Nytt faglig fellesskap – fra fysisk distansering til digital og sosial samhandling

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et debattinnlegg publisert i Khrono 03.07.2020, leverer ph.d.-stipendiat innen innovasjon og demensomsorg ved Høgskolen i Innlandet, Ane Bast en god situasjonsbeskrivelse av livet som stipendiat under en pandemi. Samfunnet står igjen ovenfor en gradvis nedlukking med nye nasjonale anbefalinger sentrert rundt de store byene. I dette innlegget vil vi dele noen refleksjoner rundt tilværelsen som stipendiat i Alta - og hvordan nye måter å samhandle på har gitt ny giv for å utforske pågående og faglige debatter i fellesskap. Ved å mobilisere sosiale krefter digitalt, oppstod et lokalt handlingsrom midt i en krise.

Begreper som smittevernhensyn, felles dugnad, sosial distansering og nødvendige tiltak, har i løpet av de siste månedene omorganisert hverdagen vår på de fleste områder. Ph.d.-stipendiat Ane Bast karakteriserte arbeidet med egen doktorgrad som å «famle i mørket», der særlig konsekvensene for pågående feltarbeid var store selv etter en gradvis gjenåpning. Forskningsdesign som går tett på mennesker er ikke bare vanskelig under en pandemi, det er også uforenelig med krav om smitteverntiltak. Våre forskningsprosjekter, forankret i Sápmi, undersøker bærekraftig samisk reiseliv og museumsfremstillinger av den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner. Konsekvensene av gjentatte innstramminger er for oss særlig store for de planlagte prosesser som involverer kontakt med forskningsfeltet og samarbeidspartnere.

Selv med relativt få smittetilfeller i nord, gjorde fysisk og sosial distansering nære dialoger og relasjoner til næringsaktører, institusjoner og lokalsamfunn utfordrende. Deler av arbeidet med avhandlingene er fremdeles satt på vent. Følelsen av å være i periferien ble ikke akkurat mindre på hjemmekontor og vi savnet spontaniteten som utartet seg på campus ved en kaffetrakter, møter i gangen eller diskusjoner over lunsjbordet. Da mulighetene til å treffes fysisk ble borte, var digitale løsninger den eneste veien framover. Vi tok aktivt del i det teknologiske kvantespranget – en omstilling som åpnet et nytt mulighetsrom for inspirasjon og progresjon i våre ph.d.-løp.

Vi satt altså på hvert vårt hjemmekontor i mars og prøvde å tøyle gryende panikk over hvilke konsekvenser pandemien ville ha for våre nærmeste, næringsliv og samfunnet. I den beryktede «ph.d.- bobla» økte også bekymringen for pandemiens betydning for vår egen faglige utvikling. Behovet for faglige, sosiale fellesskap var akutt! Flere enn oss var bekymret for stipendiatenes alenehverdag på hjemmekontor. «Vi trenger hverandre mer nå enn noen gang før. La oss gjøre noe faglig sammen». Mailen kom fra ph.d.-koordinator Britt Kramvig. I dialog med henne fikk vi satt ord på personlig frustrasjon og følelsen av faglig stagnasjon. Vi var enige om å videreutvikle en etablert lesegruppe til en faglig online lunsjseminar, og ideen bak et nytt faglig fellesskap var plutselig en realitet.

Med dette som utgangpunkt ble stipendiater fra ulike institusjoner invitert inn til faglige diskusjoner om utfordringer linket til tema om turisme, kulturarv, landskap og kunnskapspraksiser i det post-koloniale Sápmi. Programmet ble satt i fellesskap og reflekterte viktige tema og diskusjoner som kom opp underveis og som vi sammen så som sentrale etter hvert som månedene i isolasjon strakte seg ut i tid. Vi diskuterte hvilke fagpersoner gruppen vår var inspirert av og som vi ønsket å møte. Vi siktet høyt og fikk overraskende nok positiv respons. Ukentlige møter ble arrangerte med gjester som sendte oss tekster, vi leste og forberedte oss - og så møttes vi på zoom. Under moderering av ph.d.- koordinator fikk vi her presentere oss selv og forskningsprosjektene våre, lytte til hverandre og utfordre hverandre innenfor en trygg ramme. Et forholdsvis enkelt format på et fellesskap som fikk navnet Faglig online lunsj.

Det at vi som stipendiater er et forskernettverk forankret «i periferien» ble til vår overraskelse vår største fordel. Nasjonale og internasjonale forskere sa ja til å møte oss nettopp på bakgrunn av at vi er et felleskap som representerer lokal kunnskap og innsikt i det som skjer i Nord, og ikke minst i Sápmi.

les også

Dette koster ph.d.-forsinkelser den enkelte institusjon

Dette tar forskningsformidling til et nytt nivå, der vi som stipendiater får spredd kunnskap om våre forskningsprosjekter på en ny og inspirerende måte. Samtidig forsterket møtene en opplevelse av at våre individuelle forskningsprosjekter var interessante og inspirerende for andre enn oss selv. Faglig var vi ikke lenger i periferien, men i sentrum.

Introduksjonen til nye personer med faglig bakgrunn og nedslagsfelt var spennende og utfordrende. Hierarkiske strukturer mellom personene som deltok i fellesskapet ble visket ut. Etter hvert møtte vi også næringslivsmentorer, næringsaktører og andre regionale kompetanseorganisasjoner og klynger. Slike koblinger er også viktige og fruktbare for kunnskapsbygging i og om regionen i en tid som denne. Fellesskapet er nå etablert som en langvarig og pågående relasjon, som har skapt engasjement og ansvar for hverandres faglige utvikling i en situasjon preget av usikkerhet.

Et slikt sosialt fellesskap føyer seg inn i rekken av alternativer som kan oppstå i en krise, beskrevet som et mulighetsvindu av sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. For å kunne hente lærdom ut av dagens situasjon, er vi nødt til å tenke nytt. Vi står i en ny global situasjon der verden krymper og vi er avhengige av hverandre. Dette fordrer ikke bare en ny kurs, men også mulighet for å samarbeide om kursen og bry oss om hverandre. Kanskje vår modell for et nytt faglig fellesskap kan smitte i positiv forstand, og brukes som en plattform for å styrke stipendiatens faglige utgangspunkt i usikker fremtid. For, vi trenger hverandre mer nå enn noensinne...