Økonomer diskuterer krise, kapital og kompetanse

Det er igjen global økonomisk tilbakeslag. Vår kunnskapsløshet er stor. Igjen graver økonomene fram økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) og hans teorier om krisebekjempelse og som fikk den vestlige kapitalismen ut av den kjente mellomkrigstidens katastrofale økonomiske tilbakeslag. Hans verktøy var en aktiv stat med oppgave å sprøyte inn ny kapital i offentlig og privat virksomhet for å få hjulene i gang igjen, og med nye penger skape aktivitet og arbeidsplasser. «Skaff gjerne denne kapitalen til veie med låneopptak», sa Keynes som oppfordring til nasjonalstater i problemer. Men hvilke status forskning og høyere utdanning, kompetanseheving, kommer lite fram i hans skrifter

I USA ble budskapet om statlige intervensjoner fanget opp og kalt «New Deal». New Deal er et vanlig navn på president Franklin D. Roosevelts reformprogram i de harde 1930-årene. Utdanningen fikk sitt. I dagens kriserammede EU, er direktivet om forbud mot konkurransevridende statsstøtte til bedrifter og næringsliv blitt nærmest en vits. Milliarder av euro settes inn som krisepakker. Alle medlemsland bryter direktivet, ledet an av de tunge økonomiene – Tyskland, Frankrike, Italia og Spania. Advarslene har ikke latt vente på seg: For hvor skal disse pengene komme fra, særlig for de fattige landene i sør? For disse landene er eneste utvei utenlandske lån siden de ikke kan trykke opp flere euro selv. Og hva med forskning og innovasjon? «Kompetanseheving» er viktig i vår situasjon antyder den norske regjeringen som viktig og noen universitet har blitt utpekt til oppgaver– men også det koster staten penger.

Særlig den australske stjerneøkonomen Steve Keen har kritisert den rendyrka pengeløsningen i sin bok: «Can We Avoid Another Financial Crises». Han har uttalt at «økonomien trenger en ny reform: Både venstre- og høyresiden tar feil.» Det ser vi nå i dagens økonomiske krise som koronapandemien har skapt. Den politiske venstresiden så vel som den politiske høyresiden satser på samme hest: Kortsiktige statlige pengeinnsprøytninger, kalt krisepakker. Men storsatsing på bygging av framtidsrettet kompetanse ender som bisetninger i den politiske retorikken.

Keen viser til foreldet økonomisk teori hvor nettopp gjeld er en blind flekk som ikke diskuteres. Blindheten må bort ved ny grunnleggende forskning. Keen påpeker at Keynes synes å ha glemt at lån, ubønnhørlig, må tilbakebetales en gang. Det gjelder også dagens krisepakker i form av statsobligasjoner og gigantiske lån fra blant annet fra IMF eller Verdensbanken. Keen foreslår at denne bølgen av krisepolitikk blir kalt «deform» i stedet for «reform». Nå må tilnærmingen bli reform som holder avstand til de ny-klassiske markedsteoriene.

Det snakkes om naturlige svingninger i kapitalismen som en naturlov. Det er det slett ikke, det finnes ikke noen naturlov for dette, sier Keen. Det ser vi i dag da smittetiltak mot korona er den åpenbare grunnen, et virus. Presset på økonomien kommer av kostbare smitteverntiltak verden rundt, og kunnskapsløshet om det som skjer.

Økonomier kan manipuleres til å blomstre, men til hvilken pris? Ja, sier Keen, nasjonale økonomier kan manipuleres til å blomstre ved å skape «junk economies», altså ved at staten opptar lån og slik øker en etterspørsel som fremmer vekst i verdiskapingen målt i BNP og holder arbeidsledigheten nede. Men i virkeligheten er det bare en utsettelse, simpelthen for det fører til stadig mer kreditt som senere må tilbakebetales. Ny kunnskap er et potensial som er gratis til bruk når den er skapt.

Og med Keens tilnærming kan også Norge oppleve et økonomisk krasj i den nære framtid med sin ensidige eksportavhengighet og Erna Solbergs ensidige satsing på markedsstyring og nedbygging av statens styringsrolle. Motargumentet er at Norge har jo Oljefondet til å dekke kostnadene uten gjeldsopptak.

Så inntil videre og slipper den norske staten underskuddsbudsjettering, det vil si opptak av lån internasjonalt for å balansere nasjonalbudsjettet, for å holde hjulene i gang.

Men Steve Keen er ikke nådig, og sier det hjelper ikke det for penger brukt er jo egentlig lån tatt fra framtidige generasjoner. Norge kritiseres også for en slapp innsats når det gjelder kompetansebygging og satsing på kritisk høyverdig grunnforskning. Altså sats store penger på dybdeforskning, og mindre på fragmenterte mindre prosjekter, ment å løse kortsiktige problemer og behov.

Hvis vi benytter Keens perspektiver, kan vi si at det egentlig dreier seg om å forme framtidens politikk mot investeringer i grunnforskning, grønn industri og velferdstjenester. Vi må bort fra uproduktiv kapital investert i all verdens verdipapirer og finansielle sprell a la Equinor. Dette for å få kontroll med resesjonens og kunnskapsløshetens forbannelse. Steve Keen er vel verd lesning i vår krisetid og usikre økonomiske framtid.