekter, det være seg forskningsmidler knyttet til aktuelle samfunnsspørsmål eller rene oppdrag.
Ann-Helén Bay
Dekan, Fakultet for samfunnsvitenskap, OsloMet

Vi gjenfinner denne debatten i synet på hvordan de nye universitetene skal utvikle sin forskning. Noen argumenterer sterkt for at de nye universitetene bør sikres finansiering til egen forskning på linje med de tradisjonelle breddeuniversitetene. Andre framholder at samfunnsrelevans er en særlig kvalitet ved de nye universitetene, og at de bør strekke seg mot å utvikle forskning som svarer på samfunnets formulerte behov for kunnskap.

Debatten om ulike prinsipper for finansering av universitetene lar jeg ligge i denne omgang. Jeg vil heller konsentrere meg om hvordan eksterne midler kan benyttes innenfor UH-sektoren til å forene hensynet til relevans og akademisk kvalitet.

Etter min vurdering er det fullt mulig å frambringe forskning av høy vitenskapelig kvalitet også når midlene kommer i form av eksternt finansierte prosjekter, det være seg forskningsmidler knyttet til aktuelle samfunnsspørsmål eller rene oppdrag.

Jeg har selv bakgrunn fra velferdsforskningen, som i Norge i stor grad har blitt dyrket fram gjennom eksterne bevilgninger tildelt enten direkte fra de aktuelle sektordepartementene eller gjennom programmer i Norges Forskningsråd. Særlig i en oppbyggingsfase av et forskningsområde kan eksterne bevilgninger stimulere til en relevansorientering som frie forskningsmidler ikke i samme grad kan sikre.

Basert på egne erfaringer fra oppdragsforskning i instituttsektoren vil jeg peke på noen forutsetninger som imidlertid må være til stede for å lykkes:

Igangsetting av nye, større forskningssatsinger springer ut av et ønske om å få økt kunnskap på et område. Etterspørselen hos oppdragsgiver vil ofte være motivert av et ønske om forbedring; det være seg av den offentlige politikken, av offentlige tjenester eller av produktiviteten innenfor privat virksomhet. Behovet for raske løsninger lar seg ikke uten videre forene med krav til vitenskapelig virksomhet. Selv om forskningstemaet er nokså presist definert fra en oppdragsgivers side, tar det tid å bygge opp så vel enkeltforskere som solide forskningsmiljøer. Når offentlige myndigheter eller private virksomheter ønsker å bidra økonomisk til en forskningssatsing, bør finansieringen være langsiktig og de må finne seg i å tøyle sitt behov for kortsiktig nytte.

Ekstern finansiering av forskningsmidler krever god rolleforståelse av begge parter. Forskningen må bygge på forskningsetiske prinsipper. Det betyr blant annet at forskningsinstitusjonen ikke kan frasi seg eierskap til data, at oppdragiver ikke skal ha innflytelse over hvilke resultater som publiseres og at resultatene er underlagt vitenskapelig kvalitetssikring. De forskningsetiske prinsippene forebygger at eksternt finansiert forskning blir styrt av eksterne interesser og kortsiktig nytte, og bidrar til å holde forskningens legitimitet i hevd.

Etablering av eksternt finansierte forskningssatsinger forutsetter ofte entreprenørskap. Større satsinger fordrer strategiske prioriteringer av ledelsen ved UH-institusjonen og vil ofte føre med seg organisatoriske endringer eller tilpasninger.

Det er samtidig viktig at vi som er UH-ledere i slike prosesser ikke taper av syne nødvendigheten av faglig forankring og eierskap. For at en forskningssatsing skal bli vellykket, må den bemannes med faglig tilsatte som har forutsetninger for og motivasjon til å bygge opp eller videreutvikle et forskningsfelt. Og på dette punktet er det vi som er ledere som må tøyle vår tålmodighet. For ledere er det et stort pluss om vi kan vise til faglige suksesser mens vi selv har ledertrøyen på. Det har vi i slike tilfeller sjelden en garanti for. Vår innsats som ledere kan først og fremst bestå i å legge til rette, utvise tillit til de faglige utøverne og sørge for rutiner som følger opp resultatene på det tidspunktet det er rimelig å forvente dem.

Først publisert på Ann-Helén Bays blogg

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Forskning. Dersom forslaget til regjeringen fra Hagen-utvalget om å desentralisere store deler av den næringsrettede forskningen vinner frem risikerer Norge å ta et stort skritt tilbake i forskningspolitikken, skriver Kristin Vinje og Morten Dæhlen.

Rektorvalg. 90 ansatte og studenter ved Universitetet i Agder stiller seg kritisk både til innføring av foretaksmodell, men også et eventuelt skifte fra valgt til ansatt rektor. Det er ikke et slikt universitet vi vil ha, skriver de.