Professor Hans Petter Graver sier at tvungen publisering i åpne kanaler kan gå utover den akademiske friheten. Foto: Nicklas Knudsen
Professor Hans Petter Graver sier at tvungen publisering i åpne kanaler kan gå utover den akademiske friheten. Foto: Nicklas Knudsen

Plan S er et angrep på forskningens frihet

Open Access. Det hjelper ikke at forskningen er fri om den ikke kan publiseres fritt, skriver professor Hans Petter Graver.

Publisert   Sist oppdatert

Iselin Nybø og John-Arne Røttingen vil ha full tilslutning om at åpen publisering er den riktige veien å gå, i sitt innlegg i Khrono 13. september. De underslår at tilslutningen skal baseres på tvang gjennom den såkalte Plan S.

Sammen med EU, det europeiske forskningsrådet (ERC) og - så langt - 10 nasjonale forskningsråd: Frankrike, Irland, Italia, Luxemburg, Nederland, Polen, Slovenia Storbritannia, Sverige og Østerrike skal norske myndigheter sikre full og umiddelbar åpen tilgang til alle artikler fra 1.1.2020.I neste omgang står bøker for tur.

Plan S innebærer at de som finansierer forskning skal kreve at publikasjoner som springer ut av denne forskningen skal være fullt og umiddelbart tilgjengelig uten noen form for betaling. Med de nye kravene vil bare publisering i åpne tidsskrifter aksepteres fra 2020. Finansiørene vil innføre sanksjoner dersom kravene ikke etterleves.

Vi vil få et system hvor forskning bare kan publiseres gjennom kanaler som er vurdert og godkjent av et overgripende nett av byråkrater.
Hans Petter Graver
Professor, Universitetet i Oslo

Denne planen innebærer at forskerne skyves foran i det som er en kamp mellom statlige aktører og forlagsbransjen. Uten at systemene for kredibilitet og prestisje i forskningen er endret, skal forskerne tvinges inn i publiseringskanaler som i alle fall på kort sikt vil virke karrierehemmende og hemmende på deres internasjonale innflytelse.

Hvis Forskningsrådet vil sette bindende betingelser for sine bevilgninger, og sanksjonere brudd på betingelsene, må man stille spørsmål om ikke dette bør gjøres i forskrifts form. I så fall bør et begrunnet forslag sendes ut på høring på vanlig måte før det treffes noen avgjørelse.

Før denne høringen bør forskningsrådet og departementet utrede hvilke rammer ytringsfriheten setter for innføringen av en ordning med forbud mot publisering i andre enn autoriserte kanaler. Vi vet fra praksis fra menneskerettighetsdomstolen at regulering av ytringskanaler kan være en krenkelse av ytringsfriheten, for eksempel når det gjelder forbud mot politisk fjernsynsreklame. Forbud mot å publisere i tidsskrifter med abonnementsordning kommer prinsipielt sett ikke i noen annen stilling.

Forskningsrådet er et statlig organ. Reguleringer som de gir om publiseringskanaler er derfor statlige reguleringer av ytringsfriheten. Slike reguleringer er bare akseptable når de fremmer legitime formål på en måte som er egnet til å nå formålet, og uten å gå lengre i å gjøre inngrep enn det som er forholdsmessig. Plan S slik den er publisert av Science Europe inneholder ingen vurdering av forholdet til ytringsfriheten.

At det er snakk om å knytte reguleringene til bruken av offentlige midler er ikke et moment som kan begrunne reguleringene. Det er snarere snakk om et forhold som maner til særlig forsiktighet, siden statlige begrensninger i ytringsfriheten prinsipielt sett er langt mer betenkelig enn begrensninger som private aktører setter i forholdet seg imellom.

I presentasjonen av Plan S erkjenner Science Europe at beskyttelsen av ytringsfriheten «i noen jurisdiksjoner» kan sette grenser for gjennomføring av planen. Deres svar på dette er en moralisering overfor den enkelte forsker: «Researchers must realise that they are doing a gross disservice to the institution of science if they continue to report their outcomes in publications that will be locked behind paywalls.» De som bruker sin selvsagte rett til å ytre seg i lovlige kanaler skal med andre ord henges ut som utro tjenere av vitenskapen.

Vi bør også få en vurdering av de prinsipielle sidene ved at staten skal autorisere hvilke kanaler forskere kan publisere sin forskning gjennom. Dette kan gi skremmende perspektiver som blir enda mer foruroligende siden det er snakk om et samarbeid mellom EU og statlige organer i mange land. Selv om listen sikkert vil bygge på innspill fra fagmiljøer og forskere, vil vi få et system hvor forskning bare kan publiseres gjennom kanaler som er vurdert og godkjent av et overgripende nett av byråkrater. Dette står i et problematisk forhold til den akademiske friheten. Det hjelper ikke at forskningen er fri om den ikke kan publiseres fritt.

Les også: Alle innlegg i debatten finner du her