Julie Wilhelmsens tale da hun ble tildelt Fritt Ords pris

Her gjengis den skriftlig talen. Den muntlige framføringa av den kan være litt annerledes.

Hjertelig takk til Stiftelsen Fritt Ord for å rette oppmerksomheten mot viktigheten av forskerperspektivet i det offentlige ordskiftet, og for å bekrefte at noen av mine bestrebelser i 2022 har vært riktige. Jeg har ofte selv vært i tvil.

Å få en slik pris har aldri vært et mål for meg. Dersom jeg har bidratt til å holde ordskiftet åpent, har det vært mer som en plikt som forsker og medborger. Når ordskiftet smalner, finnes egen sikkerhet i å stille seg på den siden allmennheten krever. Du kjenner det som et slags ytre, moralsk-sosialt imperativ. Samtidig er det noe med de enkle bildene og mangelen på nyanser, sannferdighet og synliggjøring av alle berørte parter som forstyrrer.

Grunnen til at jeg overhodet er i dagens offentlige ordskifte, er at jeg har arbeidet med å forstå russisk politikk i over 25 år. Putins maktinnstramning, som begynte så fort han kom til makten som statsminister i 1999, ble muliggjort ved å hausse opp en ytre fiende, nemlig internasjonal terrorisme, som angivelig truet Russland fra sitt «sentrum» i Tsjetsjenia. For å motstå denne trusselen krevdes indre enhet rundt det han kalte «maktvertikalen». De som bestred maktens fortelling, ble brennemerket som samfunnsfiender og måtte tie. Slik har Russlands autokratisering blitt drevet frem, med henvisning til stadig nye ytre trusler, og med stadig hardere tiltak mot de som ytrer alternative fortellinger.

Dette er en sosial mekanisme det norske samfunnet i utgangspunktet har gode skranker mot. Men det er lett å holde ordskiftet åpent i gode tider; for oss mer enn 30 år etter den kalde krigens slutt. Det er vanskeligere i dårlige tider, når vi sier oss selv truet, utsatt for en eksistensiell trussel som samfunn, enten det er covid eller krig.

Det norske demokratiet og kunnskapssamfunnet har en rollefordeling mellom forskning, medier og politiske beslutninger. Dette er et økosystem jeg tror på. Det er vanskelig og slitsomt, men essensielt. I dette økosystemet tilbyr forskerne et lengre tidsperspektiv og en større kontekst; flere saksfelt settes i en større sammenheng. Dette er et alternativ til mer umiddelbar, handlingsrettet interessepolitikk. Det er noe politikere ikke kan tillate seg når beslutninger skal tas raskt, slik de har blitt tatt det siste året. Forskere kan også tilby et blikk fra den andre siden, noe som er maktpåliggende i en konfliktsituasjon. Dette utenfrablikket har liten plass i en ofte selvrettferdig politisk fortelling tvunget fram av behovet for å stå sammen, skape indre enhet og mobilisere til motkamp. Da fungerer svart-hvitt-bilder best.

Utenfrablikket på eget samfunn dreier seg ikke om å unnskylde Putin eller renvaske autokraters synder. Det er til for å hegne om vårt kunnskapsbaserte system – som er et godt system – men som ikke kan tas som en selvfølge. Vi må arbeide for å opprettholde det, både personlig og profesjonelt.

Og har forskerstanden arbeidet hardt nok for å opprettholde utenfrablikket dette året? Det har vært vanskelig. De av oss som forsker på politikk og samfunn, forsøker å skape orden i noe som er en veldig kompleks sosial virkelighet. Det må vi alltid ha veldig klart for oss. Og det fordrer en viss ydmykhet når det gjelder egne analyser. Ingen analyser forklarer alt. De er resultat av våre egne snevre linser, som vi blir fanget av. Også jeg, som de siste årene har studert hvordan russisk utenrikspolitikk formes av samhandlingen med Vesten, har undervurdert den imperialistiske vendingen i Kreml. Vi må likevel anerkjenne at en god forklaring av veien frem mot februar 2022 handler om Putins autoritære regime og den nye imperialistiske visjonen for Russland, men også om det internasjonale samspillet der Norge er del av Vesten.

Den politiske diskursens problem er at man ikke skal innrømme feil. Men forskere må både kunne ta feil og ikke falle for fristelsen til å legge død alternative analyser fordi situasjonen blir for vanskelig når samfunnet mobiliseres i konflikt. Dette har etter mitt skjønn gått galt både i den norske og den internasjonale diskusjonen om krigen det siste året.

