Debatt ● Anne Husebekk
Opprydding i stillingsstrukturen
Vi må ta godt vare på alle som er førstelektorer i dag, skriver Anne Husebekk som har møtt kritikk for endringer hun foreslår for karriereløp i akademia.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskerrekruttering, karriereutvikling og stillingsstruktur i akademia I løpet av denne våren er det kommet tre rapporter som omhandler forskerrekruttering, karriereutvikling og stillingsstruktur i akademia; Kunnskapsdepartementets «Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling», Universitets- og høgskolerådets «En helhetlig stillingsstruktur i akademia» og «Veileder for vurdering i akademiske karriereløp». Rapportene er nå på høring. Det er interessant å se disse tre rapportene i sammenheng.
Det har i de siste årene skjedd strukturendringer i akademia og sektoren er nå preget av fusjoner mellom universitet og høyskoler, flere tidligere høyskoler som er blitt universitet og flere høyskoler med ambisjoner om å bli universitet.
Universitet og høyskoler åpner enda mer opp mot samfunnet og er en samfunnsaktør som forventes å bidra sterkt i det grønne skiftet. Vi skal holde arbeidstakerne oppdatert og tilføre nødvendig kunnskap for videreutvikling av arbeidslivet samtidig som sektoren skal ivareta grunnforskning og gradsgivende utdanninger. Det forventes at universitet og høyskoler er attraktive arbeidsplasser og har et godt læringsmiljø.
UH-sektoren er et internasjonalt arbeidsmarked. Flere norske institusjoner har skrevet under på DORA-erklæringen, som betyr at et bredere spekter av resultater fra forskningen enn vitenskapelige artikler, benyttes for vurdering av ansatte i akademia i forbindelse med ansettelser, opprykk og forskningsfinansiering. Erklæringen er signert av over 2000 kunnskapsinstitusjoner verden over, 16 i Norge.
De tre rapportene adresserer utfordringer knyttet til noen av elementene som nevnes ovenfor og foreslår en opprydding i dagens stillingsstruktur slik at det er større mulighet for å rekruttere og beholde talenter. Individuelle vurderinger av ansatte bør gjøres med et sett av kompetanser som må bidra til at arbeidsgivere i sektoren legger til rette for at ansatte kan skaffe seg disse kvalifikasjonene.
Jeg vil nevne fire områder som må diskuteres i denne oppryddingen:
1. Det må være klart og tydelig kommunisert at de fleste som starter ph.d.-løp, ikke vil få videre karriere i akademia. På den annen side er ph.d.-kvalifisering til et videre karriereløp mot toppstilling i akademia.
2. Postdok- og innstegsstillinger er hovedkarriereveiene mot toppstilling i akademia. Innholdet i disse stillingene må beskrives på en slik måte at kvalifikasjonskravene kan nås i løpet av 4 år for postdok og 6 år for innstegsstillinger.
3. Kompetansekravene til førstestillinger og toppstillinger må beskrives bredt og reflektere resultater, kompetanse og erfaring. Her må det organiseres en egen prosess, og man kan ta utgangspunkt i «Veileder for vurdering i akademiske karrierer» gjennom Norwegian Career Assessment Matrix (NOR-CAM).
4. En forutsetning for å lykkes i arbeidet er at institusjonene helt fra ph.d. til toppstillingsnivå legger til rette for karriereutviklingsplaner/karriereoppfølging. Dette krever en sterk lederforankring og opplæring av ledere på alle nivå.
Stillingsstrukturutvalgets rapport er allerede kritisert fra noen institusjonsledere og Forskerforbundet. Forslagene i rapporten er ikke radikale. De er basert på en videre internasjonalisering av norsk universitets- og høgskolesektor og et ønske om mer akademisk bredde i toppen. Hovedløpet som beskrives, er slik sektoren fungerer i dag; de aller fleste forholder seg til en stillingsstruktur som går gjennom ph.d., postdok og førsteamanuensis til professor.
Utvalget er helt klar på at det finnes yrkesgrupper i akademia som ikke trenger ph.d., men hvis de ønsker en karriere mot toppstilling, er dette en forutsetning.
Anne Husebekk, rektor og utvalgsleder
Veien dit er ofte kronglete. Postdoker brukes ukritisk som prosjektmedarbeidere der utvalget foreslår å bruke universitetsforskere (eventuelt universitets- og høyskoleforskere). Utvalget er helt klar på at det finnes yrkesgrupper i akademia som ikke trenger ph.d., men hvis de ønsker en karriere mot toppstilling, er dette en forutsetning.
Vi må ta godt vare på alle som er førstelektorer i dag. Opprykk til dosent har omtrent samme kvalifikasjonskrav som til professor. Det betyr at de som er i løpet i dag, vil kunne kvalifisere seg som professorer uten at de nødvendigvis har ph.d.
For nye kandidater inn i løpet mot toppstilling, vil doktorgrad være nødvendig.
Opprydding i stillingsstruktur, karriereveiledning og kompetansekrav vil på sikt gjøre arbeidsplassene internasjonalt tilpasset og oversiktlige, gjøre det mer attraktivt for talenter å fortsette i akademia, gjøre tilfanget av ph.d.-kandidater til arbeidslivet forutsigbart og stillingene tilpasset behovet til UH-sektoren.
La oss vurdere de tre rapportene i sammenheng og bidra til at akademia fremstår som en sektor godt rustet til å møte fremtidige forventninger og behov.
