Debatt Tor Grande

Norge trenger ett, sterkt forskningsråd

Heller enn drastiske endringer trenger forskningssystemet forutsigbarhet og stabilitet, skriver prorektor ved NTNU, Tor Grande.

Norges forskningsråd må styrkes, ikke svekkes, skriver Tor Grande.
Norges forskningsråd må styrkes, ikke svekkes, skriver Tor Grande.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I sin kronikk i Khrono 15.08.22 sier statsråd Ola Borten Moe at det er tid for prioritering, og at «vi trenger mindre byråkrati, mer forutsigbarhet og mer tid til faktisk forskning. Tiden er overmoden for å vurdere hele forskningssystemet.» Det er en dramatisk melding og det er vanskelig å få tak i målet, behovet og begrunnelsen. Jeg vil advare mot å gyve løs på det norske forskningssystemet med mål om å gjøre store endringer, uten en veldig klar diagnose av hva som eventuelt er galt. Heller enn drastiske endringer trenger forskningssystemet forutsigbarhet og stabilitet.

Statsråden inviterer til debatt om hvordan vi best organiserer og finansierer forskningen fremover. Det er en viktig debatt. Samtidig håper jeg han bidrar til å klargjøre motivet og premissene for debatten. Jeg gjør herved et første forsøk på å delta.

Norsk forskning er i god utvikling. Kvaliteten er god og økende, vi konkurrerer stadig bedre internasjonalt, og norske forskere «produserer» mer enn noen gang.

Statsråden trekker fram manglende forskningsinnsats i næringslivet som en utfordring. Regjeringen ønsker at de samlede investeringene i forskning og utvikling (FoU) skal utgjøre to prosent av brutto nasjonalprodukt. Det er en kjent sak at norsk næringsliv samlet sett investerer mindre i FoU enn næringsliv i land vi ønsker å sammenligne oss med. Det har vært tverrpolitisk enighet om at investeringene bør opp i flere tiår. Samtidig er norsk næringsstruktur antagelig den viktigste forklaringen på at vi ligger bak land som Sverige og Finland.

Om man sammenlikner norske virksomheter med virksomheter innenfor tilsvarende bransje i andre land, investerer norsk næringsliv omtrent på samme nivå som sine konkurrenter. Samtidig, vi er et høykostland og må derfor konkurrere på produktivitet og innovasjon. Jeg deler derfor statsrådens ambisjon på vegne av norsk næringsliv. Samtidig, dersom vi skal doble investeringene i næringslivet, må vi antagelig endre næringsstruktur.

Regjeringen har akkurat lagt fram et veikart for et grønt industriløft som i stor grad handler om å bli enda bedre på områder der vi allerede er gode. Innenfor alle de sju områdene regjeringen ønsker å satse på er det avgjørende at vi lykkes med å utvikle og utnytte verdensledende forskning og kompetanse. Dette er ikke noe som kommer over natta. At Norge f.eks. kan satse i stor skala på havvind er et resultat av langsiktig kunnskapsoppbygging for mange ulike næringer.

I Norge kompenserer vi for at vi har mange små og mellomstore bedrifter med universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter i og for hele landet. Jeg tror det på mange måter er en åpen, velfungerende og effektiv måte å organisere kunnskapsutviklingen på. Våre fagmiljøer ved NTNU spiller ulike roller i det norske forsknings- og innovasjonssystemet og for det norske samfunnet. Vi bidrar med grunnleggende, banebrytende forskning som flytter den internasjonale forskningsfronten, og vi er tett på behov i arbeidslivet og bidrar til små og store forbedringer i produkter, prosesser og systemer. Ofte i samarbeid med forskningsinstituttsektoren.

Vi har mange enheter ved NTNU som har høy andel eksternfinansiering av forskningsaktiviteten sin, og samlet er andelen eksternfinansiering ved NTNU nærmere 43 prosent. Dersom finansieringsgrunnlaget vårt endres, må også samfunnsoppgavene våre endres. Et varsel om å vurdere hele forskningssystemet er dermed svært alvorlig for oss.

En annen begrunnelse Borten Moe bruker for å vurdere hele forskningssystemet, er at systemet har vært slik siden 90-tallet. Det kan ikke være noe argument i seg selv. Forskningssystemet er jevnlig utsatt for internasjonal evaluering, og kommer godt ut av disse. Den pågående saken om forskuttering av bevilgninger i Forskningsrådet for å unngå overføringer er heller ikke i seg selv en god begrunnelse for å kaste opp alle ballene i det norske forskningssystemet.

