Tror de ble skyteskiver fordi ønsket om ensretting var så stort etter invasjonen

Karakteristikkene haglet i den offentlige debatten rett etter Russlands invasjon av Ukraina. Særlig to forskere ble med ett skyteskiver. Julie Wilhelmsen og Tormod Heier fikk hard medfart av enkelte forskere, politikere og kommentatorer. Ord som ble rettet mot dem og deres virke var: «Russisk propaganda», «Putin-klakør», «En skam», «Apologet».

— Det var tidvis tungt, dels på grunn av høyt medietrykk og dels på grunn av oppmerksomheten rundt min person, sier Tormod Heier om å stå midt i den heftige stormen som oppsto.

— Det var ubehagelig og litt overraskende, sier Julie Wilhelmsen når vi ber henne kommentere hva det var de opplevde dagene og ukene i kjølvannet av invasjonen.

Wilhelmsen og Heier møttes til samtale på Universitetet i Oslo torsdag kveld. Møtet inngikk i serien «Ubehagelige samtaler» og hadde tittelen «Putin skal fordømmes, ikke forstås. Eller?» Ordstyrer var jurist Anine Kierulf.

Forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt Julie Wilhelmsen svarte offensivt da kritikken mot henne ble brakt på bane.

— For meg er det helt merkelig hvordan man kan tro at jeg er tilhenger av Putin. Jeg er trolig den første forskeren i Norge som ble persona non grata i Russland. Jeg blir utpekt som Putin-klakør når jeg forklarer hvordan de snakker i Kreml. Mulig jeg ikke har vært klar nok, men når jeg sier dette er det ikke fordi jeg enig med russerne. Men jeg vil vite hva deres forståelseshorisont er.

ukraina-invasjonen

Forskerkrangel om analyser rundt invasjonen i Ukraina

— Skuffende ensretting

Overfor Khrono understreker Julie Wilhelmsen at hennes eget personlige drama blir lite sammenliknet med det som skjer på bakken i Ukraina.

— Ensretting av debatten synes å oppstå så fort et samfunn er i konflikt. Det er noe jeg kjenner veldig godt fra russisk samfunnsutvikling. Men det er overraskende at det ble slik i Norge, hvor vi har en helt annen kultur, åpenhet og meningsmangfold. Det var skuffende.

Wilhelmsens doktorgrad handlet om krigen i Tsjetsjenia. Hun forteller at hun i forbindelse med gisseldramaet ved Barneskole nummer 1 i Beslan september 2004, var mye i media og forklarte: Hvordan kan det ha seg at disse terroristene er i Beslan og vil drepe barn? Da skjedde det noe som minner henne om dagene etter invasjonen av Ukraina.

— Da fikk jeg beskjed om at jeg forsvarte terroristene, mens jeg prøvde å forklare det som skjedde. På en måte dro jeg kjensel på dette i februar. Det gjorde det kanskje lettere på et vis. Jeg kunne se meg selv utenfra: Det er dette som skjer i en alvorlig situasjon.

— Kjærkommen målskive

Det som var til god hjelp for Tormod Heier da det stormet som verst, var at han fikk mye støtte og oppmuntring fra sivilsamfunnet rundt seg. Det ble viktig for ham, sier han.

Heier er professor i militær strategi ved Forsvarets høgskole og forskningsleder ved Stabsskolen.

— Jeg hadde håpet at oppmerksomheten skulle rette seg mer mot fag enn person. Fordi jeg var i uniform, tidligere hadde vært kritisk til de amerikanske og allierte sine militære operasjoner og vært opptatt av beroligelse framfor avskrekking overfor Russland, så ble jeg kanskje en ekstra kjærkommen målskive for dem som hadde behov for å komme med sitt syn på saken.

— Hva var verst når du tenker på tilbake på det du ble utsatt for?

— Det var oppmerksomheten rundt min person framfor sak. Det var tungt. Jeg hadde dessuten trodd at skoleledelsen ville tatt litt mer kontakt med meg via telefon, tekstmelding eller e-post, bare for å si at vi har stor medfølelse for det tunge presset du er under nå. Jeg følte at en slik kontakt var nokså liten.

For Julie Wilhelmsen var følelsen av å være en outsider det verste.

— Å være en outsider i ditt eget samfunn, det var slitsomt. At de fester et stigma på deg i offentligheten. Da blir det slik at neste gang når du har et foredrag, så ser du for deg at de tenker at der er Julie Wilhelmsen, en betenkelig person. Jeg ble følsom på at noen så på meg som en moralsk suspekt person. Ser alle rundt meg slik på meg?

Debatt ● eirik løkke

Beklager ordbruk mot forskere

Gjemte seg ikke

Hva skjer når to til vanlig anerkjente forskere plutselig havner i skuddlinja? Stenger de seg ute fra omverdenen og dropper sosiale medier? Heier og Wilhelmsen har det til felles at de ikke er på sosiale medier, så da slapp de unna de til tider hardtslående meningsytringene der. Ingen av dem trakk seg unna den offentlige sfære.

