Det er fortsatt berettiget grunn til tvil om initiativtakerne i tilstrekkelig grad har vurdert konsekvensene av mål og tiltak når det gjelder Plan S, skriver Tore Slaatta og Helge Rønning. Foto: Nils Martin Silvola
Det er fortsatt berettiget grunn til tvil om initiativtakerne i tilstrekkelig grad har vurdert konsekvensene av mål og tiltak når det gjelder Plan S, skriver Tore Slaatta og Helge Rønning. Foto: Nils Martin Silvola

Plan S må fortsatt utredes

Åpen publisering. Plan S synes å bryte med norsk og europeisk opphavsrett, og innebærer en svekkelse av forskeres ideelle rettigheter. Vi støtter derfor kravet om at planen må utredes nærmere.

Publisert   Sist oppdatert

Til tross for at det nå lanseres justeringer av målene i Plan S og det sies at prosessen skal bli mer inkluderende, er det fortsatt berettiget grunn til tvil om initiativtakerne i tilstrekkelig grad har vurdert konsekvensene av mål og tiltak.

Det er også prinsippielle og juridiske utfordringer som ikke tas tilstrekkelig på alvor: Som Graver hevdet kan planen være uforenelig med lovfestede prinsipper for akademisk frihet. Vi vil føye til at planen også synes å bryte med norsk og europeisk opphavsrett, og innebærer en svekkelse av forskeres ideelle rettigheter. Vi støtter derfor kravet om at Plan S må utredes nærmere, og ber om at de opphavsrettslige konsekvensene spesielt utredes.

I praksis undergraves forskeres ideelle rettigheter og konsekvensene av dette må utredes bedre.
Tore Slaatta og Helge Rønning
Professor og professor em

Forskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO har skrevet en viktig og god redegjørelse for mulige konsekvenser av Plan S. Forståelsen de har av hva publisering og tidsskrifter faktisk er, i akademisk praksis, er bredere og mer sammensatt enn den som initiativtakerne virker inspirert av. Rapporten er ryddig, tydelig og viser hvordan forskning, rapportering av resultater, formidling og valg av tidsskrifter inngår i sammensatte og langsiktige prosesser som berører kjernen i forskeres arbeid, deres selvforståelse og motivasjon.

Det fremkommer i rapporten at tidsskrifter er noe mer enn publiseringsplattformer og materialiseringer av en imaginær og idealisert forskningsfront. De er også nettverk, miljøer, posisjoner, identitet og fellesskap. Mest tydelig ser man dette innenfor samfunnsfag og humaniora, der nye tidsskrifter gjerne blir til i opposisjon til de etablerte, ofte med nye spesialiseringer og generasjoner av forskere bak seg. Valg av tidsskrift handler da også om identitet og tilhørighet, og om bygging av allianser og nettverk med tanke på fremtidig konkurranse om forskningsmidler. De inngår i fagfeltenes historie og er vevd inn i forskernes arbeid, liv og karrierer på komplekse måter.

Men som vitenskapssosiologien minner oss om, er dette også tilfelle i STEM-fagene (Science, Technology, Engineering and Mathematics). Heller ikke der finnes det en på forhånd definert «forskningsfront» der man kan melde seg til tjeneste. Forskning er hardt arbeid og beinhard konkurranse som forutsetter tålmodighet, vilje og både faglig og økonomisk støtte, og ofte er det ved å redefinere «fronten», at erkjennelser og forståelser kommer videre. Innenfor komplekse forskningsmiljøer og fagfelt tar den enkelte forsker del i individuelle og kollektive utfordringer i vitenskapenes tjeneste. Man finner sine nettverk, sin identitet og sin kraft, og søker å vinne innflytelse og anerkjennelse for sitt arbeid. Tidsskriftene betyr i denne sammenheng mye mer for fagmiljøene og forskeren enn bare «tilgjengeliggjøring».

Utredningen fra forskerne på PRIO og UiO sannsynliggjør at Plan S ikke vil lykkes som planlagt, fordi det er usikkerhet om man kan nå målene man har satt seg, og fordi man ikke har oversikt over de mange utilsiktede konsekvensene. Det er betimelige påpekninger. Forsøket på å «flippe systemet» kan ende i en flopp. Også det må konsekvensutredes.

Et aspekt, som verken redegjørelsen til forskerne eller initiativtakerne til Plan S tar for seg i nevneverdig grad, er de opphavsrettslige problemstillingene som oppstår i og med bruken av Creative Commons-lisenser. Den anbefalte CC BY-lisensen (Creative Commons Attribution 4) er som alle CC-lisenser utviklet på grunnlag av amerikansk opphavsrett. I forhold til europeisk og norsk opphavsrett åpner de for at forskere gir fra seg for mange rettigheter på uavklarte måter.

I praksis undergraves forskeres ideelle rettigheter og konsekvensene av dette må utredes bedre. Forskere er forfattere og opphavere til sine skriftlige arbeider, enten det er fagartikler i tellende tidsskrifter eller mer tilrettelagt formidling til allmennheten, og norsk opphavsrett må ivaretas også i et «flippet »system. I tillegg mener vi at den siteringspraksis som følger av den anbefalte CC BY- lisensen vil være avvikende fra etiske retningslinjer for god forskningsformidling. Hvordan vi i fremtiden skal lære studenter å skrive og sitere, når alt er fritt tilgjengelig, er uklart.

Til sist mener vi at en fremtidig utredning bør vurdere hvordan insentiver for publisering i norske fagtidsskrifter må bygges inn i Plan S, dersom man skal unngå en utilsiktet, ytterligere anglofisering av undervisning og formidling ved norske universiteter.

Det å utrede betyr ikke at man blir handlingslammet, men at forståelse av reelle prosesser blir bedre, at koblingen mellom mål og tiltak blir mer effektiv, og utilsiktede konsekvenser kan forebygges eller forhindres.

Kunnskapsdepartementet bør derfor følge oppfordringen fra forskerne ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO om at Plan S bør utredes i henhold til utredningsinstruksen. Det er et moderat og legitimt krav, og hadde departementet og de drivende aktørene gjort det tidligere, hadde vi som er skeptiske til Plan S, sluppet den ubehagelige følelsen av at viktige veivalg er tatt på sviktende kunnskapsgrunnlag.