NTNUs covid-19-test: Fra grunn­forskning til innovasjon på én uke

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Man skal være varsom med å trekke frem positive sider ved kriser, men ved NTNU har vi erfart hvilken innovasjonskraft tunge forskningsmiljøer evner å mobilisere på rekordtid – når behovet er stort nok og velviljen fra omgivelsene spiller på lag.

Historien om NTNUs covid-19-test er en historie om hvordan grunnforskningsmiljøer som faglig sett står langt fra hverandre, plutselig kom sammen for å løse en kompleks utfordring. Det er historien om hvordan innovasjon ble en prioritert oppgave i fagmiljøet i akademia.

Utviklingen av NTNUs covid-19 test kom etter et behov fra St. Olavs Hospital 21. mars 2020. Sykehuset trengte teknologi for å kunne teste flere pasienter for COVID-19,- det nye viruset.

Kort tid etterpå hadde de to forskningsgruppene og fagpersoner fra St. Olavs Hospital utviklet en svært sensitiv testmetode for å identifisere viruset. Testen ble verifisert mot konvensjonelle tester og godkjent for bruk av norske myndigheter.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-

Det er per i dag solgt mer enn 6 millioner testsett av NTNUs covid-19 test. At NTNU innehar rollen som produsent og eksportør av testsettene er et unntak fra normalen og skyldes dispensasjon fra myndighetenes side for å imøtekomme et høyt prioriterte behov.

Hva er det som muliggjorde denne solskinnshistorien? Det er noen uvanlige hendelser i denne prosessen og en forutsetning som var tilstede, som vi bør hente lærdom fra.

På under et halvt år klarte krefter ved NTNU å omsette grunnforskning til et markedsprodukt, innovasjon ble en prioritert oppgave, vi laget en «fabrikk» på universitetet og eksportere et kommersielt produkt.

Et universitets formål er å undervise, forske, formidle og bidra til innovasjon og verdiskaping. Men vi har ikke som kjerneoppgave å lage fabrikker og eksportere varer. Det er næringslivets oppgave. Dette tilfellet viser at grunnforskning raskt kan omsettes til nyttige produkter som kan gi inntekter. Så hvorfor er ikke næringslivet og virkemiddelapparatet mer interessert i grunnforskningen som et utgangspunkt og potensiale for innovasjon og omstilling?

I land som Europa og USA blir næringslivets samarbeid med grunnforskningsmiljøer sett på som en viktig innsatsfaktor i høyteknologisk industriell innovasjon.

Her hjemme havner ofte grunnforskningen mellom to finansierende stoler. På den ene siden står næringslivet som oftest prioriterer investeringer som gir forutsigbare innovasjoner og kortsiktige resultater. Næringslivets investering i grunnforskning blir ofte sett på som en dugnad hvis det er midler til overs. På den andre siden opplever mange forskere at forskerkarrierer stopper opp når de prioriterer å jobbe med innovasjon og at det ikke er handlingsrom og finansiell risikovillighet til å prøve ut nye hypoteser. Ofte settes den grunnleggende kvalitetsforskningen opp som en motsetning til å prioritere innovasjon og omstilling.

NTNUs COVID-19-test viser at det er godt mulig å kombinere langsiktig satsing på grunnforskning og innovasjon,- ja faktisk så var det en viktig forutsetning for den grensesprengende innovasjonen, COVID-19-testen, at Norge og NTNU over tid har satset på grunnleggende langsiktig forskning på disse fagområdene. Vanligvis vil det være et viktig strategisk valg om forskere vil prioritere innovasjonsarbeid. I det norske systemet er fallhøyden for forskerne ofte for stor til at de velger grunder-veien og potensialet for verdiskaping fra grunnforskningen utløses derfor ikke til fulle.

Hastigheten i prosessen har også spilt en nøkkelrolle. Dette skjedde i krisetid, noe som gir større aksept og tilrettelegging for at prosjekter kan gjennomføres utenfor gjeldende regelverk. Samfunnet trenger så klart rammer, regler og retningslinjer. Men nå ser vi at innovasjonspotensialet kan utløses i større grad ved å legge til rette på nye måter.

Fram til i fjor var det en internasjonal enighet om at det tok om lag 8-14 år å utvikle en vaksine. Når vi ser hvor mange nye godkjente vaksiner vi har klart å få frem i verden på kort tid, skyldes det flere faktorer. Noe av farten kan tilskrives ekstrainnsats og tydelige behov på grunn av pandemien. Men det skyldes også at vi har en grunnforskningsplattform, kompetanse og teknologi vi lett kan høste fra, innovasjonsarbeidet har en klar prioritet og det legges til rette for fleksibilitet utvikling av nye rutiner, finansieringsordninger og rammevilkår for forskerne.

Skal Norge klare å henge med, omstille seg og hevde seg internasjonalt i det grønne skiftet, må vi se på samhandlingen mellom akademia, virkemidler og næringsliv med nye, koronafriske øyne. Vi må bruke det vi har lært av pandemien.