Jeg mener at ett forskningsråd med ansvar for grunnleggende forskning, tematisk og anvendt forskning, innovasjon og innovasjon gir bedre muligheter for å finansiere prosjekter med høy kvalitet og høy relevans enn alternativene.

Prorektor Tor Grande, NTNU

Norge var i sin tid et foregangsland da fem forskningsråd ble samlet til ett. Begrunnelsene for dette grepet står seg ennå, og flere land har også fulgt etter og samlet flere forskningsråd i bredere organisasjoner som hindrer fragmentering og sikrer bedre koordinering av forsknings- og innovasjonspolitikken.Systemet med ett forskningsråd gjør at Norge er godt rigget for dreiningen i forsknings- og innovasjonspolitikken mer mot helhetlige samfunnsoppdrag - «missions».

Jeg mener at ett forskningsråd med ansvar for grunnleggende forskning, tematisk og anvendt forskning, innovasjon og innovasjon gir bedre muligheter for å finansiere prosjekter med høy kvalitet og høy relevans enn alternativene. Vi er et lite land og det er effektivt å administrere dette systemet i én organisasjon. Det sikrer mer penger til forskning og mindre til administrasjon. Jeg vil også advare mot å tro at forskningssystemet vil være tjent med at institusjonene selv fordeler midlene internt. Forskningskvalitet er helt avhengig av kvalitetsvurderinger. Om dette ansvaret skyves nedover i systemet vil vi få mer fragmentering og lavere kvalitet i norsk forskning. Det finnes neppe et eneste eksempel på vellykket nasjonalt forskningssystem uten et kraftfullt forskningsråd.

Statsråden peker på at det er mer penger å hente i EU-programmene og at mange forskere bruker for mye tid på å skrive søknader. Han har rett i begge observasjoner. Samtidig er vi helt avhengig av et sterkt nasjonalt forskningsråd for å kunne nå opp i EU-sammenheng. Ikke minst er det viktig at norske forskere er trent i å skrive gode søknader. Uten FRIPRO og SFF i Forskningsrådet vil vi ha store utfordringer med å lykkes med ERC.

I vurderinger av effektiviteten og kvaliteten av systemet kan man ikke utelukkende se på tilslagsprosenten. Søknadsskriving er svært viktig strategiarbeid. Det er slett ikke bortkastet å klargjøre overfor seg selv og andre hva en ønsker å bruke forskningsressurser til.

Det er kilde til vedvarende frustrasjon og ineffektiv ressursbruk at mange norske forskere får avslag på søknader i Forskningsrådet som er åpenbart støtteverdige. I enkelte tilfeller er konkurransen så hard at utvelgelsen blir for tilfeldig. Det er nær umulig å rangere prosjekter som alle har fått toppkarakter. En løsning er selvsagt å øke bevilgningen til disse programmene slik at tilslagsprosenten øker. Situasjonen vi nå står overfor med Forskningsrådet er imidlertid den motsatte — FRIPRO settes på vent. Dette er en helt dramatisk situasjon som vil få alvorlige følger for våre fremste forskningsmiljø.

Uavhengig av om bevilgningsnivået går opp eller ikke, bør man vurdere endringer som reduserer søknadsvolumet. Her kan vi lære av Det europeiske forskningsrådet (ERC) hvor man får karantene om søknaden vurderes som for dårlig. Da kan vi ha en terskelverdi som bidrar til at forskere kvier seg for å sende dårlige søknader og at forskere som har for svak CV fokuserer på å styrke sin kompetanse før søknader sendes inn. Man kan også gjøre noe med virkemiddelet ved f. eks. å redusere størrelsen på tildelinger og redusere antall søknader som prosjektansvarlige kan sende inn.

Det er imidlertid viktig at man ikke legger opp til et system der institusjonene skal sile søknader fra sine ansatte, det setter den akademiske friheten på spill. Institusjonene har heller ikke forutsetninger for slik siling dersom kvalitet skal være avgjørende, det er jo nettopp derfor vi trenger kvalitetssikring gjennom Forskningsrådet som henter inn internasjonale eksperter. Skulle hver enkelt institusjon gjort den jobben selv ville det ført til en voldsom vekst i administrasjon.

Norges forskningsråd må styrkes, ikke svekkes. Hovedproblemet for Forskningsrådet i dag er at behovet for forskningsmidler fra universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, samt privat og offentlig sektor, er høyere enn hva Forskningsrådets nåværende budsjetter kan tilfredsstille. Da er riktig medisin å styrke Forskningsrådet slik at Forsknings-Norge kan bidra til ny kunnskap som vi nå sårt trenger for å løse de store utfordringene i det 21. århundre.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play
Powered by Labrador CMS