Dette har vi ikke råd til! Vi er det åpne, kunnskapsbaserte samfunnet. Forskerne må fortsette å stille spørsmålene, åpent i ydmykhet, på egne premisser, før vi gir tentative svar. Det må være gråsoner! Ikke i spørsmål om hvorvidt en handling, som invasjon av et annet land eller krigsforbrytelser, er rett eller gal. Det er klinkende klart. Men det må være åpenhet i analysen rundt hva som førte til den katastrofen som Russlands krig mot Ukraina er, som er forskerens anliggende.

Og vi kan være ganske sikre på at Putins Russland ikke operer med eller tillater alternative analyser av hvordan katastrofen kom til eller kan bli løst. Dommen mot den russiske dissidenten og journalisten Vladimir Kara-Murza på 25 år i fengsel for angivelig «landssvik» forrige måned vitner om det. Han har ikke gjort annet enn å målbære en alternativ visjon for Russlands fremtid.

Men vi må holde fast ved denne kulturen i forskningen. Og de andre aktørene i vårt balanserte økosystem må bidra til dette. Mediene har et ansvar for å respektere at forskere ikke bør inn på en side i en politisk debatt. Kanskje skal de også selv begrense svart-hvitt bildene, selv om det vil koste dem noen klikk.

Og politikere – det er mulig at analysen rammer noe av den politikken som har blitt ført, men tål det. Dette er det gode systemet som gjør at kunnskapstilfanget dere skal ta beslutninger på bakgrunn av, er mangslungent, og at kunnskapsfolk ikke blir nikkedukker for sine ledere.

Og det er i krisesituasjoner dette virkelig gjelder. Forskerens oppgave må være den samme uavhengig av politiske skifter. Det var upopulært, men viktig, å si at den grusomme terrorismen som manifesterte seg i Beslan i 2004 hadde noe med «anti-terror-operasjonen» mot Tsjetsjenia å gjøre. Det er upopulært, men viktig, å si at Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt.

Noen har hevdet at mitt moralske kompass har gått i stykker. Er virkelig det å forsøke å skjønne hvorfor Kreml handler som det gjør, det samme som å støtte disse handlingene – være del av fienden? Nei, det er å gjøre det vi er satt til. Å forklare er ikke å forsvare. Dessuten, å rette det kritiske lyset også mot egne myndigheter er å gi dem det speilet de ber om når de påberoper seg demokrati og fritt ord.

Ordskiftet må være så åpent at folk og forskere tør fremføre sine alternative analyser. «Du står på feil side av historien» er et knep det er lett å bruke for å skape meningsenhet. Men det kan innebære at folk skifter standpunkt av feil grunn. Ikke fordi de er overbevist, men fordi de er redde for å stå på utsiden av det gode samfunn.

Dessuten er det et faktum at historien stadig skrives og omskrives. Historien er maktens fortelling. Den er ikke et moralsk kompass og burde ikke være det. Var ikke kompromisset som Finland inngikk etter andre verdenskrig, nettopp å være på riktig side av historien da? Nå er det tilsynelatende ikke det lenger.

Det burde heller ikke bli slik at man setter sperrer for analyser og ytringer gjennom et retorisk grep der ytreren slås i hartkorn med «autokratene». Det har skjedd for ofte i debatten om Russland. Det samme kan være på trappene i samtalen om hvordan vi skal forholde oss til Kina. Vi kan ikke stadig begrense ordskiftet med henvisning til at autokrater utnytter uenighet til å splitte Vesten. Vi må sørge for de åpne diskusjonene for å finne den gode veien i verdenspolitikken. Dette er ikke naivitet. Dette er å hegne om demokratiet.

Og ja, det er kanskje nettopp i utenriks- og sikkerhetspolitikken at det åpne ordskiftets økosystem er vanskeligst å bevare. Ordskiftet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er forståelig nok konsensuspreget. Norge har kort fartstid i utenrikspolitikken og er en liten stat. Det gjelder å stå sammen i slike spørsmål, sies det. Okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig er en tung erfaring. Flere grunnteser i tenkningen har lenge vært nærmest udiskutable, som at Norges sikkerhet er avhengig av å følge våre store allierte, ellers vil de ikke komme oss til unnsetning når vi trues. Denne grunntesen og kunnskapsmangelen om Gaddafis Libya fikk tragiske konsekvenser da Norge bidro med noen av de mest kontroversielle bombetoktene i krigen mot Libya i 2011.

