NTNU versus Sintef

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en kronikk i Dagens Næringsliv slår professor Magnus Langseth alarm om dårlig samarbeidsklima og økende konkurranse mellom NTNU og Sintef. Og Khrono følger opp med intervju av konsernsjef Alexandra Beck Gjørv og NTNUs prorektor professor Bjarne Foss.

Professor Langseth snur problemet opp ned. Han ser på verden fra sitt eget grautfat. Problemet er ikke at Sintef stjeler forskningsmidler fra NTNU, problemet er at NTNU i økende grad konkurrerer med Sintef på det kommersielle oppdragsmarkedet.

De siste tredve årene har det ved NTNU fått utvikle seg en aktivitet hvor NTNUs virksomhet er blitt mer og mer kommersiell. Det er etablert forskningsavdelinger under paraplyen av NTNUs egne institutter; avdelinger hvor NTNUs statslønnede professorer driver oppdragsforskning uten belastingen av universitetets undervisningsforpliktelser. Dermed har det ikke bare oppstått en konkurransevridning i Sintefs disfavør, men også en skjevfordeling av tilgangen til eksterne midler mellom professorene.

Les også

Flest EU-millioner til Sintef, her er de som tar ut mest

For de som er med på leken er den positive effekten at finansieringen av stipendiater har skutt i været, og at penger til vitenskapelig utstyr ikke lenger er et problem. Men det er en overdrivelse når Langseth fremstiller det som et truende problem at 50% av budsjettet for noen NTNU-institutter nå kommer fra eksterne midler. Det er ingen grunn til å oie seg; denne femti-prosenten er hovedsakelig midlertidige stipendiat- og post Doc-stillinger.

På den annen side har han jo underlig nok rett. At et universitetsinstitutt har satt seg selv i den situasjonen at de må skaffe inn femti prosent av budsjettet fra eksterne midler, er et faresignal om at noe er riv ruskende galt. Saken er at når et universitet etablerer rene forskningsavdelinger innenfor egne rekker, og disse avdelingene får vokse over alle hauger, er det bare et tidsspørsmål før hele institusjonen får et identitetsproblem.

Et universitets fremste oppgave er ikke å drive oppdragsforskning, men å drive forskningsbasert undervisning. Det var derfor Sintef ble etablert (av NTH i 1950), slik at professorene kunne drive med sitt, og samtidig ha nytte av et nært og gjensidig samarbeid med en institusjon som på en kommersiell måte kunne betjene behovene til norsk industri, et samarbeid som i sin tid ikke bare dreide seg om forskning men også om undervisning. Tanken var at det skulle være «åpne dører» imellom NTH og Sintefs ansatte. Trafikken skulle gå begge veier, med deling av forskning, undervisning og bruk av vitenskapelig utstyr. Dette har vært en symbiose som i sytti år har fungerte meget godt til stor nytte for norsk industri og offentlig forvaltning.

Les også

NTNU har best omdømme, også i år

Det er ikke noe galt med ekstern finansiering av stipendiater i seg selv. Heller ikke at NTNU i perioder lar sine professorer konsentrere seg om forskning alene. Problemet oppstår på lang sikt, når professorene får ansvar for så mange prosjekter og stipendiater at de blir overveldet av administrasjon, og overlater all forskning til stipendiatene sine. Da er det slutt på forskningsbasert undervisning. Dessverre er det da bare tellekant-entusiastene som jubler.

Krise? Ja, men det er kommersialisering av NTNU som er bekymringen. NTNU må løfte blikket og se hva som er landets langsiktige interesser. Samfunnsoppdraget er først og fremst å levere gode nyutdannede sivilingeniører, medisinere, humanister og samfunnsvitere til norsk industri, helsevesenet og offentlig forvaltning.

Forskning? Jovisst, men aller mest med faglig entusiasme. På internasjonale rangeringer er NTNU et av Nordens dårligste universiteter. Det er ikke noe å kimse av. Det er på tide at NTNUs styre begynner å bruke statens bevilgninger til støtte for sine professorer. Da vil de kanskje slippe de å måtte bekymre seg for konkurranse fra Sintef.