Debatt ● stig berge matthiesen

Om å strømme seg til armod

Bruk av streaming er tilsyne­latende et stort teknologisk fram­skritt. Men er det så enkelt? Erfaringene er delte.

— Jeg tror at de som velger streaming som hovedgeskjeft kommer inn i en passiviserende ond sirkel, der strømmingen etter hvert, når man går lei, erstattes av mindre og mindre undervisningsaktiviteter, skriver Stig B. Matthiesen.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stig Berge Matthiesen
Stig Berge Matthiesen
Professor ved Handelshøyskolen BI

Streaming eller på norsk - strømming - er nyordet på norske universiteter og høyskoler, blant annet ved min egen institusjon, Handelshøyskolen BI. Covid-pandemien med et avstengt land forserte utbyggingen av teknologiske hjelpemidler i undervisning, som bruken av Zoom på PC og mobiler, og streaming av selve lokalene. Undervisningen kan følges hjemmefra.

Streaming innebærer at det gjøres opptak av powerpoint-presentasjon, tavle og foreleser i separate bildeutsnitt, og at undervisningen kan følges i sanntid.

Ved BI er nå alle undervisningslokaler fullt utbygget for streaming. Og alle forelesninger streames. Forelesningene blir også arkivert, der foreleser har tilgang til sine egne opptak.

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at læringsutbyttet blir mindre ved passiv undervisningskonsumering hjemmefra, sammenlignet med aktiv deltakelse på campus.

Stig Berge Matthiesen, professor ved Handelshøyskolen BI

Bruk av streaming er tilsynelatende et stort teknologisk framskritt. Man kan gjerne sitte på Kanariøyene og likevel få med seg gullkornene til sin yndlingsforeleser. Det hele virker besnærende, men er det virkelig så enkelt? Dessverre er erfaringene delte.

På den ene side er det flott at studenter kan følge undervisningen fra sin egen pult på hybelen eller fra sengen. På den andre side kan streaming hjemmefra bidra til at studentene blir vesentlig mer passive enn når de møter på campus, der de gjerne stiller spørsmål til underviser underveis i forelesningen, eller deltar i summegrupper med andre studenter i mindre grupper i lokalet.

Bjarne Håkon Hanssen, tidligere arbeids- og inkluderingsminister, påpekte i 2005 viktigheten av å komme seg opp om morran. Jeg tror at mange studenter, flere enn før, ikke kommer seg opp og i gang på morgenkvisten, og kanskje heller ikke resten av dagen. De våkner gjerne til, men fristelsen ved å ta undervisningen på stream, gjør at man forblir hjemme. Hvorfor ta T-banen for å rekke dagens morgenforelesning, når det i tillegg er sludd og snø og surt å haste av gårde?

Om man så omsider er på pletten på campus, hvorfor ikke da gå tidlig hjem, og ta siste forelesning på stream? Om man gidder, vel å merke. Det stopper nemlig nok ofte opp med streamingstanken.

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at læringsutbyttet blir mindre ved passiv undervisningskonsumering hjemmefra, sammenlignet med aktiv deltakelse på campus. Læringen blir dårligere, og det blir sannsynligvis også studenttrivselen, i hvert fall på sikt.

Vi vet fra forskning innen positiv psykologi at mennesket blir mer lykkelig av å gjøre meningsfulle aktiviteter, gjerne i fellesskap (eudaimonia). Passiv nytelse (hedonia) er lykkebringende i korte doseringer. En uforpliktende avlytting hjemmefra av en forelesning på mobilen, gjerne med iPod på øret, kan sammenlignes med en slik passiv nytelse, omtrent som å lytte til en mer eller mindre givende podkast.

Min påstand er at utdanning ved bruk av omfattende bruk av streaming vil gi studentene et vesentlig dårligere læringsutbytte, og mange studenter vil slite på grunn av det fremmedgjørende elementet undervisningsformen representerer.

Jeg har mange gode minner fra min tid som universitetsstudent for 30 år siden. Universitetstiden hadde garantert vært en mindre storartet begivenhet å tenke tilbake på, om dagene hadde blitt tilbrakt på stream.

Ved mange akademiske institusjoner har det i post-covid blitt en markant nedgang i antall studenter som deltar i undervisningen, etter at stream har blitt en etablert vane, noen ganger er det så få som møter opp i auditoriet at det blir latterlig. Og når så foreleser sjekker det digitale rom, så er det også svært få studenter på streaming. Hva gjør de på?

Jeg tror at studenter som velger streaming som hovedgeskjeft kommer inn i en passiviserende ond sirkel, der strømmingen etter hvert, når man går lei – hold deg fast – ikke erstattes av tilbakevending til campus, men deltakelse i færre og færre forelesninger. Det virker med andre ord som om innføring av teknologi som muliggjør at studentene kan delta i undervisningen fra hvor som helst har en fremmedgjørende effekt.

Når studentene vet de har en slik mulighet, blir det de facto mindre reell deltakelse, omtrent som personer som har tilgang til Netflix og en rekke andre strømmemedier for film ser langt mindre film og serier enn i de tider der teknologien var mindre utbygget.

Er det så en idé å slå av strømmingen av undervisningen? Jeg hører gjetord om at flere institusjoner planlegger avstengning av streaming fra høstsemesteret av. Det kan være fristende å ty til en slik «escape»-løsning, men etter min mening er det å takke nei til ny teknologi å gå baklengs inn i framtiden, omtrent som politikere rundt 1970 ville forby farge-TV.

Institusjoner som har et tilbud om strømming vil få en konkurransefordel, framfor de som velger fortidens løsninger. Studenter av i dag har nemlig blitt kravstore konsumenter, i tråd med at vi alle blir mer og mer rettighetsbevisste. Det tragikomiske oppe i dette er at studenter som forblir hjemme med strømmelæring der undervisningen innebærer null forpliktelse ikke vet sitt eget langsiktige beste.

Jeg vil hevde at studenter må «dyttes» i riktig retning, dvs. bruke streaming av undervisning som et godt alternativ innimellom, ikke som sin primæraktivitet. Nudging, eller på norsk: dytting, er et begrep som forbindes med Richard Thaler, som fikk Nobelprisen i økonomi i 2017.

Folk velger ofte den mest fornuftige eller helsesunne aktiviteten, når de får en dytt. Studentene må altså frivillig dyttes tilbake til auditoriene.

Hvordan kan vi så «nudge» streaming av undervisning på en fornuftig måte? Svaret på den gordiske strømmeknuten er å få til en form for regulering. Trenger samtlige forelesninger i et kurs å være åpent tilgjengelige på strømming? Jeg mener nei. Hva om studentene kvitterte inn med studentkortet i leseterminaler ved hvert undervisningsrom, eller på mobilen sin i forkant, og kun fikk tilgang til unik strømmekode på 25 prosent av forelesningene, der det ble registrert antall strømmedeltakelser?

Jeg skal ikke her og nå opphøye meg til å ha noe fasitsvar på hvordan regulere studenters bruk av streaming. Jeg tror imidlertid ikke forbudsveien er veien å gå når det gjelder strømming av undervisning ved norske høyskoler og universitet anno 2022 og framover.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

debatt covid19 strømming bjarne håkon hanssen handelshøyskolen bi nudge stig berge mathiessen meninger
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS