Ønsker et åpent ordskifte der forskere tør å framføre alternative analyser

— Det norske demokratiet og kunnskapssamfunnet har en rollefordeling mellom forskning, medier og politiske beslutninger. Dette er et økosystem jeg tror på. Det er vanskelig og slitsomt, men essensielt, sa prisvinner Julie Wilhelmsen i sin takketale torsdag kveld.

Da tildelingen ble offentliggjort, skrev Fritt Ord i en pressemelding at Wilhelmsen får prisen for å ha bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte før og etter Russlands invasjon av Ukraina.

— Prisvinneren er et forbilde for akademia som ofte preges av tilbaketrekning når ordskiftet hardner til, sa Fritt Ords styreleder Grete Brochmann.

«Putin-klakør»

Både Julie Wilhelmsen og Tormod Heier ble skyteskiver rett etter at Russland invaderte Ukraina. Karakteristikker de måtte tåle var: «Russisk propaganda», «Putin-klakør», «En skam» og «Apologet».

I et tidligere intervju beskrev Julie Wilhelmsen at følelsen av å være en outsider var det verste.

— Å være en outsider i ditt eget samfunn, det var slitsomt. At de fester et stigma på deg i offentligheten. Da blir det slik at neste gang når du har et foredrag, så ser du for deg at de tenker at der er Julie Wilhelmsen, en betenkelig person. Jeg ble følsom på at noen så på meg som en moralsk suspekt person. Ser alle rundt meg slik på meg?

Fritt ords pris

Julie Wilhelmsens tale da hun ble tildelt Fritt Ords pris

Under torsdagens prisutdeling takket Wilhelmsen for at Fritt Ord retter oppmerksomheten mot viktigheten av et forskerperspektiv i det offentlige ordskiftet. Wilhelmsen er statsviter og forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

ytringsrom

Tror de ble skyteskiver fordi ønsket om ensretting var så stort etter invasjonen

— Kan tilby et utenfrablikk

I det nevnte økosystemet med rollefordeling mellom forskning, medier og politiske systemer la Wilhelmsen vekt på hva dette systemet har å by på.

— I dette økosystemet tilbyr forskerne et lengre tidsperspektiv og en større kontekst; flere saksfelt settes i en større sammenheng. Dette er et alternativ til mer umiddelbar, handlingsrettet interessepolitikk. Det er noe politikere ikke kan tillate seg når beslutninger skal tas raskt, slik de har blitt tatt det siste året.

Prisvinneren mener forskere også kan også tilby et blikk fra den andre siden, noe som er maktpåliggende i en konfliktsituasjon.

— Dette utenfrablikket har liten plass i en ofte selvrettferdig politisk fortelling tvunget fram av behovet for å stå sammen, skape indre enhet og mobilisere til motkamp. Da fungerer svart-hvitt bilder best.

Et slikt utenfrablikk handler ikke om å unnskylde Putin eller renvaske syndene til autokrater, understreket hun.

— Det er til for å hegne om vårt kunnskapsbaserte system, som er et godt system, men som ikke kan tas som en selvfølge. Vi må arbeide for å opprettholde det, både personlig og profesjonelt.

Holbergdebatten

Hevder russerne kan ty til atomvåpen hvis de taper i Ukraina

— Redsel for å tråkke feil

- Et vidt ytringsrom i akademia skulle være en selvfølge, sa styreleder Grete Brochmann i sin tale under pristildelinga.

Hun viste til at kunnskap og innsikt utvikles over tid, gjennom ambivalens og tvil, og gjennom bryning av saklige argumenter.

— Redselen for å tråkke feil blir større. Jo viktigere tema, og mer som står på spill, jo vanskeligere å gå mot strømmen, eller velge andre perspektiver enn flertallets. Konsensusdrivet — kravet om lojalitet og tilslutning til offisielle, eller bredt aksepterte holdninger — kan være så sterkt at enkelte forskere holder seg unna offentligheten i frykt for konsekvensene, sa Brochmann.

— Må få ta feil

Julie Wilhelmsen mener at problemet med den politiske debatten er at man ikke skal innrømme feil. Hun argumenterer for at forskere både må kunne ta feil og ikke bli fristet til å skrinlegge alternative analyser fordi situasjonen blir for vanskelig når samfunnet mobiliseres i konflikt.

— Det har etter mitt skjønn gått galt både i den norske og den internasjonale diskusjonen om krigen det siste året.

Prisvinnerne slo et slag for åpne, kunnskapsbaserte samfunn, der forskerne må fortsette å stille spørsmål, på egne premisser før de gir tentative svar.

— Det må være gråsoner! Ikke i spørsmål om hvorvidt en handling som invasjon av et annet land eller krigsforbrytelser er rett eller galt. Det er klinkende klart. Men det må være åpenhet i analysen rundt hva som førte til den katastrofen som Russlands krig mot Ukraina er, som er forskerens anliggende.

Et viktig poeng for Julie Wilhelmsen i talen var at det å forklare ikke er å forsvare.

— Noen har hevdet at mitt moralske kompass har gått i stykker. Er virkelig det å forsøke å skjønne hvorfor Kreml handler som det gjør, det samme som å støtte handlingene? Være en del av fienden? Nei, det er å gjøre det vi er satt til.

Finalist i Årets navn i akademia

— Ikke anta at motparten har dårlige hensikter

Skremt av debatt om våpen

Wilhelmsen trakk også inn en opphetet debatt av nyere dato: Våpen til Ukraina.

— Den øredøvende enigheten som har vokst fram det siste året om at våpen er veien til fred i Ukraina, den eneste veien, det skremmer meg.

Resonnementet hennes går på at Putins Russland står ansvarlig for angrepet på Ukraina. Likevel er det ikke ubetydelig hva vestlig side foretar seg. Her ble ordskiftet for smalt, mente hun.

— Det ble fort en selvfølge at våpen og stadig tyngre våpen var den eneste måten å stanse krigen på. Dette standpunktet monopoliserte etter hvert samfunnsmoralen.

Hun skildret et slags «race to the bottom», den som er mest mulig for bevæpning leder an.

— De få som pekte på at forhandling er et alternativ, ble ikke alltid møtt med gode argumenter, men med beskyldninger om at de støttet Putin eller fascistene. Dette ble tidvis et debattklima som ikke er det norske kunnskapssamfunnet verdig.

Wilhelmsen rettet også et spark mot media:

— Mediene har et ansvar for å respektere at forskere ikke bør inn på en side i en politisk debatt. Kanskje skal de også selv begrense svart-hvitt-bildene, selv om det vil koste dem noen klikk.

Prisvinner Julie Wilhelmsen mottar et prisbeløp på 500 000 kroner og får en statuett signert Nils Aas.

Denne artikkelen er basert på talene til Julie Wilhelmsen og Grete Brochmann, som Khrono fikk adgang til via Fritt Ord.