— Jeg fokuserte på å fortsette å studere krigen og fortsette å gjøre jobben min. Unngå å gi meg hen til følelsen av at dette er ille for meg. Dessuten har jeg bevisst oppsøkt en del miljøer hvor jeg følte jeg ble hengt ut. Jeg takket ja til å delta i debatter og møte folk ansikt til ansikt, slik at de kan høre hva jeg sier, ikke hva andre mener jeg sier. Det var mye forvrengning, sier Wilhelmsen.

Samtidig er det enkelte steder hun ikke er blitt invitert etter Ukraina-krigen, og nevner steder knyttet til Forsvaret.

Heier bet tennene sammen.

— Jeg tenkte at dette går over og prøvde å se lyst på framtida. Jeg var sammen med familien.

Heier karakteriserer seg selv som et ja-menneske. Han vil gjerne bidra til den kollektive dugnaden med å informere en befolkning som var veldig urolig. En helt ny generasjon med samfunnsborgere har ikke opplevd en slik krig før og frykten for atomkrig er stor.

— Jeg kunne ikke stikke av heller. Jeg prøvde å bistå etter beste evne til opplysningsarbeidet innenfor et fagområde hvor det ikke finnes klare og entydige fasitsvar og riktige perspektiver.

— Var noen lei av meg?

— Hvilke mekanismer er det som settes i sving når personer plutselig blir uglesett og får gjennomgå i media?

— Det er til dels den menneskelige natur som får utslipp. En krig er en veldig alvorlig situasjon og følelsene settes i sving. Da tror jeg en del mennesker følger sine emosjonelle innskytelser. I stedet for å argumentere på sak, tar de personen. For noen er det nærmest befriende å ha en krig i spaltene, få utslipp for følelsene, svarer Julie Wilhelmsen.

Andre motiver hun kan se for seg, kan være at noen er lei av å høre på henne. Nå var det en anledning til å ta henne ned.

— Hva politikere sier er ikke så tilfeldig. Det er alltid godt uttenkt. Så hvorfor det var så viktig å så tvil om enkelte forskeres evne til å vurdere om de var ofre for russisk propaganda, skyldes det et perspektiv jeg brakte på bane? Ønsket man ikke en analyse hvor man også retter et kritisk blikk mot noe Nato og Vesten har gjort?

Wilhelmsen ønsker ikke å dvele ved hva enkeltpersoner sa. Men i dette tilfellet er det åpenbart at det er snakk om tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide som sa at de som har forstått Russland, må gå i seg selv og vurdere om de har blitt ofre for Putins propaganda.

Det perspektivet forskeren trakk fram, var at Russland handler som om de er i konflikt med Vesten, der blant annet Nato-utvidelse er en del av det som trigger landet.

— Denne analysen innebærer at det kanskje er noe Vesten og Nato kunne gjort annerledes de siste 20 årene, og at de kan ha bidratt til en eskalering. Det perspektivet var det ikke interesse for å drøfte lenger, skylden var utelukkende Russlands.

Og at det var Russland som hadde skylden, er hun enig i. Invasjonen og krigen mot Ukraina er Putin-regimets skyld alene, understreker hun. Men dette er ikke det samme som å si at ingenting Vesten/Nato har gjort har bidratt til den spente situasjonen som har bygget seg opp over år.

— Jeg har lurt litt på om man ikke ønsker en analyse hvor man retter et kritisk blikk på Nato, noe vi har gjort.

— Jeg er blitt litt skyggeredd

Tormod Heier peker også på en manglende impulskontroll fordi krigen blir så følelsesmessig sterk når den kommer så tett innpå oss.

— Jeg tror også at det at jeg tidligere har vært kritisk til deler av USAs og de alliertes forsvarsstrategier i de russiske nærområdene, og dermed blitt tatt til inntekt for å være prorussisk, spilte inn. Det ble en kjærkommen mulighet til å sette uønskede stemmer på plass, slik at man kunne sikre konsensus rundt det som burde være det eneste riktige perspektivet i disse ukene etter krigen.

Heier sier at alt som handlet om Nato-utvidelser ble tonet ned rett etter invasjonen. Forklaringene handlet i stedet om Putins stormannsgalskap og russisk nasjonalisme. Perspektivet har noe ved seg, mener han, men det forklarer ikke alt.

— Krigen skjer i en sosial og politisk kontekst. I den konteksten er det mange ulike årsakssammenhenger som spiller inn, i tillegg til stormannsgalskap.

— Har noe endret seg med tida?

— Ja, jeg opplever at flere forskere har fått krigen mer på avstand, følelsene har begynt å dempe seg og det er større aksept for at mange faktorer spiller inn for å forklare det som skjedde. Denne kompleksiteten opplever jeg er lettere å få gjennomslag for i dag enn før sommeren, svarer Heier..

Julie Wilhelmsen opplever at hun har fått skværet opp med flere og har også mottatt beklagelser. Det er blitt mer enighet om at det ikke er bra at kun ett perspektiv gjelder.

— Det kan ikke være slik at det skal være en kamp der ett perspektiv vinner. Slik kan det aldri bli i forskningen,

For Tormod Heier er det noe som aldri blir som før.

— Jeg innrømmer at jeg er blitt litt skyggeredd. Når jeg går ut av studio, tenker jeg i mitt stille sinn: Sa jeg noe galt nå? Det tenkte jeg aldri før.