(Norsk)Alarmen går?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg leste artikkelen datert 01.02.23 etter å ha forelest over lydsystemet i norsk for et kurs med 93 påmeldte studenter. Noen av dem skal bli norsklærere i norsk skole, andre skal spesialisere seg i norsk som andrespråk. Noen er internasjonale studenter, noen tar et år nordisk for å utvide kompetansen etter at de har tatt master i et annet fag. Gruppen er mangfoldig, og så stor at det neppe er grunnlag for alarm, selv om studenttallet noen år har vært høyere.

norsk fagspråk

Studentane vel bort norskfaget: Klarar ikkje å fylla studieplassane

Men hva så med masternivået? Er studentene våre virkelig ikke interessert i morsmålet sitt når de kommer videre opp i systemet? Jo, det er de. De undersøker både mellomnorsk og nynorsk, amerikanorsk og værmeldingsnorsk, dubbenorsk og produktive suffikser — og ganske mange flere sider ved skriftlig og muntlig norsk. Dyktige stipendiater har vi også, og nåløyet for å bli stipendiat hos oss er trangt.

Annethvert år arrangeres en nasjonal konferanse der temaet er norsk språk i all sin bredde. Der møtes unge og gamle forskere fra vidt forskjellige forskningstradisjoner, men som alle har det felles at de utforsker norsk språk. I fjor, da konferansen ble holdt i Tromsø, var det påfallende mange unge forskertalenter som viste frem arbeidet sitt, så heller ikke der fikk jeg inntrykk av at forholdet er alarmerende.

Hvordan kan det så ha seg at det som ser ut som krise utenfra, oppleves annerledes fra innsiden? En grunn kan være hvordan man teller, og hva som kalles for hva. Artikkelen i Khrono har norsk fagspråk over overskriften, og nevner videre norskfaget, disiplinfaget, lektorutdanning og bachelor i nordisk. Også uttrykket det gamle universitetsfaget brukes. Og det er ikke rart at en kan gå surr i alle betegnelsene.

For å ta norsk fagspråk først: Det er en helt annen sak enn undervisnings- og forskningsfaget. Debatten om domenetap for norsk fagspråk gjelder ikke i så stor grad for oss som holder på med nordisk språkvitenskap. Vi underviser på norsk, studentene skriver sine masteroppgaver på norsk, og selv om også vi publiserer internasjonalt, har vi flere gode tidsskrift der vi kan publisere på høyt nivå — på norsk.

Hvis vi går over til de andre begrepene som brukes i Khrono-artikkelen første februar, kan følgende oppklaring være på sin plass: På høyskolene brukes norsk om det som på universitetene kalles nordisk. Disiplinfag er en ny betegnelse som er kommet inn med lektorutdanningen, for å skille fagene fra didaktikk, pedagogikk og praksis. De som tar bachelor og master i nordisk, har undervisning sammen med de som går lektorprogrammet, og i noen tilfeller de som tar norsk som andrespråk og norrønt. Om det er få studenter på noen av programmene, er de mange til sammen. Oppdelingen i ulike retninger eller program kan skjule at den samlete studentgruppen er stor. Og da er de som går på andre program, men som likevel tar fag hos oss, ennå ikke nevnt, selv om de bidrar til studiepoengproduksjonen.

Er så alt rosenrødt? Nei, det ville jo være for godt til å være sant. Ser vi på studenttall i forhold til antall vitenskapelig ansatte i det lange perspektivet, har antall ansatte gått ned samtidig som antall studenter har vært stabilt høyt. Færre ansatte vil dessverre si færre valgmuligheter for studentene, og enten mindre studentoppfølging eller mindre forskning fra vår side.