Utfordrer Hessen på veien videre

Dag O. Hessen kom før sommeren med boken Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen. Den er lettlest, personlig, ensidig og eklektisk, slik pamfletter gjerne er. Men den er viktig. Hessen løfter fram og rendyrker noen negative utviklingstendenser på universitetene og i forskningsfronten, tendenser som følger i kjølvannet av økt markedslogikk og markedsorienterte styringsformer. I dette innlegget har jeg fått med meg Oddgeir Osland som medforfatter. Som forskningsledere ved et nytt universitet har vi hatt glede av å lese Hessen, men også av å diskutere hva forsvarstalen hans for fri forskning betyr for oss i vår situasjon.

Hessen er bekymret for universitetene som dannelsesinstitusjoner. Han er urolig for deres betydning som institusjonelle forsvar for sannferdig forskning og en saklig, opplyst samtale i en samtid preget av relativisering og ideologisk bruk av forskning. Hessen advarer mot en innsnevring av samfunnsoppdraget til økonomisk nyttemaksimering, og mot markedets makt over publiseringskanalene og det han kaller «tredemøllekappløpet»: alle jager stadig fortere etter flere publikasjoner, skriver søknader om flere prosjekter, og regisserer sitt omdømme i en medieverden der oppmerksomhet er et knapt gode.

Hessens kritikk er ikke en kritikk mot publisering i vitenskapelige tidsskrift. Tvert om – han er bekymret for at fagfelleinstituttet forvitrer gjennom fremveksten av useriøse – til og med falske – tidsskrifter, og strukturer som premierer at forskere skriver tre middelmådige artikler heller enn én god. Hessen er heller ikke motstander av fagfellebasert søknadsvurdering som den vi finner i forskningsrådet, ei heller mot offentlig profilering av forskning. Det er tendensen til at «salesmanship» trumfer «scholarship» som er hans bekymring. Hessens ledemotiv er altså det samme som har motivert mange større og mindre reformer, nemlig kvalitet. Og han er bekymret for at den kvantitetsdrivende konkurransen vil svekke nettopp kvaliteten på sikt.

Vi tror Hessen har rett i mye. Han peker på potensielt og delvis reelt eksisterende negative sidevirkninger av sentrale mekanismer i den globale universitetsmarkedsøkonomien, og dagens styringssystem. Men ett er å kjenne til slike mekanismer, noe annet er å evne å motvirke dem. Så hva kan og bør gjøres, i vår hjemlige universitets- og forskningskontekst, der vi i det minste råder over store deler av virkemiddelapparatet?

Når det gjelder konkrete råd er Hessen mer fåmælt. Vi finner noen pekere underveis, slik som det radikale, om enn noe urealistiske forslaget fremmet av Brian C. Martinsen i tidsskriftet Nature om å gi forskere en ordbegrensning gjennom livsløpet. Mer realistisk er håpet som ligger i fornuftig forskningsledelse, illustrert med eksemplet der en nyslått leder på et senter for fremragende forskning startet sin gjerning med å si at dersom de produserer mange artikler de første årene, har de trolig feilet. Og Hessen avslutter selv med noen «forskningsråd», både i boken og påfølgende foredrag:

• Det viktigste og enkleste råd til sektoren er: «ikke gjør noe», dvs. ikke bidra til sterkere markedsorientering av et i all hovedsak velfungerende universitets- og forskningssystem.
• De andre rådene kan grovt sammenfattes under vignetten: Styrk den frie forskningen og rommet for de kreative ideene, med andre ord fullfinansierte universiteter og høyere basisbevilgning for instituttsektoren, høyere andel frie midler i NFR og innføring av en ordning tilsvarende det europeiske forskningsrådets finansieringsmodell som rettes mot forskere på ulike stadier i karrieren. I tillegg, gjøre det enklere å få midler til mindre prosjekter og utstyr.​

Det kan være gode grunner til å øke bevilgningene til den frie forskningen – særlig sett fra perspektivet til de som tilhører elitesjiktet innen etablerte naturvitenskaplige disipliner. Men skal vi hegne om universiteter og høgskoler som institusjoner for vitenskapelig fundert undervisning og forskning og om akademikeres rolle som premissleverandører og deltakere i et opplyst offentlig ordskifte, trenger vi en bredere tilnærming.

