Ny viten bør skape begeistring, ikke bekymring

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vår nye artikkel Using statistical methods to model the fine-tuning of molecular machines and systems i Journal of Theoretical Biology, har falt Morten Mattingsdal ved Universitetet i Agder tungt for brystet, og ved sin kommentar til khrono.no ytrer han bekymring. Det kan være med god eller dårlig grunn.

Mattingsdal hevder at vår artikkel er en teoretisk artikkel uten holdepunkter i data. Da må han ha lest artikkelen helt overfladisk, uten å se til detaljene. Et av de sentrale eksperimentelle arbeidene vi bygger rammeverket vårt på er utført ved det velkjente Medical Research Council Centre i Cambridge, av molekylærbiologen Douglas Axe. Resultatene er beskrevet i vår artikkel. Axe har også skrevet en populærvitenskapelig bok om sine empiriske studier innen molekylær biologi med tittel Undeniable: How Biology Confirms our Intuition that Life is Designed (2016).

Statistiske modeller spiller også en viktig rolle innen biologien. Alternativet til å utvikle og anvende teoretiske modeller er gjerne bygget på ren magefølelse. Innen tradisjonell biologi har man i altfor stor grad basert seg på hva som overfladisk passer, og ikke hva som er den underliggende forklaring. Det er nettopp her finjustering gir et rikere rammeverk for en økt forståelse. Alle som spiller gitar vet hva finstemming betyr, og de som mikser lyd på miksebordet vet at alle lydkildene justeres i harmoni før konserten kan begynne.

les også:

Har fått publisert Darwin-kritikk

Finjusteringsbegrepet (engelsk «fine-tuning») har fått mye oppmerksomhet innen fysikk siden den overraskende oppdagelsen for flere tiår siden, og slår fast at de grunnleggende naturkonstantene i fysikken er finjustert til presise verdier for en rik kjemi og dermed muligheten for liv. Denne finstemmingen var forløperen til de mangfoldige teknologiske innovasjoner vi finner i livets historie.

Finjustering er enda ikke brukt i bred skala innen molekylærbiologi. Artikkelen vi har skrevet påviser samme sjeldenhet av funksjonelle proteiner, komplekse biokjemiske maskiner i levende celler og i cellenettverk, som tidligere er påvist innen fysikk og kjemi. Mulighetsrommet du skal lete i for å ta patent på et nytt protein er ekstremt stort. Dersom man ser til antallet organismer som har levd på jorden, blir man sjanseløs. Utfordringen i å plukke ut ett enkelt unikt atom i Melkeveien blir ingenting i forhold.

Finstemming defineres og detekteres med rent naturvitenskapelige metoder. Vi diskuterer også de statistiske metodene som ligger til grunn for finjustering, presenterer et rammeverk for slik analyse, og hvordan den utfordrer konvensjonell darwinistisk tenkning. Finjustering og design fortjener nå oppmerksomhet i det vitenskapelige miljø.

Mattingsdal hevder videre at han er redd for at artikkelen vår kunne brukes til å markedsføre evolusjonskritiske ideer. Vi mener det er viktig med fri og forskning opinionsdannelse, delvis gjennom vitenskapelige tidsskrifter, men også i andre typer fora. Hvis forskjellige meninger får møte i et åpent samtaleklima, er sjansen stor for at forskningen vil komme fram til de beste og mest korrekte forklaringer.

Når det gjelder fortolkning av finjustering i en større kontekst enn den rent naturvitenskapelige, er dette avhengig av konteksten. Vi har allerede en rik faglitteratur om dette ut fra oppdagelsen innen fysikken. Dette er en av de store hemmelighetene naturen bærer med seg, og porten åpner seg til flere andre fagområder. Som en kollega sa til meg: Dette er jo de virkelig interessante spørsmålene. At dette skaper en viss uro blant nydarwinistene er ikke til å unnslå.

Det er ikke noe nytt at rebell-vitenskap skaper uro når det strider med konsensus. Kritikk av den moderne versjonen av Darwins teori («nydarwinismen») fikk sitt gjennombrudd på selveste Royal Society i London i 2016.

Nytenkning er altså under oppseiling.