Norsk fagspråk må telle på CV-en

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Veileder for vurdering i akademiske karriereløp (NOR-CAM, 2021) er god, men kan bli enda bedre.

I universitets- og høgskoleloven er norske universitet og høgskoler gitt et særlig ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk. Etter loven er vi altså forpliktet til å arbeide med norsk fagspråk og med å utvikle norsk terminologi.

Samtidig sier ansatte i sektoren i en ny undersøkelse fra Språkrådet og UiB, utført av Rambøll, at de ikke skriver på norsk, og heller ikke arbeider med norsk fagspråk.

De ansatte oppgir hovedsakelig fire grunner til at de ikke skriver på norsk:

1) det anses lite karrierefremmende

2) det er for liten tid til å skrive på norsk

3) skriving på engelsk oppmuntres

4) det finnes ikke fagspråk på norsk

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Når en søker om en vitenskapelig stilling, opprykk eller om å bli merittert underviser, vil en komité vurdere formelle kvalifikasjoner, arbeidserfaring, publiseringer og formidling.

I en periode har vi sett at det er blitt lagt økt vekt på å publisere i høyt rangerte publiseringskanaler ved slike kompetansevurderinger. Dermed blir visse former for fagskriving og fagformidling høyere verdsatt enn andre.

Det å skrive artikler på nivå 2 har særlig blitt oppmuntret. Fordi flere fagfelt mangler norske eller skandinaviske publikasjonskanaler på nivå 2, fører dette til at flere skriver på engelsk. I tillegg ønsker vi selvfølgelig å delta i den internasjonale fagdiskusjonen, og derfor skriver vi på engelsk. Dette er noe av bakgrunnen for svarene som kom frem i undersøkelsen fra Språkrådet og UiB.

Kompetansevurdering er blitt tematisert i europeisk sammenheng i den senere tid. Vektingen av kvantifiserbare, bibliometriske mål generelt og rangeringer av publiseringskanaler spesielt har fått økende kritikk.

En har ønsket å få til en mer åpen forsknings- og ansettelsespraksis på flere nivå: Gjennom å bevege seg bort fra ukritisk bruk av bibliometriske målinger, få økt transparens i prosesser rundt ansettelser og opprykk og fremme kjønnsbalanse og mangfold. For å få dette til, har det vært et ønske om å etablere verktøy som kan føre til mer åpen og ensartet praksis ved kompetansevurdering.

Som rapportert i Khrono i august i fjor, er det nå bred enighet om å endre på praksis i hvordan kompetanse blir vurdert. Det har pågått et arbeid med et slikt rammeverk i flere europeiske land, også i EU.

I Norge har en arbeidsgruppe oppnevnt av UHR levert Veileder for vurdering i akademiske karriereløp (NOR-CAM, 2021). Veilederen bygger på det europeiske arbeidet, men i tilpasset form. Universitets- og høgskolerådet anbefaler at UH-sektoren bruker veilederen. Den skal tilby en mer systematisk og strukturert ramme for vurdering av kompetanse ved norske institusjoner.

Flere av de norske utdanningsinstitusjonene stiller seg avventende til en europeisk avtale på dette feltet. Det er likevel bred institusjonell støtte for det nasjonale samarbeidet bak den nye veilederen. Den har gitt institusjonene mulighet til å merittere arbeid med norsk fagspråk og terminologi. Norske universiteter og høgskoler er antakelig i gang med å ta veilederen i bruk, men alle har nok ikke kommet like langt.

Veilederen er delt inn i seks fagfelt som blir brukt ved kompetansevurdering:

1. forskingsresultater

2. forskingsprosessen

3. utdannelsesfaglig kompetanse

4. samspill med samfunnet, formidling og innovasjon

5. ledelse og verv

6. annen erfaring

Veilederen gir råd om flere former for arbeid med fagspråk: Under «utdannelsesfaglig kompetanse» nevnes f.eks. utvikling og deling av læremidler. Det betyr at arbeid med lærebokskriving, utarbeiding av læringsmateriell, digitale verktøy, hefter osv. kan virke positivt ved ansettelse, opprykk eller merittering.

Under «Samspill med samfunnet» står det blant annet lærebøker, forskningsrapporter og utredninger. Å skrive rapporter, tekster innen offentlig forvaltning og populærvitenskapelige fremstillinger vil altså virke meritterende, og dette er sjangre som krever et norsk fagspråk og norsk terminologi.

Det vil si at en del arbeid som henger sammen med utviklingen av et norsk fagspråk, allerede er tatt inn i et rammeverk anbefalt av universitets- og høgskolerådet. Dette bør signaliseres tydelig ute i institusjonene. Slik kan institusjonene konkretisere eget ansvar for arbeid med norsk fagspråk, og sørge for at dette arbeidet meritteres.

I tillegg ønsker vi at veilederen kan formuleres enda tydeligere når det gjelder arbeid med terminologi og fagspråk.

For å ta utgangspunkt i vår egen organisasjon står det pkt 2.1.6. i dokumentet til meritteringsordningen til UiA at utvikling av fagspråk kan «tillegges positiv vekt» ved søknad om å bli merittert underviser. Her ligger det en viss verdsetting av arbeid med terminologi og fagspråk. Men det er mulig å formulere det enda tydeligere i veilederen, slik at det å lage termlister eller arbeide i termgrupper verdsettes ved kompetansevurdering.

Det er viktig å poengtere at veilederen er ment å dekke bredden i kompetanser, og det uttrykkes tydelig at «alle skal ikke gjøre alt».

Å tydeliggjøre at arbeid med norsk fagspråk og terminologi skal meritteres, betyr altså ikke at dette er et krav til hver enkelt ansatt. Det betyr at den som kan og vil engasjere seg i dette, skal belønnes. Og det innebærer at sektoren som helhet tydelig signaliserer at arbeidet har verdi.

Om institusjonene skal ta sitt lovpålagte ansvar på alvor, må de institusjonelle ordningene for merittering av arbeid med norsk fagspråk og terminologi klargjøres og kommuniseres. Arbeid med meritteringsordninger og revidering og implementering av den nye veilederen er et godt sted å begynne.

les også:

Mener språket forskerne bruker ikke er til å forstå