Svært høy kostnad for gratis tilgang

Den nye europeiske Plan S, om åpen tilgang til forskningsresultater, er ambisiøs og radikal. Den vil også påføre noen av Norges fremste forskningsmiljøer en svært høy kostnad. Institusjoner som hevder seg i de mest prestisjefylte konkurransene om forskningsbevilgninger, straffes gjennom at de skal tvinges til å publisere sin viktigste forskning i ubetydelige tidsskrifter. Dette er ikke bare dårlig forskningsformidling, men det vil også ha omfattende negative konsekvenser for rekruttering til og internasjonalisering av den beste forskningen.

Norges tilslutning til det såkalte Plan S-initiativet ble annonsert i en kronikk i Dagens Næringsliv 4. september av Iselin Nybø, forsknings- og høyere utdanningsminister og John-Arne Røttingen, direktør i Forskningsrådet. Planen støttes av forskningsrådene i 11 europeiske land samt det europeiske forskningsrådet (ERC), og lanserer drastiske grep. Fra 1. januar 2020 skal all forskning publiseres i tidsskrifter som utelukkende publiserer åpne artikler.

I praksis betyr dette at forskningsrådene forbyr publisering i det som i dag er alle de beste og viktigste publiseringskanalene, inkludert tidsskrifter som Nature og Science. Dette innføres med effekt allerede om 17 måneder, uten noen som helst forutgående høring eller konsultasjon med fagmiljøene. Konsekvensen er at noen av Norges fremste forskningsmiljøer bli plassert i frontlinjen i den politiske kampen for åpen tilgang. PRIO er positiv til åpen forskning, og har selv gått i front i lang tid. Men Plan S vil ha store og, formodentlig, uforutsette negative konsekvenser.

For forskningsinstitusjoner som i hovedsak har sin finansiering fra Forskningsrådet og EU kan konsekvensene bli dramatiske. Dette er institusjoner som gjennom høy kvalitet og gode prosjekter hevder seg på konkurranseutsatte nasjonale og internasjonale arenaer. Effekten er særlig alvorlig for forskningsinstituttene som i motsetning til universitetene (ref. Gundersens kronikk i Khrono 11.9.) ikke har noen fri forskningstid. Alle inntekter til forskning må hentes fra eksternt finansierte prosjekter. Dermed vil instituttene bli tvunget til å publisere det meste av forskningen, og spesielt den aller beste forskningen, i tidsskrifter som ikke på noen måte er kjent for høy kvalitet. Dette er særlig kritisk for de samfunnsvitenskapelige og humanistiske miljøene. Innen disse disiplinene finnes det knapt noen åpne tidsskrifter på toppnivå (nivå 2), slik dette i dag er definert i det norske registeret over vitenskapelige publiseringskanaler.

Det har lenge vært et sentralt politisk mål at norske forskningsmiljøer skal hevde seg internasjonalt og publisere i de beste tidsskriftene. Plan S vil sette denne målsetningen langt tilbake, ved at ledende forskningsinstitusjoner tvinges til å være forsøkskaniner i en overgangsfase som ingen vet hvor lenge vil vare – eller hvor vil ende. Disse sterke restriksjonene på hvor vi kan publisere vår forskning, vil virke fullstendig avskrekkende på internasjonale forskningspartnere som ikke er underlagt de samme restriksjonene. Fremragende amerikanske og tyske forskere vil ikke ønske å være medforfattere på artikler når forskerne ikke får lov til å publisere i ledende tidsskrifter. De vil heller ikke ønske å inngå som partnere i prosjekter der slike krav stilles. Unge forskere i etableringsfasen vil unngå forskningsmiljøer som er underlagt slike begrensninger. Der hele forskningsmiljøer nektes å publisere i de beste tidsskriftene, vil det på sikt undergrave deres konkurranseevne og gjennomslag internasjonalt så lenge spillereglene er forskjellige. Og spillereglene vil være svært ulike så lenge store forskningsnasjoner som USA, Tyskland, Spania, Kina, Japan og Sveits står utenfor. Aktørene bak Plan S finansierer anslagsvis i underkant 5% av verdens samlede vitenskapelige produksjon. Med mindre planen får betydelig større oppslutning vil overgangsfasen bli lang og pinefull, spesielt for dem som underlegges de mest drakoniske begrensningene.

