Om forskjellene mellom toppidrettsutøvere og studenter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg selv droppa ut som student. Utfordringene som korona-student har jeg selv, og mange andre, skrevet mye om de siste månedene og opplevelsene våre er godt reflektert i Studiebarometeret. Likevel blendes altså Høyskolen Kristiania av «feel good»-historier om svømmelandslaget, til den grad at de nedgraderer studentenes vanskeligheter til det punktet at det blir komisk. Her er noen grunner til hvorfor:

I en artikkel i Aftenposten, skisseres svømmernes nye hverdag: «trener idretter de ikke har benyttet tidligere, har ukentlige videomøter på Teams, får ekstra oppfølging fra Olympiatoppen, og trening tilbys på video av landslagssvømmere».

Hvis jeg hadde fått ukentlig oppfølging av to forelesere (som bare hadde sju andre studenter å tenke på utover meg) og et team av spesialister i alt fra ernæring, til psykisk helse og studieteknikk, og at alle hadde inngående kunnskap til akkurat mine faglige styrker og utfordringer, kunne jeg sikkert fått toppkarakterer i alle fag. Men studentene har ikke en slik rigg. Faktisk hadde studentene færre undervisningstimer i 2020, 30 prosent er ikke fornøyde med antall tilbakemeldinger de får fra faglig ansatte på arbeidet sitt, og kun 35 prosent er enige i at veiledning på nett fungerte som et godt alternativ til vanlig veiledning.

Innleggsforfatterne vil at studentene skal «se mulighetene» og la seg inspirere av svømmernes alternative trening. Hvis jeg kunne tilgang til massevis av studieressurser, som hver i seg styrket ulike deler av «verktøykassa» mi, hadde jeg utviklet meg som student. Men det er jo overhodet ikke realiteten for korona-studenten. Som student fikk jeg ikke tilbud om nye undervisningsmetoder. Forelesningene og seminarene ble bare flyttet over på Zoom, et format disse fungerte dårligere i. Svømmeutøverne som ville prøve nye treningsformer, fikk låne utstyr av Olympiatoppen. Studentene har ikke fått tilbud om selv grunnleggende tilrettelegging for å studere hjemme, som ekstern PC-skjerm og skikkelig kontorstol. Det sier også seg selv at når jobben din er å bevege deg, har man litt mer rom til å være kreativ, enn når jobben din primært er å lese.

Selv om utøverne har tatt mer ansvar for egen trening, er de ikke selvlærte. De har fått opplæring gjennom mange år på hvordan de skal trene kroppen sin best og får anbefalinger fra spesialister i hvordan de kan trene under korona. Norsk skole og høyere utdanning har lite fokus på studieteknikk. Derfor er undervisningen desto viktigere. Og pedagogikk er en kunst, så det er en grov undervurdering av foreleserne å tenke at en student like greit kan lære seg faget så og si på egen hånd.

Det er godt mulig at de fire innleggsforfatterne har knekt koden for Zoom-undervisning. Da er de isåfall i mindretall. Kun 40 prosent av studentene mener at det ble laget gode opplegg for nettbasert undervisning og 72 prosent mener de ville lært mer av fysisk undervisning. Forfatterne sier over bruken av forelesningsopptak er «betenkelig» og hinter langt på vei til at studentene er late eller ikke skjønner at det er en suboptimal måte å lære på. Men når 37 prosent ble i noen eller stor grad forhindret fra å delta i undervisning på grunn av plassmangel hjemme og kun 19 prosent hadde et egnet sted å jobbe, er det virkelig ikke rart at noen må bruke opptak.

Innleggsforfatterne slår entusiastisk fast at «færre reiser og mindre tid med venner har ført til økt fokus og dedikasjon i treningsarbeidet». Om dette faktisk var realiteten hadde det vært de som er mest ensomme på jobb og skole, som hadde fått de beste resultatene - for de kaster tross alt ikke bort tid på venner.

Men realiteten er at halvparten av studentene sier de sliter i hverdagen og at studentene er dobbelt så ensomme som de over 75 år. Det er godt dokumentert at ensomhet og depresjon går utover læringskapasitet, så at mer isolasjon skulle gi et “boost” i studieprestasjoner er et helt latterlig resonnement.

Innleggsforfatterne mener studentene må få hjelp til å planlegge for en «fritid», svært mange ikke har. I Oslo har det vært sosial nedstenging siden november, med oppfordring om å begrense sosiale kontakter og ikke ha besøk. Derfor har man hatt mindre kontakt med venner og nesten alle fritidsaktiviteter, som trening eller studentfrivilligheten, vært stengt også og dermed har studentene mistet arenaene de kunne hente energi fra.

Ikke minst, har svømmelandslaget hatt økonomisk trygghet under korona. Det er svært mange studenter som ikke har hatt - 20 prosent har hatt økonomiske problemer under korona, og 40 prosent har jobbet mindre enn før (med tilsvarende mindre lønn). Økonomiske utfordringer kan i seg selv være en kilde til psykiske helseplager og psykolog hos studentsamskipnaden i Oslo er bekymret for den ekstra byrden økonomiske problemer gir studentene.

Studentene har altså ganske mange andre og mye større utfordringer de trenger hjelp med, enn å få beskjed om når de skal spise eller når man kan scrolle på Instagram, slik innlegget foreslår.

Innleggsforfatterne mener også at korona gir «underviserne mer tid til å forberede sine forelesninger.» Hvordan da? Svært mange forelesere har ikke fått utvidet sin stillingsprosent eller omdisponert timer til å kunne jobbe mer med undervisningsopplegg. Og som student forventer jeg ikke at foreleserne mine skal jobbe gratis for meg, spesielt når de garantert er like møkk lei av å sitte foran en skjerm som jeg er.

Nå kommer nok mange studenter tilbake fra en sårt trengt vinterferie. Da håper jeg de møter forelesere som er langt mer forståelsesfulle enn Høyskolen Kristiania.