Debatt ● trond waage
Norge, en kunnskaps- og fredsnasjon? Noen refleksjoner etter et statsbudsjett
Statsbudsjettet bør styrke, heller enn svekke, universitetssamarbeid mellom det globale sør og Norge.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I 2011 kom professor Ako Edward Oben, rektor ved Universitetet i Maroua, helt nord i Kamerun, på besøk til UiT Norges arktiske universitet (UiT). Han kom for å takke UiT for at Kamerun tre år tidligere kunne åpne det universitetet han nå var rektor for. Uten UiT hadde det ikke vært mulig, fortalte han.
Grunnen til takksigelsene er at vi ved UiT har samarbeidet med forskere i Kamerun om forskning, undervisning og veiledning helt siden 1992. Gjennom dette arbeidet fikk de første generasjoner kvinner mulighet til å ta utdannelse på universitetsnivå på 1990-tallet. Med årene tok flere også doktorgrad.
Kamerunske studenter har fra 1998 kommet til Tromsø for å ta mastergrader, som igjen har vært viktig for internasjonaliseringen av UiT. I dette arbeidet har vi sammen utviklet en rekke kvalifiserte forskere fra Nord-Kamerun som kunne være med å starte opp en rekke utdanningsprogrammer ved dette nye universitetet. Blant annet åpnet Afrikas første masterprogram i visuell antropologi i Maroua, som et resultat av samarbeid med antropologi miljøet i Tromsø. Ifølge rektor Oben hadde 70 prosent av de han hadde ansatt ved det samfunnsfaglige og humanistiske fakultet vært en del av det nettverket av studenter og forskere som var finansiert fra UiT/Norge.
Finansiering er viktig for å lykkes med å bygge institusjoner, men det sentrale i denne historien er innretningen til de norske finansieringskildene, hvor det vektlegges å bygge kunnskap og institusjoner i samarbeid Nord — Sør. Forskningsprosjekter, studentprosjekter, metoder og teoretiske perspektiver diskuteres i et felles rom. Norske og afrikanske universitetslærere veileder sammen. I seminarene som arrangeres deltar norske akademikere sammen med afrikanske.
Perspektiv fra nord og sør bryner seg på hverandre. Utfordringer med krysskulturell kommunikasjon og ulike måter å forstå verden, blir tydelige. Dette er krevende arbeid. Det krever ildsjeler. Men i grunnen er dette en god modell, og det er en modell som skiller Norge fra andre internasjonale aktører i det globale sør. USA har for eksempel sin fullbrightstipend-ordning. Den fungerer slik at de «gode hodene» hentes ut for å få høyere utdanning ved amerikanske universitet. Utdanningene har sikkert god kvalitet. Men den bidrar først og fremst til å styrke amerikanske universitet, og i svært liten grad til å bygge institusjoner i sør. Den «norske modellen» styrker både Norge og landene i sør.
Både NORAD og kunnskapsdepartementet har støtteordninger for denne type samarbeidsprosjekter, som Norge nå er kjent for i det globale sør. Dette er ordninger som også er attraktive for oss som forskere og universitetsansatte, fordi det er lærerikt og meningsfullt å samarbeide om forskning og veiledning, og å se at nye institusjoner vokser fram. Den type prosjektfinansiering som UiT sitt samarbeid med Kamerun, Mali og Niger, har bygd på, har vært av typen NORDPART (Diku), som støtter internasjonalisering av norsk akademia, hvor hvert prosjekt kan bli tildelt 4—5 millioner for en fireårsperiode. Mye av disse pengene går på studentutveksling sør — nord. For slike summer har norske universitet vist at en klarer å bygge opp langsiktige partnerskap, med nye eller styrkede institusjoner som resultat. I universitetssektoren her til lands, blir vi nå fortalt at vi har overkapasitet. Vi representerer en sektor som innehar kompetanse som er relevant også utenfor våre landegrenser. Her ligger vekstpotensial for norsk akademia.
I juni 2024 var det på nytt søknadsfrist på midler til institusjonsarbeid med det globale sør (NORDPART). 191 søknader, fra mange av landets forskningsmiljøer ble sendt inn. 7. oktober, da statsbudsjettet ble lagt fram, kom det en e-post til søkerne om at regjeringen ikke bevilger støtte til dette programmet i påfølgende år. I praksis betyr det at midlene til denne potten ble redusert fra 140 til 35 millioner (i femårsperioden). Ifølge Morgenbladet 11. oktober i år skal forsvaret bruke vel 12,5 millioner i timen i 2025. De 140 millioner som lå i den opprinnelige potten til NORDPART, tilsvarer 11 timer drift av forsvaret.
Dette er en bortkastet mulighet for Norge å fortsette en viktig utvikling og fredsarbeid i det globale sør. I en verden med økende konflikter og stadig flere mennesker på flukt, er noe av det viktigste vi som kunnskaps- og fredsnasjon kan gjøre, å bygge samarbeidsmiljøer og sterke institusjoner i sør.
Rektor Oben fra Maroua påpekte at etableringen av det nye universitetet nord i Kamerun ble gjort som et grep fra staten for å skape ro i en region preget av høy arbeidsledighet og økende kriminalitet. For, som han sa, er utdanning av vår ungdom viktig for å få til utvikling og framtidshåp. I Nord-Kamerun, som over store deler av Afrika, er det en enorm befolkningsvekst og stort behov for gode utdanningsinstitusjoner. I praksis er institusjonssamarbeid med det globale sør, fredsarbeid. Og slike samarbeid gir framtidshåp i krisetider. Derfor bør statsbudsjettet styrke, heller enn svekke, universitetssamarbeid mellom det globale sør og Norge.
