Debatt tor eldevik

Norges siste valgte rektor?

Hjørnesteinen i et demokrati utover almen stemmerett, er at med stemmerett følger valgbarhet, skriver professor Tor Eldevik.

Jeg vil sterkt oppfordre de nyvalgte rektorater ved UiO og UiB snarest å legge til rette for en kritisk og konstruktiv dialog om det som åpenbart kan problematiseres – og dermed i praksis er problematisk – ved dagens universitetsdemokrati og valgordning spesielt, skriver innleggsforfatteren.
Jeg vil sterkt oppfordre de nyvalgte rektorater ved UiO og UiB snarest å legge til rette for en kritisk og konstruktiv dialog om det som åpenbart kan problematiseres – og dermed i praksis er problematisk – ved dagens universitetsdemokrati og valgordning spesielt, skriver innleggsforfatteren.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kronisk lav valgdeltakelse, vekting av stemmer, stemmeberettigede som ikke er valgbare, valgkamp drevet fram av bjellesauer – til dels i lederstillinger. Dette er også demokrati. Men hvor mye lengre?

Årets rektorvalg ved UiB er i gang. Begge kandidater er del av det sittende rektoratet. Og selv om det til dels var temperatur i rektordebatten, er det vanskelig å peke på store forskjeller i valgplattformene. De representerer først og fremst kontinuitet. Ved UiO fikk rektor Stølen nettopp sin andre periode bekreftet av eget styre; i mangel av motkandidater ble det ikke holdt ordinært valg.

Sist gang det var konkurranse om vervet ved de to institusjonene, i henholdsvis 2013 og 2017, var valgdeltakelsen 28% og 17%. Da Sunniva Whittaker ble valgt til rektor ved UiA i 2019, var deltakelsen 16%.

Fåmannsvelde. At disse universitetene de neste årene vil ha en kompetent og engasjert øverste ledelse, er hevet over tvil. Men overstående peker også på at universitetsdemokratiet er utfordret gjennom hvordan vi forvalter det. Tiden er overmoden for åpen diskusjon og eventuell revisjon av dagens valgordning. Den kan framstå som et fåmannsvelde. I praksis gjennom valgdeltakelsen og hvordan kandidater fremmes; formelt gjennom vektingen av stemmer og valgbarhet.

ABCD i demokrati. Universitetet som institusjon er på mange måter hierarkisk. Men som arbeidsplass, i forholdet mellom kolleger, er vel tiden i stor grad – og av gode grunner – løpt fra en ordning med A- og B-lag. Likevel holder vi oss med rangeringen av universitetssamfunnet i gruppe A, B, C, D, der A er de fast vitenskapelig ansatte, B de midlertidige, C er de teknisk-administrativt ansatte og D studentene.

Det kan innvendes at dette blir en vel problematiserende tolkning av en nødvendig demografisk inndeling, og at bokstavene er nå bare dem som ble assosiert til gruppene den gang da. Men når vektingen av stemmer ved valg følger av dette, så er rangeringen A til D helt reell (gruppe A og B som valgkrets vektes med 51% ved rektorvalg på UiB, C med 24%; dog en relativ utjevning fra 59% og 16% i 2013). Dette betyr ikke at det ikke er rimelig eller ikke nødvendig med en slik vekting for å ha en hensiktsmessig ordning. Men representativt er det ikke.

En påfallende og beslektet ting, er at det tilsynelatende veldig lett blir valgplattformer og valgkamp – et helt politisk system, om man vil – ganske ensidig på gruppe As premisser. Jeg kan for eksempel ikke huske, og spesielt ikke i årets valgkamp, at gruppe Cs ønsker og behov er blitt viet noen særlig oppmerksomhet. Gitt at studentene suverent er den største velgergruppen (men vektet 25%), og at det er fellesskapet forskning og utdanning som er universitetet, synes det også å være lite oppmerksomhet rundt sistnevnte.

Stemmerett og valgbarhet. Som et slags apropos. Undertegnede tilbrakte deler av oppveksten som kanonføde i mål for Fyllingen 3. Ikke nådde jeg opp til tverrliggeren, og ingen på laget forsto offsidereglene. Men sorteringen i Fyllingen 1, 2 og 3 forsto vi. Den gav et særdeles klart bilde både av hvordan vi jevnaldrende var fordelt etter ferdighetsnivå og av klubbens satsing på de respektive lag.

Jeg vil sterkt oppfordre de nyvalgte rektorater ved UiO og UiB snarest å legge til rette for en kritisk og konstruktiv dialog om det som åpenbart kan problematiseres – og dermed i praksis er problematisk – ved dagens universitetsdemokrati og valgordning spesielt.

Tor Eldevik, professor, UiB

Dette settes virkelig på spissen når en kommer til valgbarhet. Hjørnesteinen i et demokrati utover almen stemmerett, er at med stemmerett følger valgbarhet. Slik er det ikke i universitetsdemokratiet, og spesielt ikke ved rektorvalg. Igjen, det kan være gode og nødvendige grunner til at det er slik. Men argumentasjonen bør være tilsvarende god. Ikke minst i forhold til omverdenen. Der det lugger i vårt forsvar av det bestående, f.eks. der en sliter med å komme opp med rasjonale utover det historiske, må en tørre å åpne opp for debatt.

Bjellesauene. Et karaktertrekk ved universitetsdemokratiet, i hver fall slik jeg har erfart det som ansatt ved UiB siden 2010, er nominasjonsprosesser og valgkamp båret fram av kortere eller lengre lister med signatører som formodentlig skal ha injurierende kraft på vegne av de kandidater som fremmes. Dette er en praksis jeg mener vi med fordel kan gå bort fra, i hvert fall med ledere på ulike nivå i sentrale roller (med mindre de selv stiller til valg).

Autonomi kjennetegner universitetet som institusjon og de enkelte (vitenskapelig) ansattes utøvelse av eget virke. Men samtidig er mye ved organisasjonen som på en hvilken som helst arbeidsplass. Det er avdelinger, det er ledere, det er personalansvar – om enn med et enda større innslag av midlertidige stillinger og behov for nettverk for å sikre en karriere. Alle skal selvfølgelig ha lov til å fremme sitt syn i et demokrati, men det er ikke nødvendigvis demokratifremmende med ledere som i praksis gir klare råd til egne ansatte om hva de bør stemme.

Karikaturen «for eller mot». Det synes stadig å være et overveldende flertall for valgt ledelse ved landets universiteter, i hvert fall ved de institusjonene som stadig holder seg med ordningen. Men vi må slutte å gjøre det så lett for oss selv – å sortere ut landskapet etter hvem som er «for» og hvem som er «mot», og la det bli med det. Noen må tørre å bruke dagens relativt avklarte situasjon til å åpne opp for revisjon av universitetsdemokratiet slik det (ikke) fungerer i dag. Og fortrinnsvis mens man fremdeles sitter med styringen selv.

Jeg vil sterkt oppfordre de nyvalgte rektorater ved UiO og UiB snarest å legge til rette for en kritisk og konstruktiv dialog om det som åpenbart kan problematiseres – og dermed i praksis er problematisk – ved dagens universitetsdemokrati og valgordning spesielt.

Jo mindre representativt eller forståelig en ordning framstår for omverdenen, jo mer er det å forvente at omverdenen blir førende i å sette de framtidige premissene hvis vi ikke selv tar oss på tak.

Godt valg! La det ikke bli vårt siste.

Powered by Labrador CMS