Nå er denne grunntesen enda vanskeligere å undersøke. Og vi beveger oss inn i urolige og farlige tider i verdenspolitikken. Det kan bli problematisk å kjøre på autopilot, binde Norge ukritisk til tradisjonelle støttespillere i internasjonal politikk, tro at det ikke finnes handlingsrom og alternativer innad i alliansene. Det gjelder kanskje mer enn noensinne å tenke, vurdere og vite nok før avgjørelser tas. Ikke fordi Norge ikke burde stå sammen med vestlige allierte, men fordi det er viktig å stå sammen om den kloke politikken. Her vil forskernes fugleperspektiv – det som synliggjør lange linjer, enkelt-felt, som militær sikkerhet, i lys av bredere saksfelt, og motpartens syn på saken – være viktig å ha med i beslutningsgrunnlaget.

Dette fugleperspektivet vil kanskje også gjøre det mulig å lære av historien, noe som viser seg å være skremmende vanskelig.

Og så til krigen.

Mennesket har en grunnleggende forpliktelse til å ikke havne i krigen, som er selvdestruksjon. Tanken, kunnskapen og det frie ordet er det viktigste instrumentet vi har i et demokrati for å unngå den absurde selvdestruksjonen som krig er for menneskeheten.

Og jeg må innrømme: Den øredøvende enigheten som har vokst frem det siste året om at våpen er veien til fred i Ukraina – eneste vei – skremmer meg.

Selv om ingen andre enn Putins Russland er ansvarlig for angrepet på Ukraina og den brutale krigen som utspiller seg hver dag, er det ikke slik at det som gjøres fra vestlig side er ubetydelig, at hvilken type hjelp og råd som ytes ukrainerne er likegyldig. Og her har ordskiftet og kunnskapsgrunnlaget tidvis blitt for smalt det siste året. Det ble fort en selvfølge at våpen og stadig tyngre våpen var eneste måten å stanse krigen. Dette standpunktet monopoliserte etter hvert samfunnsmoralen. Det ble skapt et slags «race to the bottom»: den som er for mest mulig bevæpning, leder an! De få som pekte på at forhandling er et alternativ, ble ikke alltid møtt med gode argumenter, men med beskyldninger om at de støttet Putin eller fascistene. Dette ble tidvis et debattklima som ikke er det norske kunnskapssamfunnet verdig. Men tilbake til krigen, den ulidelige krigen, og til hvordan ordskiftet må være for at det skal være mulig å få øye på ulike handlingsvalg – også på «vår side».

Og selv om det er ubehagelig, er realiteten at vi står overfor dilemmaer. Flere av dem. Dette bør ordskiftet vise.

Ett av dem er avveiningen mellom prinsippet om territorial suverenitet og antall tapte menneskeliv i Ukraina. Prinsippet om territorial suverenitet er blitt løftet opp som en hellig verdi, udiskutabel og verdt et ukjent antall menneskeliv. Men det prioriteres stadig mellom disse hensynene. Vi kan ikke late som om det ikke er en prioritering. Og det bør bli en vanskeligere og vanskeligere prioritering etter hvert som krigen trekker i langdrag.

Vi har også et dilemma når det gjelder å vurdere hvorvidt det går an å forhandle med Putins Russland på ett eller annet tidspunkt. Hvis Putin-regimet er et Hitler-regime drevet av en ubendig ekspansjonistisk lyst og med folkemord på planen, er full nedkjempelse og avvisning av enhver forhandling veien å gå. Dersom Putins Russland fremdeles er pragmatisk, om enn innbitt, når det gjelder å forsvare det Putin har definert som å være i Russlands interesse, kan råd om forhandling være riktig hjelp til ukrainerne på et gitt tidspunkt. Poenget er: Ordskiftet må være slik innrettet at ulike analyser av Putin-regimet har plass.

Dette er ikke å legitimere Putin, men å gi oss selv muligheten til å tenke så konstruktivt og kunnskapsbasert som mulig i en situasjon der ingen løsninger kommer til å være optimale. Jeg følger stadig med og forsøker å vurdere Putin-regimets «persona», som har vært i stadig endring – og jeg er usikker. Det vi ikke har råd til i vårt ordskifte, er å bestemme at Putin er Hitler a-priori. Da kan det bli umulig å bistå med den eventuelle løsningen som tjener ukrainerne best i det lange løp, fordi vi ikke får øye på den.

Det sies at krigen i Ukraina er en krig mellom demokrati og autokrati. Når demokratiet står på spill, er måten vi praktiserer det på avgjørende – også for freden på sikt. «Winning hearts and minds» på andre siden av det som i økende grad er «Vesten mot resten», handler om å vise hvordan man gjør det – praktisere det man tror på, også når situasjonen gjør det vanskelig og smertefullt.