Det gjelder ikke minst for oss som er ledere i et mangfoldig universitet som både skal understøtte sterke og tradisjonsrike forskningsmiljøer, bidra til å bygge opp historisk sett forskningssvake miljøer, og fremme samfunnsvitenskapelig oppdragsforskning av høy kvalitet. Vi erfarer at fordeling av forskningsmidler basert på fagfellevurdering – blant annet gjennom forskningsrådet – bidrar til profesjonalisering og kvalitetssikring av forskningsaktiviteten. Vi behøver fortsatt et akademisk samfunn som forvalter og bygger forskningsfronten i felleskap – ikke bare direkteoverføringer til fremragende enkeltpersoner og etablerte miljøer.

Så her er noen flere forskningsråd på veien:

• Forsvar og styrk det brede samfunnsmandatet og kontrakten mellom universitet og samfunn. Hessen har et forslag om «den vitenskapelige ed». Forslaget er ikke ueffent. Det understreker alles individuelle ansvar. Men det er også avgjørende at en på organisasjonsnivå ikke ukritisk bryter ned målsettinger og vurderinger til individnivå. Vi ønsker oss derimot differensierte tilsettingskriterier og en praksis for å tenke bredt og på organisasjonsnivå: viktigere enn at alle akademikere skal være eksellente i alle sine oppgaver (undervisning, forskning, formidling, innovasjon), er at vi som akademisk felleskap oppfyller samfunnsoppdraget vårt.
• Forsvar og styrk rommet for det kvalitative akademiske skjønnet og sakkyndighetsinstituttet. Dels handler dette om å hindre at den rene kvantitative logikken erstatter kvalitative vurderinger på ulike områder, for eksempel i tilsettingsprosesser der det nå er ulike praksiser knyttet til om ren telling av artikler erstatter kvalitative innholdsvurderinger, ikke bare ved shortlisting men til og med ved rangering av kandidater. Og det handler om forsvaret for den faglige dømmekraften i en polert verden. Vi må for eksempel sørge for at virkelig interessante forskningsprosjekter ikke faller gjennom i utvelgelsesprosesser på grunn av manglende formell polish på mindre vesentlige deler av søknaden. Og for anvendt forskning og for utredninger mer allment trengs det en sterkere betoning av transparens og ekstern fagfellekritikk tilsvarende den vi kjenner fra vitenskapelige artikler – ikke minst når utredningene omhandler spørsmål av vesentlig samfunnsmessig betydning.
• Styrk akademisk ledelse og forskernes faglige autonomi. I diskusjonen om forskernes rolle i det offentlige ordskiftet, uttrykker mange bekymring over universitetsansattes ytringsfrihet. I mange land er det velbegrunnet, i Norge bør det være grunnløst. Inkompetente ledere som søker å begrense professorers ytringsfrihet bør sitte mer utrygt i stillingene enn professorene. Og det gjør de. Mer subtilt er hvordan kortsiktig «omdømmebygging» i regi av institusjoner og enkeltpersoner kan bevirke en stille sensur og selvsensur. Faglig autonomi er ikke først og fremst noe man har, men noe man tar – og forsvarer. Og akademisk ledelse handler nettopp om å forsvare akademiske grunnprinsipper, men også å gripe inn overfor enkeltforskere som bryter dem. Og det handler om å foreta helt nødvendige prioriteringer i møtepunktet mellom kollegiets kreative ideer og de strukturer vi opererer innenfor – som for eksempel å motvirke at kvantitetsdrivende konkurranse svekker kvaliteten i forskningen vår, eller rollen vår i en opplyst offentlig debatt.

(Innlegget er føret gang publisert på bloggen til dekan på OsloMet, Ann-Hélen Bay.)