Plans S mangler og en klar visjon og strategi for hvordan forskere som ikke befinner seg ved pengesterke institusjoner i vesten skal få sine arbeider publisert. En grunnleggende svakhet ved en publiseringsmodell med åpen tilgang, er at kostnadene ved publisering flyttes over fra de som leser til de som skriver og publiserer. Når inngangsbilletten til en forskerkarriere er at du kan betale for å få arbeidene dine akseptert skaper det klasseskiller, nasjonalt og ikke minst globalt. Ingen støtteordninger eller velvillige tidsskriftseiere kan utjevne de enorme finansielle insentivene som skapes i et system der mange forskere ikke kan betale, men der bærekraften i driften er basert på de som kan ta kostnaden.

PRIO er ett av de fagmiljøene som vil bli hardt rammet om Plan S gjennomføres som annonsert. Instituttet har lyktes godt i å etablere internasjonalt ledende forskningsmiljøer. Dette har gitt seg utslag i at PRIO i tre ulike evalueringer de siste tre årene er blitt fremhevet som et av de fremste samfunnsvitenskapelige miljøene i Norge. Dette har blant annet vært muliggjort ved at vi har hevdet oss særlig godt i de strategiske forskningsprogrammene som skal fremme ledende internasjonal forskning i Norge. PRIO fikk tildelt et av de aller første sentre for fremragende forskning, vi har flere TOPPFORSK- og Unge forskertalenter-prosjekter og et prestisjefylt ERC Consolidator Grant. Og fra slike prestisjeprosjekter vil vi om kort tid altså ikke kunne publisere vår viktigste forskning i de beste tidsskriftene.

Samtidig har PRIO lenge hatt en egen politikk for åpen forskning. Vi har gått lenger enn Forskningsrådet krever, for å sikre at all vår forskning er åpent tilgjengelig. PRIO betalte tidlig tidsskrifter for å tilgjengeliggjøre fritt våre publikasjoner, og vi legger nå ut alle forskningsartikler i såkalt ‘grønn åpen tilgang’ (versjonen før de publiseres endelig) i et eget arkiv. Vi sørger også for at datasett som produseres på PRIO ved bruk av offentlige midler legges ut på nett åpent tilgjengelig slik at andre forskere eller organisasjoner kan nyttiggjøre seg disse. Det har altså allerede vært en stor bevegelse blant forskningsinstitusjonene for å gjøre forskning tilgjengelig.

Utålmodigheten som forskningsrådene nå utviser, anerkjenner ikke denne tydelige bevegelsen mot mer åpen tilgang, og heller ikke de mulighetene som ligger i en gradvis og sammensatt modell for åpen forskning som ikke samtidig bryter ned de fagfellesskapene som har blitt møysommelig bygget opp. Plan S legger i stedet opp til et dramatisk brudd med en fullstendig urealistisk tidshorisont, og skaper urimelig forskjellsbehandling mellom forskningsmiljøer såvel innad i Norge som internasjonalt. Her må det i det minste være mulig å avvente hva andre sentrale aktører bestemmer seg for, slik at man ikke implementerer en politikk som gjør at sentrale norske forskningsmiljøer blir særlig skadelidende.

En løsning kan også ligge i å akseptere overgangsordninger både med utkjøp («gull») og egenarkivering («grønn») inntil vi har fått et akseptabelt antall gode, åpne tidsskrifter. For PRIO er det klart mer attraktivt å betale for åpen tilgang for alle våre publikasjoner enn å tvinges til å publisere vår beste forskning i tidsskrifter som ikke holder tilstrekkelig høy kvalitet. Og så må det være et politisk ansvar å sikre like konkurransevilkår for institusjoner i Norge, slik at ikke forskere ved forskningsinstitutter tvinges til å publisere i åpne tidsskrifter, mens forskere ved universiteter og høgskoler står fritt til å velge hvor de vil publisere sin forskning.​